Tysklands historie (1933–1945)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Denne artikkelen omhandler den delen av Tysklands historie som ofte kalles Det tredje rike, fra Hitlers maktovertagelse i 1933 til den andre verdenskrig slutter i 1945.

Tituleringen «Det tredje riket» (ty. Das dritte Reich) refererer til Det tysk-romerske riket som «Det første riket», og Det tyske keiserrike som «Det andre riket».

Innhold 1 Riksdagen brenner 2 De andre partiene forsvinner 3 Hindenburgs død 4 Hitler tar kontroll over SA 5 Hitlers økonomiske politikk 6 Jødeforfølgelser 7 Opprustning 8 Overtagelsen av Østerrike 9 Münchenavtalen 10 Krigen nærmer seg 11 Store tyske seirer 12 Holocaust 13 Tyskland taper krigen

[rediger] Riksdagen brenner

Utdypende artikkel: Riksdagsbrannen

I januar 1933 kom Adolf Hitler til makten i Tyskland. Han ledet en koalisjonsregjering der nazistene var i mindretall, så Hitler hadde derfor ennå ikke fritt spillerom.

Natt til den 27. februar 1933 sto det tyske parlamentet, Riksdagen, i flammer. Politiet fant en nederlandsk kommunist, Marinus van der Lubbe, liggende halvnaken bak den brennende bygningen.

Hitler og Hermann Göring kom raskt til stedet, og ble vist van der Lubbe. Göring erklærte straks at kommunistene sto bak brannen, og satte i gang en kampanje mot kommunistpartiet KPD. KPD ble fra 1. mars forbudt i Tyskland, og ledende kommunister ble arrestert.

I mars ble tre bulgarske kommunister arrestert, den mest kjente av disse var Georgi Dimitrov. Bulgarerne og van der Lubbe ble stilt for retten i Leipzig senere i 1933. Van der Lubbe ble funnet skyldig og ble henrettet den 10. januar 1934. Til alles overraskelse ble bulgarerne frifunnet, etter at Dimitrov hadde sparket advokaten sin og forsvart seg selv. Dimitrov sannsynliggjorde at det var nazistene selv som sto bak brannen, noe som ble svært pinlig for dem da rettssaken ble overført på riksdekkende radio. Hitler ble rasende på grunn av frifinnelsene, og erklærte at heretter skulle ikke forræderitiltaler lenger prøves i det vanlige rettssystemet, men heller i de såkalte Volksgerichtshöfe, Folkedomstolene. Disse rettene kunne nazistene kontrollere selv, og folkedomstolene ble senere beryktede for det høye antall idømte dødsdommer.

Hitler brukte brannen som argument overfor rikspresident Paul von Hindenburg til å få Hindenburg til å erklære unntakstilstand. Hitler fikk Hindenburg med på dette allerede dagen etter brannen, og Hindenburg utstedte et dekret (Riksdagsbrannforordningen) som opphevet mange av frihetene nedfelt i grunnloven. Ytringsfriheten, organisasjonsfriheten og den frie presse forsvant. Nazistene erklærte så at Komintern sto bak brannen. Forutsetningene for at Tyskland kunne forvandles fra et demokrati til en politistat nærmest over natten var på plass. Etter valget 5. mars 1933 kom den såkalte Bemyndigelsesloven, som gav rikskansleren diktatoriske fullmakter.

Dette valget var det siste Riksdagsvalget i Weimar-republikken. De konservative partiene stilte fellesliste med NSDAP i en stor koalisjon. Hitlers regjering hadde flere konservative ministre, bl.a. pressemagnaten Hugenberg, som var en av dem som hadde bearbeidet folkemeningen til fordel for Hitler fra august 1929.

De konservative stilte fellesliste med NSDAP og fikk tilsammen 52% av stemmene. Kommunistene og SPD fikk ca. 30%.

