20. juli-attentatet
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
20. juli-attentatet var et mislykket forsøk på statskupp fra en rekke Wehrmacht-offiserer, som involverte likvidering av Adolf Hitler. Lederen av attentatet var oberst Claus von Stauffenberg.
Planen innebar at Stauffenberg plasserte en tidsinnstilt bombe nær Hitlers stol ved Wolfschanze-hovedkvarteret i Rastenburg i Øst-Preussen, og deretter straks reiste til Berlin for å kommandere troppene under opprøret. En ny regjering var allerede dannet. Kodenavnet for operasjonen var «Operation Valkyrie».
Imidlertid førte uventede forhold til at Hitler overlevde bomben, fordi møtet fant sted over jorden istedenfor i en bunker, og grev Stauffenberg klarte ikke å plassere bomben tilstrekkelig nær Hitler, slik at konferansebordet beskyttet ham mot eksplosjonen. Fire mennesker som deltok på møtet ble imidlertid drept i attentatet, og nesten alle tilstedeværende skadet. Hitler fikk mindre skader, spesielt i høyre arm. Stauffenberg ble først klar over dette senere i Berlin.
I antagelsen at Hitler var død, fløy Stauffenberg og hans adjutant og medkonspirator, løytnant Werner von Haeften, til Berlin for å møtes med sine sammensvorne i krigsministeriet i Bendlerblock. Som følge av en misforståelse hadde general Friedrich Olbricht ikke satt igang «Operation Valkyrie» umiddelbart etter likvideringsforsøket. Dermed kunne det først startes fire timer senere, da Stauffenberg ankom.
Under opprøret klarte ikke konspiratorene å ta kontroll over radiostasjoner, og dermed ikke å undertrykke nyheten at Hitler hadde overlevet. Reservestyrker i Berlin, som først hadde adlydt Stauffenbergs ordrer, nektet snart å gjøre dette, og kuppforsøket kollapset.
Oberst Claus von Stauffenberg, general Friedrich Olbricht, oberst Albrecht Mertz von Quirnheim og løytnant Werner von Haeften ble arrestert og henrettet ved krigsministeriet samme natt, og i de følgende prosessene ble flere tusen Wehrmachtsoffiserer henrettet. Generalfeltmarskalk Erwin Rommel, som var mistenkt for delaktighet, ble tvunget til å begå selvmord, da myndighetene ikke ønsket en åpen rettssak på grunn av Rommels umåtelige popularitet. Attentatet førte til at Hitler sluttet å stole på Wehrmacht.
Jesuittpateren Alfred Delp ble også arrestert av nazistene, mistenkt for medviterskap eller medvirken. Han ble senere henrettet. Det er imidlertid bortimot sikkert at pater Delp, som kjente enkelte av de sammensvorne, ikke selv var involvert.
Kaltenbrunner-granskningene om sammensvergelsens omfang og medlemmer hadde kommet til den konklusjon at «i den videre krets av sammensvorne ... hadde representanter for den politiske katolisisme spilt en hovedrolle». Selv om det var et sannhetskorn i dette, betød det slett ikke at hver eneste profilerte katolikk som ble arrestert etter attentatet, faktisk hadde hatt noe med attentatet å gjøre.
Kaltenbrunners granskning i liten grad avdekket eller reflekterte at Stauffenbergs rolle som attentatmann skyldtes at den som opprinnelig var tiltenkt denne rolle var i siste øyeblikk blitt beordret bort fra Wolfschanze og han var en bekjennende protestantisk kristen. Konspirasjonen mot Hitler var altså ikke et gjennomgående katolsk prosjekt, selv om både for Stauffenberg og andre var deres deltakelse tuftet på deres katolske etikk og bakgrunn.
[rediger] Ekstern lenke
