Marokko

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

المملكة المغربية Al-Mamlakah al-Maġrebiyyah Kongeriket Marokko
Flagg	Riksvåpen
Nasjonalt motto: الله، الوطن، الملك (arabisk: Gud, land, konge)
Offisielt språk:	Arabisk
Hovedstad:	Rabat
Styreform: Konge: Statsminister:	Konstitusjonelt monarki Mohammed VI Driss Jettou
Areal: Totalt	Rangert som nr. 56 446 550 km²
Befolkning: Totalt (2005) Tetthet	31 478 000 70,49/km²
HDI:	0,631 (rangert som nr. 124)
Uavhengighet fra: Dato	Frankrike 2. mars 1956
Uavhengighet fra: Dato	Spania 7. april 1956
Valuta:	Dirham (MAD)
Tidssone:	UTC
Nasjonaldag:	30. juli
Nasjonalsang:	«Hymne Chérifien» (Manbit al-ahrar)
Toppnivådomene:	.ma
Kart over Marokko:

Marokko (arabisk: Al-Mamlakah al-Maġribiyyah المملكة المغربية; berbisk: Tageldit n Lmeghrib) er et monarki i Nord-Afrika. Landet har en lang kyststripe mot Atlanterhavet, som bøyer av ved Gibraltarstredet og inn i Middelhavet. Mot øst grenser landet mot Algerie. Landets sørlige grense er omstridt. Marokko hevder herredømme over Vest-Sahara og har administrert nesten hele territoriet siden 1975. Hovedstaden Rabat og landets finansielle sentrum og største byområde, Casablanca ligger begge ved Atlanterhavskysten

Marokko er det eneste afrikanske landet som for tiden ikke er medlem av den afrikanske union. Det er medlem av den arabiske liga, Arab Maghreb Union, Organization of the Islamic Conference, Group of 77 og Major non-NATO ally.

Innhold 1 Navn 2 Historie 3 Politikk 4 Regioner 5 Geografi 6 Økonomi 7 Demografi 8 Kultur 9 Referanser 10 Eksterne lenker 10.1 Styresmakt 10.2 Nyheter 10.3 Oversikt 10.4 Samfunn 10.5 Handel og internasjonale forbindelser 10.6 Undersøkelser om Marokko 10.7 Turisme og kultur

[rediger] Navn

Det fullstendige arabiske navnet på landet betyr «det vestlige kongedømmet». Al Maghrib (som betyr vesten) brukes vanligvis. I historiske referanser, pleide historikere å referere til Marokko som Al Maghrib al Aqşá (lengst i vest) for å skille landet fra den historiske regionen kalt Maghreb. Navnet Marokko stammer i mange andre språk fra navnet til den tidligere hovedstaden, Marrakech, som kommer fra et berbisk uttrykk som betyr «Guds land».

[rediger] Historie

Området til dagens Marokko har vært bebodd siden yngre steinalder, rundt 8000 f.Kr., som sporene etter Capsien-kulturen tyder på, i en tid da Maghreb var mindre tørr enn det er i dag. Mange teoretikere mener berberspråkene antagelig ankom omtrent samtidig som jordbruket og ble adoptert av den eksisterende befolkningen i tillegg til immigrantene som tok det med seg. Moderne genetiske analyser har bekreftet at forskjellige befolkninger har bidratt til dagens befolkning, inkludert berbere, arabere, fønikere, sefardiske jøder og subsahariske afrikanere. Berberne, ofte henvist til i moderne etniske aktivistsirkler som «amazigh», er også kjent av deres regionale etniske identitet som chleuh. I den klassiske perioden var Marokko kjent som Mauretania, selv om dette ikke må forveksles med dagens land som også heter Mauretania.

Nord-Afrika og Marokko ble sakte trukket inn i den videre oppadgående Middelhavsverdenen gjennom fønikiske handelskolonier og bosetninger i den sene klassiske perioden. Fønikernes ankomst markerte begynnelsen på et langt engasjement i Middelhavet ettersom denne strategiske regionen var del av Romerriket som Mauretania Tingitana. I det 5. århundre e.Kr., da Romerriket var i ferd med å gå i oppløsning, falt regionen til vandalene, vestgoterne og bysantinske grekere i rask rekkefølge. I løpet av denne tiden forble de høye fjellene i det meste av dagens Marokko uavhengige og forble i hendene til deres berbiske innbyggere.