Etter dette ble det holdt en rekke andre valg, bl.a. provinsiallanddagsvalg i Preussens 12 provinser den 12. mars 1933. Resultatene var stadig vekk ca. 30 % for SPD og KPD, men nå øket høyreflyen til over 60%, varierende fra provins til provins. Disse valgene foregikk under press og demonstrasjoner, men det var ikke forbundet med direkte fare å stemme på SPD eller KPD. Stemmene ble korrekt tellet opp, men de valgte representanter fikk ikke ta sete. Ofte tas ikke disse valgene med i historiske oversikter, fordi resultatene i for stor grad peker i retning av Hitlers massive folkelige støtte.

Det aller siste valg med demokratisk tilsnitt var valgene blant arbeiderne til bedriftsrådene våren 1934. Der fikk NSDAP bare 25% av stemmene i de første valgene og resten ble raskt avlyst.

For en fullstendig oversikt over alle tyske valg fra 1919 til 1933 til Riksdag og Landdager, se [(http://www.gonschior.de/weimar).

[rediger] De andre partiene forsvinner

De andre politiske partiene ble etterhvert forbudt. Etter at ledelsen i Sosialdemokratene hadde kritisert Hitler offentlig i Riksdagen, ble partiet forbudt og partiets verdier ble konfiskert. De venstreliberale Deutsche Staatspartei ble også snart tvangsoppløst. Høyrepartiene, bestående av de katolske partiene og de konservative, gikk i oppløsning innenfra etter press fra nazistene.

Den 14. juni 1933 ble NSDAP Tysklands eneste lovlige parti. Forsøk på annen partipolitikk ble straffet med flere års fengsel. Riksdagen besto fortsatt, men nå bare av nazister.

[rediger] Hindenburgs død

Nazistene fikk enda mer utvidede fullmakter den 20. januar 1934, da en ny lov ble vedtatt som strippet de tyske delstatene for makt. Weimarrepublikkens konstitusjon sikret delstatene stort selvstyre, noe som passet dårlig for nazistene. Den nye loven satte delstatene under kontroll fra sentralregjeringen i Berlin, og oppløste delstatenes egne parlament.

Den 2. august døde president Hindenburg. Hindenburg var den siste politikeren som kunne fungere som en viss motvekt til Hitler, og ved presidentens død var det ikke lenger noen som sto i veien for Hitler. Hitler samlet vervene som rikskansler og rikspresident, og tok selv tittelen fører og rikskansler.

Etter dette hadde Hitler full kontroll over Tyskland. Alle rester av republikken var borte, nå var Tyskland et totalitært regime.

[rediger] Hitler tar kontroll over SA

Utdypende artikkel: De lange knivers natt

Sturmabteilung (SA) var en paramilitær nazistisk gruppe, opprettet av Hitler selv i 1920. SA var blitt brukt til å trakassere politiske motstandere på 20-tallet, men nå følte Hitler at de var blitt en truende maktfaktor. Under ledelse av den populære Ernst Röhm var Hitler redd for at de skulle true førerens posisjon.

Natten til 30. juni 1934 ble kjent som «De lange knivers natt». Hitler hadde på forhånd fått fabrikert bevis for at Röhm planla et kupp, og fikk ham arrestert denne natten.

Hitler hadde også alliert seg med de andre nazitoppene Hermann Göring, Joseph Goebbels, Heinrich Himmler og Reinhard Heydrich. Ved hjelp av SS fikk disse nøytralisert og overtatt SA. SA ble etter dette omstrukturert og i praksis lagt ned. SS, som tidligere hadde vært en undergruppe av SA, ble nå en egen enhet. SS overtok på mange måter SAs rolle etter denne utrenskningen.

Samtidig som SA ble kuppet, ble også en mengde andre politiske motstandere arrestert. Blant de mest kjente var Kurt von Schleicher, den tidligere rikskansleren.

Hitler benyttet også anledningen til å overta kontrollen over hæren. Hæren ble reorganisert, Wehrmacht overtok for det tidligere Reichswehr.

[rediger] Hitlers økonomiske politikk

Da Hitler kom til makten var Tyskland ennå rammet av depresjonen. Arbeidsledigheten var høy, og også landbruket slet med å produsere nok mat i de økonomiske krisetidene.

Hitler allierte seg fort med storindustrien. Han utnevnte Hjalmar Schacht til ny president i riksbanken allerede i 1933. Schacht var vel ansett i det tyske næringslivet, og dette beroliget de som var redd for at Hitler skulle føre en alt for venstreorientert økonomisk politikk.

Samfunnsøkonomisk sett la Hitler seg noe over mot planøkonomi. Han fikk utarbeidet fireårsplaner for økonomien, i samme stil som i Sovjetunionen. Samtidig samarbeidet Hitler tett med næringslivslederne. Hitler ville satse mye på å bygge ut tungindustrien ytterligere, da han så på denne som en bærebjelke i økonomien og viktig til å ruste landet opp igjen.

Hitler stimulerte også økonomien ved å sette i gang store offentlige byggeprosjekter. Mest kjent er nettet av motorveier, de såkalte Autobahn. Utbyggingen av veiene skaffet arbeid til mange, og gav bilindustrien viktig hjelp.

Industrien ble også oppmuntret til å forske på syntetiske produkter. Hitler ville unngå å havne i samme situasjon som under første verdenskrig, da Tyskland måtte gi opp på grunn av manglende forsyninger uten å egentlig ha tapt krigen militært. Det var spesielt viktig å utvikle kunstig bensin, noe I.G. Farben greide i 1934 ved hjelp av statsstøtte.

Samtidig prøvde nasjonalsosialistene å reformere jordbruket ved å innføre maksimalgrenser på hvor mye gjeld som kunne ligge på en gård. Dette gav imidlertid ikke den ønskede effekten, og produksjonen gikk bare nedover. Resultatet var at Tyskland måtte importere matvarer, noe som gikk på bekostning av våpenimporten. Tyskland fikk et stort underskudd på handelsbalansen på grunn av denne importen.

Tyskland hadde likevel stor økonomisk fremgang på 30-tallet. Veksten i industrien var så stor at handelsunderskuddet ble av sekundær betydning. Veksten kom i stor grad vanlige folk til gode, på grunn av lavere arbeidsledighet og større tilgang på forbruksvarer.

Tysklands industrielle tyngdepunkt forflyttet seg også østover i denne perioden. Tradisjonelt sett hadde de vestlige bystrøkene, som Düsseldorf, Gelsenkirchen og Dortmund, hatt mesteparten av industrien. Mye av den nybygde industrien på 30-tallet ble bygd i Midt-Tyskland og i Øst-Tyskland. Disse østligere områdene hadde tidligere stort sett vært jordbruksområder, men de gikk inn i en rivende utvikling i Hitlertiden.

[rediger] Jødeforfølgelser

Hitler satte straks i gang med forfølgelse av jøder da han kom til makten. Det ble stadig innført regler og påbud for jøder, og jøder fikk forbud mot å jobbe i staten og militærvesenet og ble uønsket i utdanningssystemet.

I 1935 kom de såkalte Nürnberg-lovene, som kriminaliserte ekteskap mellom jøder og ikke-jøder. Senere ble jødiske menn pålagt å ta «Israel» som mellomnavn, og jødiske kvinner måtte legge «Sarah» til navnet. Jøder fikk også en gul «J» stemplet i passet.

Jødiske butikker ble systematisk ødelagt av SA, og jøder ble stadig trakassert. Den største aksjonen kom natt til 9. november 1938, en natt som ble kjent som krystallnatten. 1500 synagoger ble satt i brann, 7000 jødiske butikker ble ramponert og 20 000 jøder og andre «uønskede» ble satt i konsentrasjonsleir.