Araberne ankom i det 7. århundre og tok med seg sine tradisjoner og islam. De fleste av berberne konverterte og dannet stater som kongedømmet Nekor. Landet brøt snart med de fjerne abbaside–kalifenes kontroll under Idris ibn Abdallah som grunnla Idrisid-dynastiet. Marokko ble et utdanningssenter og en betydelig regional maktfaktor.

Marokko ville nå sin høyde under en serie dynastier av berbisk opphav som erstattet de arabiske idrisidene. Først almoravidene, og så almohadene, styrte fra Marokko nesten hele det nordvestlige Afrika i tillegg til store seksjoner av det islamske Iberia, eller Andalusia. Mindre stater i regionen, som Berghouata og Banu Isam, ble erobret. Imperiet kollapset etter en lang rekke borgerkriger.

Alaouite-dynastiet fikk til slutt kontroll. Marokko stod ovenfor spansk og ottomansk aggresjon. Alaouitene lyktes i å stabilisere sin posisjon, og mens kongedømmet var mindre enn de foregående i regionen, forble det ganske velstående. I 1684 annekterte de Tanger.

Marokko var den første nasjonen som anerkjente nykomlingen USA som en uavhengig stat i 1777. Den marokkansk-amerikanske vennskapstraktaten står fortsatt som USAs eldste ubrutte vennskapstraktat. Den ble signert av John Adams og Thomas Jefferson og har blitt videreført uavbrutt siden 1783. USAs delegasjon (konsulat) i Tanger er den første eiendommen den amerikanske regjeringen har eid utenfor eget land. Bygningen huser nå Tangier American Legation Museum.

Vellykkede portugisiske forsøk på å kontrollere Atlanterhavskysten i det 15. århundre hadde ikke særlig innvirkning på det det middelhavsorienterte hjertet av Marokko. Etter Napoleonskrigene ble Egypt og det nordafrikanske Maghreb økende uregjerlige fra Konstantinopel. Området ble også et gjemmested for pirater under lokale bejs, og ettersom Europa ble industrialisert, i økende grad sett på som et verdifullt område for kolonisering. Maghreb hadde vist større velstand enn den ukjente delen av Afrika og hadde en strategisk viktig posisjon som hadde innvirkning på utgangen av Middelhavet. For første gang ble Marokko en stat av interesse for de europeiske maktene. Frankrike viste sterk interesse i Marokko så tidlig som i 1830. Britisk anerkjennelse i 1904 av Frankrikes innflytelsesfære i Marokko fremprovoserte en tysk reaksjon. Krisen i juni 1905 ble løst ved Algeciras-konferansen i Spania i 1906 som formaliserte Frankrikes «spesielle posisjon» og delte Marokkos politikk til Frankrike og Spania. En annen marokkansk krise fremprovosert av Berlin økte spenningen mellom de europeiske stormaktene. Fez-traktaten (signert 30. mars 1912) gjorde Marokko til et fransk protektorat. I den samme avtalen overtok Spania rollen som beskytter av de nordlige og sørlige sahariske sonene den 27. november samme år.

Mange marokkanske soldater (goumiere) som tjente i den franske hær hjalp europeiske og amerikanske tropper både i første og andre verdenskrig.

Nasjonale politiske partier som oppstod i fotsporene til det franske protektoratet, baserte sine agrumenter for marokkansk uavhengighet på erklæringer fra andre verdenskrig som Atlanterhavserklæringen, en felles amerikansk–britisk uttalelse som fremmet blant annet folks rett til å velge styreform som de skulle leve under. Istiqlal-partiets manifest (uavhengighets-partiet) i 1944 var et av de tidligste offentlige krav om uavhengighet. Partiet stod senere for det meste av lederskapet av den etterfølgende nasjonalistbevegelsen.

Frankrike sendte sultan Muhammed V i eksil til Madagaskar i 1953. Han ble oppfulgt av den upopulære Muhammed Ben Aarafa. Han styre ble oppfattet som illegitimt og utløste aktiv opposisjon mot det franske protektoratet i hele landet. Det mest betydelige skjedde i Oujda hvor marokkanere angrep franske og andre europeiske beboere i gatene. Operasjoner av den nylig opprettede «Armée de Libération» ble satt i gang den 1. oktober 1955. «L'Armée de Libération» ble opprettet av «Comité de Libération du Maghreb Arabe» i Kairo til å være en motstandsbevegelse mot okkupasjonen på samme måte som den nasjonale frigjøringsfronten i Algerie. Dens mål var å returnere kong Muhammed V, men også å frigjøre Algerie og Tunisia. Frankrike lot Muhammed V returnere i 1955, og forhandlingene som førte til marokkansk uavhengighet startet året etter.