Mange jøder valgte å forlate Tyskland på grunn av jødeforfølgelsene. Noen dro til USA, og andre dro til andre europeiske land.

Krystallnatten førte til at mange utenlands fordømte nazistene. USA hjemkalte bl.a. sin ambassadør i Berlin. Jødeforfølgelsene gjorde at nazistiske og fascistiske bevegelser i andre land mistet lokal støtte og sympati.

[rediger] Opprustning

Tyskland ble pålagt strenge begrensninger i landets militære styrker i Versailles-traktaten. Marinen ble begrenset til seks større krigsskip, og hæren ble begrenset til 100.000 mann. Tyskland fikk ikke lov til å ha noe luftforsvar.

Allerede fra 1933 gikk Hitler inn for å bygge opp de militære styrkene. Dette måtte gjøres i hemmelighet så Frankrike og Storbritannia ikke oppdaget opprustningen.

Opprustningen var nå kommet så langt at britene og franskmennene måtte svare. Frankrike økte varigheten av verneplikten, og britene gikk i gang med å utvide marinen. Hitler svarte øyeblikkelig med å også innføre verneplikt i Tyskland, samtidig som han erklærte at Tyskland ikke hadde til hensikt å overholde rustningsbegrensningene i Versailles-traktaten. Tyskland gikk derfor i gang med å bygge opp Luftwaffe igjen.

De andre stormaktene reagerte i liten grad på dette. Storbritannia, Italia og Frankrike prøvde å opptre samlet og protestere, uten at Hitler brydde seg. Folkeforbundet fordømte Hitlers politikk, men Tyskland hadde meldt seg ut av Folkeforbundet allerede ved Hitlers maktovertagelse, noe som gjorde at de sto uten sanksjonsmulighter.

Hitler ønsket å bygge opp den tyske flåten igjen, men så fort at han ikke hadde ressurser nok til å bygge opp både hæren og flåten. Løsningen var å gjøre en avtale med Storbritannia om at størrelsen på den tyske overflateflåten ikke skulle overstige 35 % av størrelsen på den britiske overflateflåten. Tyskland kunne ha like mange ubåter som Storbritannia. Hitler anså avtalen som en stor diplomatisk seier.

I oktober 1935 angrep Italia Etiopia. Dette bidro til at demokratiene Frankrike og Storbritannia så med stor skepsis på Mussolini, og blokkerte handelen med landet. Tyskland benyttet denne sjansen til å nærme seg Italia, og fortsatte å handle med Mussolini.

I 1936 brøt det ut borgerkrig i Spania. Både Italia og Tyskland støttet nasjonalistene, ledet av Francisco Franco, og støttet Franco militært. De felles målene i Spania bidro til å føre Italia og Tyskland enda nærmere hverandre. Den 1. november 1936 snakket Mussolini i en tale om «aksen mellom Roma og Berlin», den nye alliansen aksemaktene var en realitet. På grunn av den russiske støtten til republikken, ønsket de vestlige stormaktene ikke å gripe inn på den legale regjeringens side, og overlot spanjolene til sin skjebne. Dette førte til at en rekke frivillige, ofte fra arbeiderklassen i England, Norge, Frankrike og andre europeiske land meldte seg på republikkens side.

Tyskland sendte i 1936 tropper inn i den demilitariserte sonen Rhinland. Hitler mente at dette var nødvendig for å sikre den tyske grensen mot Frankrike. Samtidig var det et alvorlig brudd på Versailles-traktaten. Siden Frankrike ikke reagerte på dette overfor Tyskland, fikk Hitler blod på tann og antok at Tyskland kunne handle som de ville uten at seierherrene fra første verdenskrig reagerte.

[rediger] Overtagelsen av Østerrike

Utdypende artikkel: Anschluss

Tyskland presset stadig på for et tett samarbeid med lillebroren i sør, Østerrike. Selv om landene hadde undertegnet en avtale den 11. juli 1936 der Tyskland anerkjente Østerriket suverenitet, jobbet sterke krefter i Tyskland for en gjenforening. Spesielt Hermann Göring jobbet for dette.

Østerrike hadde også sitt eget nazi-parti, ledet av Arthur Seyss-Inquart. I 1938 ble det avslørt at disse planla et kupp i Østerrike. Østerrikes kansler Kurt Schuschnigg tok dette opp med Hitler under et møte i Berchtesgaden.

Hitler anså dette som en glimrende mulighet til å presse Østerrike til å innfri en mengde tyske krav. Hitler krevde bl.a. at Seyss-Inquart skulle inn i den østerrikske regjeringen, samt at alle fengslede nazister skulle løslates. Den tyske hærer satte samtidig i gang en militærøvelse nær grensen for å legge press på Schuschnigg.

Schuschnigg gikk med på Hitlers krav. Seyss-Inquart ble innenriksminister, og styrte på kommando fra Berlin. Schuschnigg så snart at situasjonen var uholdbar, og ønsket å holde en folkeavstemning om spørsmålet.

Hitler krevde straks at folkeavstemningen skulle utsettes, da det var usikkert hva utfallet ville bli. Hen krevde derimot at den østerrikske presidenten, Wilhelm Miklas, skulle sparke Schuschnigg og utpeke Seyss-Inquart som ny kansler. Miklas nektet imidlertid å godta Seys-Inquart, men gikk med på de andre kravene.

Hitler svarte på dette den 12. mars med å sende Wehrmacht inn i Østerrike. President Miklas gav den østerrikske hæren ordre om å ikke gjøre motstand, og landet var snart kontrollert av tyske tropper.

Hitler dro selv til Østerrike, og ble møtt av jublende folkmasser. Hitler erklærte så det østerrikske Anschluss, Østerrike skulle innlemmes i Tyskland som provinsen Ostmark. Hitler avholdt folkeavstemning om dette den 10. april, og fikk støtte av over 99 % av velgerne i et valg som hverken var fritt eller hemmelig.

[rediger] Münchenavtalen

Staten Tsjekkoslovakia ble opprettet etter første verdenskrig som en stat for tsjekkere og slovaker. Landet hadde imidlertid en stor tysk minoritet, det var over tre millioner tsjekkoslovakere med tysk som morsmål. Disse bodde stort sett i området Sudetenland, som lå opp mot den tyske grensen.

Tsjekkoslovakias demokratiske styresett og landets allianser med Frankrike og Sovjetunionen irriterte Hitler. Hitler brukte tyskerne i Sudetenland som middel for å ødelegge Tsjekkoslovakia. Med henvisning til prinsippet om folkenes selvbestemmelsesrett krevde han i 1938 at tyskerne der skulle få lede seg selv.

Dette var helt uakseptabelt for Tsjekkoslovakias regjering. Sudetenland var vitalt for landets forsvarsevne, med sitt fjelllandskap og sine befestninger. Samtidig var viktig tungindusti som f.eks. Skodafabrikkene plassert her.

Da regjeringen i Praha nektet å følge de tyske kravene, truet Hitler med krig. Storbritannia, Frankrike og Sovjetunionen ønsket imidlertid ikke krig med Tyskland, og bad den tsjekkiske presidenten Edvard Beneš om å følge det tyske diktatet.

Den britiske statsministeren Neville Chamberlain dro til Tyskland for å møte Hitler. Chamberlain gikk med på at Tyskland kunne annektere Sudentenland, så lenge Hitler ikke kom med flere krav.