Alle disse hendelsene hjalp til med å øke graden av solidaritet mellom folket og den nylig returnerte kongen. Av denne grunn ble revolusjonen kalt «la révolution du Roi et du Peuple» (kongens og folkets revolusjon) og den feires hver 20. august.

Marokko fikk sin politiske uavhengighet fra Frankrike 2. mars 1956, Frankrike oppgav formelt sitt protektorat i Marokko 7. april samme år. Gjennom avtaler med Spania i 1956 og 1958 ble marokkansk kontroll over visse spanskstyrte områder gjenopprettet, selv om forsøk på å kreve andre spanske koloniale områder gjennom militære operasjoner var mindre vellykkede. Den internasjonaliserte byen Tanger ble reintegrert med signeringen av Tanger-protokollen 29. oktober 1956. Hassan II ble konge av Marokko 3. mars 1961. Hans styre var preget av politisk uro og regjeringens hensynsløse respons gav dem kallenavnet «blyårene». Den spanske enklaven Ifni i sør ble del av det nye Marokko i 1969.

Marokko annekterte Vest-Sahara i 1970-årene, men en endelig løsning på territoriets status mangler fortsatt.

Eksperimentelle politiske reformer i 1990-årene resulterte i etableringen av en tokammers nasjonalforsamling i 1997. Marokko ble gitt major non-NATO ally-status i juni 2004 og signerte frihandelsavtaler med USA og EU.

Marokkos største by, Casablanca, ble utsatt for terroristangrep i 2003. Angrepene var rettet mot vestlige og jødiske mål og førte til 33 omkomne og mer enn 100 skadde, hovedsaklig marokkanere.

[rediger] Politikk

Marokko er et konstituelt monarki med parlament. Statsministeren er regjeringssjef og landet har et flerpartisystem. Den utøvende makt ligger hos regjeringen. Lovgivende makt ligger både hos regjeringen og de to kammerne i parlamentet, representantsforsamlingen og rådgivningsforsamlingen. Den marokkanske grunnloven legger grunnlaget for et monarki med parlament og et uavhengig domstolsapparat. Der er en pågående uenighet om overherredømmet over Vest-Sahara med Sahariske Arabiske Demokratiske Republikk.

Den øverste autoriteten ligger hos kongen som både er den politiske lederen og «beskytter av troen». Han leder ministerrådet, utnevner statsministeren etter folkevalg, utnevner alle medlemmene i regjeringen etter å ha rådført seg med statsministerens anbefalinger og kan avsette ministre, oppløse parlamentet, suspendere grunnloven, skrive ut nyvalg eller herske gjennom dekreter. Kongen er militærets leder og landets religiøse leder. Da hans far Muhammed V døde, overtok kong Hassan II tronen i 1961. Han styrte Marokko de neste 38 årene frem til han døde i 1999. Hans sønn, kong Muhammed VI, overtok tronen i juli 1999.

I mars 1998 utnevnte kong Hassan en koalisjonsregjering ledet av opposisjonens sosialistiske leder Abderrahmane Youssoufi som hovedsaklig bestod av ministre fra opposisjonspartiene. Statsminister Youssoufis regjering er den første regjering som primært ble satt sammen fra opposisjonspartier på flere tiår og representerte også den første muligheten til at en koalisjon av sosialister, venstreorienterte sentrumspartier og nasjonalistpartier kunne inkluderes i regjeringen frem til oktober 2002. Dagens regjering ledes av Driss Jettou som ikke er medlem av noe parti.

Siden grunnlovsreformen i 1996 har parlamentet bestått av to kammere. Representantsforsamlingen (Majlis al-Nuwab/Assemblée des Répresentants) har 325 medlemmer som er valg for en femårsperiode. 295 blir valgt i valgkretser med flere representanter og 30 fra en nasjonal liste som bare består av kvinner. Rådgivningsforsamlingen (Majlis al-Mustasharin) har 270 medlemmer valgt for en niårsperiode. Disse blir valgt av lokale råd (162 seter), profesjonelle forsamlinger (91 seter) og lønnsmottakere (27 seter).

Parlamentets makt, selv om den er begrenset, ble utvidet i grunnlovsrevisjonene i 1992 og 1996 og inkluderer budsjettbehandling, godkjenne foreslåtte lover, utspørring av ministere og etablering av undersøkelseskommisjoner for å undersøke regjeringens handlinger. Underhuset i parlamentet kan avsette regjeringen gjennom et mistillitsforslag.

Øverste domstol i den juridiske strukturen er høyesterett viss dommere blir utnevnt avkongen. Youssoufi-regjeringen innførte et reformprogram for å utvikle større juridisk uavhengighet og selvstendighet.

[rediger] Regioner

Som del av desentraliserings- og regionaliseringslovene som nasjonalforsamlingen vedtok i 1997, ble 16 nye regioner opprettet. Den er for tiden den høyeste administrative inndelingen av Marokko. En marokkansk region blir styrt av en wali som blir utpekt av kongen. Walien er også guvernør av provinsen (eller prefekturet) hvor han bor.

På grunn av konflikten om Vest-Sahara er flere regioner omstridt mellom Marokko og Sahrawi Arabisk Demokratisk Republikk (SADR), nærmere bestemt Guelmim-Es Semara (6), Laâyoune-Boujdour-Sakia El Hamra (7) og Oued Ed-Dahab-Lagouira (11). Frisonen, øst for den marokkanske mur, administreres av SADR. Kongedømmet Marokko krever disse som deres sørlige provinser.

Regionene med hovedstad i og regioner i Vest-Sahara i kursiv:

Nr	Provins	Hovedstad	Areal i km²	Innbyggere	Innbyggere per km²
1	Chaouia-Ouardigha	Settat	7010	1 655 660	236,2
2	Doukkala-Abda	Safi	13 285	1 984 039	149,3
3	Fès-Boulemane	Fès	19 795	1 573 055	79,5
4	Gharb-Chrarda-Béni Hssen	Kénitra	8805	1 859 540	211,2
5	Grand Casablanca	Casablanca	1615	3 631 061	2248,3
6	Guelmim-Es Semara	Guelmim	122 825	462 410	3,8
7	Laâyoune-Boujdour-Sakia El Hamra	Laâyoune	139 480	256 152	1,8
8	Marrakech-Tensift-El Haouz	Marrakesh	31 160	3 102 652	99,6
9	Meknès-Tafilalet	Meknès	79 210	2 141 527	27,0
10	Oriental	Oujda	82 900	1 918 094	23,1
11	Oued Ed-Dahab-Lagouira	Dakhla	50 880	99 367	2,0
12	Rabat-Salé-Zemmour-Zaer	Rabat	9580	2 366 494	247,0
13	Souss-Massa-Draâ	Agadir	70 880	3 113 653	43,9
14	Tadla-Azilal	Béni Mellal	17 125	1 450 519	84,7
15	Tanger-Tétouan	Tanger	11 570	2 470 372	213,5
16	Taza-Al Hoceima-Taounate	Al Hoceima	24 155	1 807 113	74,8
	Marokko Totalt	Rabat	690 275	29 891 708	43,3

(Fra folketellingen 4. september 2004 [6])

[rediger] Geografi

Algerie grenser til Marokko i øst og sørøst, men grensen mellom de to landene har vært stengt siden 1994. Langs Middelhavskysten ligger fire spanske enklaver: Ceuta, Melilla, Peñón de Vélez de la Gomera og Peñón de Alhucemas, i tillegg til flere øyer, inkludert Perejil og Chafarinas. Utenfor Atlanterhavskysten tilhører Kanariøyene Spania, mens Madeira i nord er portugisisk. I nord grenser Marokko til og kontrollerer deler av Gibraltarstredet, noe som gir landet makt over vannveien inn og ut av Middelhavet. Rif-fjellene dominerer regionen som grenser til Middelhavet fra nordvest til nordøst og Atlas-fjellene går som en ryggrad fra sørvest til nordøst. Det meste av befolkningen bor nord for disse fjellene, mens ørkenen ligger sør for dem. Det meste av den sørøstlige delen av landet er del av Sahara-ørkenen og er dermed tynt befolket og ikke produktiv økonomisk sett. I sør ligger Vest-Sahara, en tidligere spansk koloni som ble annektert av Marokko i 1975. Marokko hevder at Vest-Sahara er del av dets territorium og henviser til det som de sørlige provinsene.

Marokkos hovedstad er Rabat, og landets største by er havnebyen Casablanca.

Andre byer inkluderer Agadir, Essaouira, Fès, Marrakech, Meknes, Mohammadia, Oujda, Ouarzazat, Safi, Salè, Tanger, Tiznit og Tan-Tan.