Avtalen om Tysklands overtakelse av Sudetenland, den såkalte Münchenavtalen, ble undertegnet i München den 29. september 1938 av Neville Chamberlain, Edouard Daladier og Benito Mussolini. Den tsjekkoslovakiske regjeringen var ikke representert. Fra 1. oktober ble Sudetenland en del av det tyske riket. Denne avtalen brukes ofte som et eksempel på at man må vise fasthet overfor diktatorer for å hindre dem i å nå sine mål. USAs utenriksminister Madeleine Albright har f. eks. i april 1999 i forbindelse med angrepet på Jugoslavia uttalt at hun har "Munchen som sitt intellektuelle kompass". Dette er en feiltolkning, Hitler var rasende fordi vestmaktene ikke valgte krig. Det avtalen viser klarest er at vestmaktene var villig til det meste så lenge Hitler angrep østover.

Hitler var imidlertid ikke fornøyd før hele Tsjekkoslovakia opphørte å eksistere. I mars 1939 ønsket slovakiske separatister selvstyre for Slovakia. Hitler lovte den slovakiske lederen Josef Tiso selvstyre, og truet den tsjekkoslovakiske regjeringen med krig om de motsatte seg uavhengighet for Slovakia.

Den tsjekkoslovakiske regjeringen gjorde nå alt den kunne for å unngå krig med Tyskland. Hitler hadde imidlertid bestemt seg, og informerte Tsjekkolovakia om at tyske tropper ville innta landet snarest. Den nye presidenten, Emil Hácha, så at landet ikke kunne forsvare seg effektivt mot den tyske hæren og gav ordre om at man ikke skulle gjøre motstand under invasjonen. Den 15. mars rykket tyske tropper inn i Böhmen og Mähren, og Tsjekkoslovakia opphørte å eksistere som en uavhengig nasjon.

[rediger] Krigen nærmer seg

Etter den første verdenskrig var byen Danzig blitt en såkalt fristad, under ledelse av Folkeforbundet. Dette skjedde til tross for at byen hadde en overveldende majoritet at etnisk tyske innbyggere. Danzig (polsk: Gdańsk) ble Polens eneste havneby, og var derfor nødvendig for å sikre landet adgang til Østersjøen.

Hitler ønsket å tilbakeføre Danzig til Tyskland. Den tyske utenriksministeren Joachim von Ribbentrop tok spørsmålet opp med den polske ambassadøren Józef Lipski den 24. oktober 1938. Den polske regjeringen var naturlig nok noe skeptisk til dette, og bestemte seg for å avvente situasjonen.

Hitler hadde håpet at den tyske invasjonen av Tsjekkoslovakia skulle skremme polakkene til å gå med på de tyske krav. Hendelsene i Tsjekkoslovakia fikk heller motsatt effekt. Storbritannia hadde endelig mistet troen på Hitler, og signaliserte til Polen at de støttet Polen i disputten om Danzig. Med britisk støtte nektet Polen å gå med på kravet om overgivelse av Danzig. Da Hitler så at diplomatisk press ikke førte frem begynte han å forberede en invasjon av Polen. 23. mai 1939 forklarte Adolf Hitler imidlertid sine offiserer at grunnen til invasjonen ikke var Danzig, men Tysklands behov for Lebensraum. Detaljene av dette konseptet ble senere formulert i Generalplan Ost.

Den 23. august 1939 ble verden overasket av den såkalte Molotov-Ribbentrop-pakten. Denne pakten var en avtale mellom erkefiendene Tyskland og Sovjetunionen. Offisielt var det en ikke-angrepsavtale, men avtalen hadde også en hemmelig del. En deling av Polen ble avtalt, de vestlige områdene skulle tilfalle Tyskland, og de østlige skulle innlemmes i Sovjetunionen. Samtidig fikk Stalin frie hender overfor Finland, Estland og Latvia.

Denne avtalen gjorde at Hitler ble sikker på at Frankrike og Storbritannia ikke ville oppfylle sine forpliktelser overfor Polen. Hitler planla derfor et angrep innen kort tid. Samtidig gjorde Chamberlain det klart overfor Hitler at Storbritannia sto på sin forpliktelse til å forsvare Polen.