Landet har middelhavsklima som blir mer ekstremt i de indre regionene hvor fjellene ligger. Terrenget er slik at kystslettene er rike og dermed er ryggraden i agrikulturen. Skoger dekker rundt 12% av landet, mens dyrkbar jord utgjør 18%. 5% har irrigasjon.

[rediger] Økonomi

Marokko har signert en frihandelsavtale med EU (med inngang ifra 2010) og USA. Det amerikanske senatet godkjente med 85 stemmer mot 13 den amerikansk-marokkanske frihandelsavtalen 22. juli 2004 som vil la 98% av gjensidig handel av konsument- og industriprodukter foregå uten toll. Avtalen trådte i kraft i januar 2006.

Den største industrien er gruvedrift av fosfater. Den nest største inntektskilden er fra statsborgere som bor i utlandet som overfører penger til slektninger bosatt i Marokko. Landets tredje største inntektskilde er turisme.

Landet er en av verdens største produsenter og eksportører av kannabis, og kultiveringen og salget gir økonomisk grunnlag for store deler av befolkningen i det nordlige Marokko. Kannabis blir vanligvis foredlet til hasj. Denne aktiviteten står for 0,57% av Marokkos BNP, anslått til $37,3 milliarder. En FN-studie^[1] anslår at kannabiskultiveringen dekker rundt 1340 km² i marokkos fem nordlige regioner. Dette tilsvarer 10% av det totale området og 27% av den dyrkbare jorda i det undersøkte området og 1,5% av landets dyrkbare jord. Marokko er med i FNs narkotikakonvensjon fra 1988 og i 1992 vedtok Marokko lovgivning som skulle sette konvensjonen i verk.

Arbeidsledighetsraten er på 12,1% (2004), og et overslag fra 1999 anslår at 19% av den marokkanske befolkningen lever under fattigdomsgrensen^[2].

Selv om Marokko jobber mot endring, har landet historisk sett brukt barnearbeid i stor skala. I 1999 innrømmet den marokkanske regjeringen at over 500 000 barn under 15 år var i arbeidsstyrken^[3].

[rediger] Demografi

Marokko er det fjerde mest befolkede arabiske landet etter Egypt, Sudan og Algerie. De fleste marokkanerne er sunnimuslimer av arabisk, berbisk eller blandet arabisk–berbisk opphav. Araberne invaderte Marokko i det 7. århundre og etablerte sin kultur der. Marokkos jødiske minoritet har sunket betraktelig og teller rundt 7000. De fleste av de 100 000 utenlandske beboerne er franske eller spanske, mange er lærere eller teknikere og stadig flere pensjonister, særlig i Marrakesh.

Der er ingen betydelige genetiske forskjeller mellom marokkanske araber og marokkanske ikke–arabere (det vil si berbere og saharawis). Derfor er det sannsynlig at arabiseringen hovedsaklig var en kulturell prosess uten genetisk erstatning^[4]. Ifølge European Journal of Human Genetics, var nordvestlige afrikanere genetisk nærmere iberere og andre europeere enn afroamerikanere ^[5].

Marokkos offisielle språk er klassisk arabisk. Landets særskilte arabiske dialekt kalles marokkansk arabisk. Rundt 12 millioner (40% av befolkningen), hovedsaklig i jordbruksområder, snakker berbisk som i Marokko kjenner tre forskjellige dialekter (tarifit, tashelhiyt og tamazight), enten som førstespråk eller tospråklig med den talte arabiske dialekten^[6]. Fransk som er Marokkos uoffisielle andrespråk, blir lært av alle og fungerer fremdeles som Marokkos primærspråk i handel og økonomi. Det er også vidt utbredt i utdanning og i styret av landet. Rundt 20 000 marokkanere i den nordlige delen av landet snakker spansk som andrespråk parallelt med tarifit. Engelsk, som fremdeles er langt bak fransk og spansk, er raskt i ferd med å bli det valgte fremmedspråket blant utdannet ungdom. Nasjonale utdanningsreformer som tredte i kraft sent i 2002, har resultert i at engelsk blir undervist i alle offentlige skoler fra fjerde skoleår av.

De fleste mennesker bor vest for Atlasfjellene, en fjellrekke som isolerer landet fra Sahara. Casablanca er handels– og industrisenteret og landets ledende havn. Rabat er styresmaktens sete, Tanger er inngangen til Marokko fra Spania og også en betydelig havn, Fez er det kulturelle og religiøse senteret og det hovedsaklig «berbiske» Marrakech er et betydelig turistsentrum.

Utdanning i Marokko er gratis og grunnskolen er obligatorisk (opp til 15 år). Mange barn, særlig jenter på landsbygda, går fremdeles ikke på skole. Landets analfabetisme har ligget rundt 50% i noen år, men når opp til 90% blant jenter på landsbygda. Marokko har rundt 230 000 studenter ved 14 offentlige universiteter. Det eldste, og på noen måter det mest prestisjefylte, er «Muhammed V Universitet» i Rabat, sammen med Al Akhawayn Universitetet i Ifrane (et privat universitet), med fakulteter i jus, vitenskap og de frie vitenskapene. Al-Akhawayn, grunnlagt i 1993 av kong Hassan II og kong Fahd av Saudi–Arabia, er et engelskspråklig, amerikanskinnspirert universitet med rundt 1000 studenter. Universitetet Al Karaouine i Fez har vært et senter for islamske studier i mer enn 1000 år.

[rediger] Kultur

Marokko er et etnisk rikt land med en rik kultur og sivilisasjon. Gjennom sin historie har landet vert vertskap for mange folkeslag fra øst (fønikere, karthagere, jøder og arabere), sør (afrikanere) og nord (romere, vandalene, maurere og jøder). Alle disse sivilisasjonene har hatt innvirkning på marokkos sosiale struktur. Området tok i mot alle typer trossystem fra hedenskap, jødedom og kristendom til islam.

Hver region har sitt særpreg og bidrar dermed til den nasjonale kulturen og sivilisasjonens arv. Marokko har satt som øverste prioritet å beskytte denne arven og ta vare på sin kulturelle identitet.

Etnisk og kulturelt sett, kan Marokko i dag regnes som det minst arabiske blant de arabiske landene. Hoveddelen av befolkningen er av berbisk opprinnelse.

[rediger] Referanser

1. ^ [1]
2. ^ [2]
3. ^ [3]
4. ^ [4]
5. ^ European Journal of Human Genetics (2000) 8, 360–366
6. ^ [5]

[rediger] Eksterne lenker

[rediger] Styresmakt

• Kongedømmet Marokko offisiell portal
• Parlamentet i Marokko offisiell side (på fransk og arabisk)
• Velferdstjenestenes side (på fransk og arabisk)

[rediger] Nyheter

• allAfrica - Marokko nyhetsoverskrifter
• Maghreb Arabe Presse styresmaktens nyhetstjeneste
• The North Africa Journal finansnyheter
• Morocco Times En generell nyhetsside på engelsk
• Casafree News på fransk

[rediger] Oversikt

• Arab Gateway – Morocco
• BBC News – Country Profile: Morocco
• Encyclopaedia Britannica, Morroco - Country Page
• CIA World Factbook – Morocco
• US State Department – Morocco inkluderer bakgrunnsinformasjon, landstudier og betydelige rapporter
• GlobalAdrenaline – Morocco
• Marokkos plassering på en 3D-globus (Java)

[rediger] Samfunn

• Maroc Entrepreneurs : Association dedicated to Promotion of Entrepreneurship in Morocco
• The Moroccan American Community Events Board
• Moroccans around the world (portal på fransk)
• Portal of Moroccans in the U.S.
• Visiting Jewish Morocco En svært komplett og informativ side om historien og kulturen til marokkanske jøder

[rediger] Handel og internasjonale forbindelser

• Historisk bakgrunn om amerikansk-marokkanske forbindelser
• EUs forbindelser med Marokko
• Marokkansk-amerikansk handelsråd
• Beskrivelser av fordelene med marokkansk-amerikanske frihandelsavtale
• Moroccousafta en side om den marokkansk-amerikanske frihandelsavtalen
• Den amerikanske utsendingen i Tanger

[rediger] Undersøkelser om Marokko

• En nylig publikasjon om hasjproduksjon og trafikking i Rif-området i Marokko
• Human Rights Watch on Morocco
• Genetisk struktur i nordvest Afrika – en analyse av STR

[rediger] Turisme og kultur

• ChooseMorocco.com – Travel to Morocco
• Kart: [7] (pdf), lenker til flere: [8]
• Vakre bilder fra Marokko på MoroccoSights.com
• Bilder fra Marokko fra flickr
• Den marokkanske festivalen i Washington
• Marokko i Lexicorient
• Magiske Marokko
• Marokkansk kulturserie på About.com
• Kart over Marokko
• Marokkos nasjonaldag
• Turisme i Marokko