Chamberlains tidligere ettergivenhet gjorde at Hitler ikke tok britene på alvor. Samtidig var han sikker på å vinne en eventuell konflikt med vestmaktene nå som han hadde ryggen fri i øst. Hitler stilter derfor Polen et ultimatum, og da Polen ikke oppfylte kravene gikk Tyskland til krig mot Polen den 1. september 1939. Da Frankrike og Storbritannia erklærte krig mot Tyskland den 3. september var den andre verdenskrigen begynt.

[rediger] Store tyske seirer

Utdypende artikkel: Andre verdenskrig

De tyske styrkene erobret og okkuperte Polen etter om lag 1 måned, skjønt den polske regjeringen kapitulerte aldri. Da Sovjetunionen den 17. september angrep og okkuperte Polens østlige provinser forsvant alt håp om at Polen skulle stå i mot, selv om enkelte byer holdt stand lenge. Hovedstaden Warszawa kapitulerte ikke før den 28. september, og den 6. oktober var de siste lommene av polsk motstand eliminert.

I krigens første halvår var det liten aktivitet på vestfronten. Denne perioden kalles ofte «skyggekrigen». Verken de allierte eller Tyskland satte i gang noen felttog.

På sjøen satte Tyskland inn ubåter og andre skip for å hinde allierte konvoier, med en viss suksess. Bl.a. gjorde det tyske lommeslagskipet DKM «Admiral Graf Spee» stor skade i Sør-Atlanteren, før det ble senket i munningen av Río de la Plata den 17. desember.

Våren 1940 gikk Tyskland til angrep på Danmark og Norge. Under Operasjon Weserübung ble Danmark lett erobret, men i Norge møtte Tyskland alvorlig motstand. Under kampene om Narvik ble den tyske fremrykningen stoppet. Likevel måtte de norske forsvarerne i Norge gi seg den 7. juni.

Den 10. mai angrep Tyskland Nederland, Belgia, Luxembourg og Frankrike. Nederland, Belgia og Luxembourg ble enkelt erobret. Det tyske styrkene var også de franske og britiske overlegne, den 14. juni falt Paris. Den 22. juni kapitulerte Frankrike.

Den britiske hæren hadde på mirakuløst vis unnsluppet Wehrmacht ved Dunkerque. Den vellykkede evakueringen fra Dunkerque gjorde at Storbritannia kunne fortsette krigen. Tyskland satte da i gang Slaget om Storbritannia, Luftwaffe skulle tvinge Winston Churchill og britene i kne. Selv om tyskerne gjorde stor skade på mange britiske byer, vant britene slaget om Storbritannia.

Sommeren 1941 erobret Tyskland Jugoslavia og Hellas. Selv om disse landene ble erobret i løpet av tre uker, fortsatte kampene i landene i form av geriljaangrep av motstandsbevegelser. Den tyske okkupasjonen av Jugoslavia og Hellas ble aldri effektiv.

Den 22. juni gikk Tyskland til angrep på Sovjetunionen. Under Operasjon Barbarossa vant tyskerne store seirer i 1941. Den tyske hæren sto ved Moskva da den russiske vinteren satte inn og stoppet den tyske fremgangen.

Sommeren 1942 fortsatte den tyske offensiven. Det var først ved Stalingrad at den tyske fremgangen ble endelig stoppet. I Slaget om Stalingrad høsten og vinteren 1942 døde hundretusenvis av soldater på begge sider. Den tyske 6. armée kapitulerte den 2. februar 1943, etter dette var det den røde armé som hadde det strategiske overtaket.

[rediger] Holocaust

Utdypende artikkel: Holocaust

Etterhvert som Tyskland erobret flere og flere europeiske land ble den tyske anti-jødiske politikken innført i disse landene. Tyskland tvang også sine allierte til å utlevere jødene i disse landene.

Jøder ble tidlig tvunget til å flytte inn i gettoer. Dette var egne byområder som ved hjelp av murer var adskilt fra resten av byen. Samtidig ble jødene tvunget til å jobbe som tvangsarbeidere i den tyske industrien.

I januar 1942 møttes tyske ledere ved Wannsee utenfor Berlin. Under Wannsee-konferansen ble man enige om hvordan den Den endelige løsningen på jødespørsmålet skulle organiseres.

Etter dette ble det opprettet flere utryddelsesleire, den mest kjente av disse er Auschwitz. Disse leirene var i motsetning til tidligere konsentrasjonsleire ikke arbeidsleire, men rene dødsmaskiner. Det ble under SS skapt et apparat som ved hjelp av industrielle metoder for masseutryddelse skapte et av historiens største folkemord.

I tillegg til jøder ble også homofile, sigøynere, psykisk utviklingshemmede, politiske opposisjonelle, og andre «uønskede» utryddet.

Det totale tallet på døde i nazistenes folkemord er omstridt, men mange forskere anslår tallet til ca. 11 millioner. Av disse var mellom fem og seks millioner jøder.

[rediger] Tyskland taper krigen

I desember 1941 ble USA med i krigen etter Japans angrep på Pearl Harbor den 7. desember. I den forbindelse erklærte også Hitler krig mot USA.

Tyskland og deres allierte var nå i krig med mesteparten av den frie verden. Den amerikanske hæren var fortsatt liten, men det ble klart at Tyskland nå begynte å få dårlige odds mot seg.

I løpet av 1942 og 1943 ble Afrikakorpset under ledelse av Erwin Rommel jaget ut av Nord-Afrika. Senere i 1943 ble Italia invadert av de allierte. Dette skapte, sammen med de sovjetiske offensivene på østfronten, en meget vanskelig situasjon for de tyske styrkene. Wehrmacht ble stadig presset lengre og lengre bakover.

Samtidig ødela den allierte bombekampanjen mer og mer av den tyske industrien. Dessuten ble mange tyske byer også bombet, bl.a. ble Hamburg og Dresden jevnet med jorden. Den stadig vanskeligere situasjonen på hjemmefronten gjorde at ressursene etterhvert ble veldig knappe, krigsindustrien greide ikke lenger å forsyne militæret med de nødvendige forsyninger.

I 1944 opprettet de allierte en ny front da de gikk i land i Normandie. På østfronten gjenerobret den sovjetiske hæren stadig mer og mer land. I 1944 var de kommet helt til Polen. Det ble nå klart at Tyskland var i ferd med å tape krigen.

Den 22. juni 1944 prøvde flere offiserer i Wehrmacht, under ledelse av Claus von Stauffenberg, å gjøre statskupp og drepe Hitler. 20. juli-attentatet var mislykket, Hitler overlevde attentatsforsøket. Attentatets ledere ble henrettet, og etter dette ble Hitler enda mer mistenksom overfor hæren.

Den siste tyske offensiven i vest, Ardenneroffensiven var mislykket, og utover i 1945 gikk Tyskland i oppløsning. De allierte trykket stadig lenger og lenger inn i det tyske kjernelandet, og i øst overkjørte den røde armé Wehrmacht trass fanatisk motstand. Flere og flere tyske byer falt, noe som skapte store flyktningestrømmer vestover da folk var redde for sovjetisk hevn.

Situasjonen var håpløs, noe alle unntatt Hitler skjønte. Hitler insisterte imidlertid på å fortsette krigen, noe som førte til store og meningsløse tyske tap. Det var først da Belin falt at Hitler gav opp. Den 30. april 1945 begikk Hitler selvmord i førerbunkeren under Berlin mens kampene raste over ham i byen.

Hitlers etterfølger som president ble Karl Dönitz. Dönitz gikk inn for å avslutte krigen så fort som mulig, og den 8. mai 1945 kapitulerte de tyske styrkene betingelsesløst. Andre verdenskrig i Europa var over, og det tredje rikets dager var talte.