Operasjon Weserübung
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Operasjon Weserübung, eller Operation Weserübung, var den tyske kodebetegnelsen for invasjonene av Norge (Weserübung-Nord) og Danmark (Weserübung-Süd) under 2. verdenskrig. Kodenavnet kan oversettes til norsk som Weser-øvelse; Weser er en elv i Tyskland.
Innhold |
[rediger] Opptakten og strategiske vurderinger
Både engelskmennene og tyskerne foretok krenkelser av norsk nøytralitet vinteren 1939/40, spesielt luftromskrenkelser. Dessuten minela engelskmennene norsk farvann og bordet et tysk hjelpefartøy som transporterte britiske krigsfanger («Altmark») i norsk territorialfarvann, til tross for norske protester. Mineleggingen skjedde 8. april, og var et britisk forsøk på å stoppe den tyske jernmalmtrafikken ifra Narvik.
[rediger] Engelske og franske planer for Norge
England og Frankrike la vinteren 39/40 planer som berørte de nordiske land. Tyskland importerte jernmalm fra Nord-Sverige, og om vinteren, når Bottenviken var lukket av is, ble jernmalmen skipet ut fra Narvik. For å kunne stoppe disse oversendelsene effektivt, planla Storbritannia og Frankrike å ta kontroll over Narvik havn og gruvene i Kiruna. For at operasjonen ikke skulle medføre protester, og i ytterste konsekvens krigserklæring fra Norge og/eller Sverige, skulle overtakelsen skje under dekke av at troppene skulle sikres en sikker transport til Finland. I Finland skulle styrkene delta på finsk side i krigen mellom Sovjetunionen og Finland (Se: Den finske vinterkrig). Men krigen mellom Finland og Sovjetunionen sluttet før Storbritannia og Frankrike fikk sendt troppene sine av sted. Dermed ble også aksjonene skrinlagt fordi man nå manglet et påskudd til å ha tropper i Norge og Sverige.
[rediger] Tyske planer
Planleggingen av Weserübung begynte kort tid etter Vidkun Quislings besøk i Berlin før jul 1939. Her fremstilte han sitt syn på de norske myndighetene til Hitler og agerte for tysk støtte til et kupp i Norge. Quisling fant seg en meningsfelle i Albert Rosenberg som var leder for det utenrikspolitiske kontoret i det tyske nazipartiet. Man bør ikke overdrive Quisling rolle i forhold til tyskernes vurdering av Norge. Hitler stilte seg senere negativ til Quislings kuppplaner, primært fordi han følte han ikke kunne stole på nordmennene. En lekkasje ifra noen av de norske nazistene kunne ødelegge tyskerenes overraskelsesmoment. Det er uklart om Quisling noensinne fikk høre at tyskerene hadde oppgitt hans plan om et kupp. Blant det tyske militæret var det ingen sterk støtte for Quislings ønsker. Hitler vurderte gradvis en invasjon i Norge som mer interessant ut fra vurderinger av norsk evne til og ønske om å holde fullstendig nøytralitet. Sett fra tysk side var en eventuell operasjonen svært risikabel fordi de ikke hadde med landgangsfartøyer, men forutsatte at skipene kunne legge fritt til kai og ilandsette styrkene derfra. Denne risikoen ble samtidig en fordel fordi de fleste militære anså en slik operasjon som så risikofyllt at få anså dette som en reel muliget. Slik ble det tyske overraskelsesmomentet forsterket.
[rediger] Norges strategiske betydning - forskjellen mellom britiske/franske og tyske vurderinger av Norge
Det var med andre ord vinteren 1940 et «kappløp» om Norge. Uten at noen av partene viste om motstanderens planer, planla begge sider militære aksjoner i landet. Likt for begge parter var ønsket om å få kontroll over utskipning av svensk jernmalm og skipstrafikken i norske farvann, i tillegg ønsket tyskerne Norge som ubåthavn for angrep mot forsyningstransporten til og fra Storbritannia.
Forskjellen var at Storbritannia/Frankrike ønsket å gjøre sine intervensjoner mest mulig innenfor internasjonal rett for å sikre at Norge og Sverige ikke gikk inn i krigen på Tysklands side. Tyskerne planla sine aksjoner som en angrepskrig uten å ta hensyn til Norges syn. Dette medførte den sansynlige konsekvensen at Norge ville gå over på Storbritannias og Frankrikes side. Denne forskjellen i stormaktenes planlegging vises best ved at Storbritannia/Frankrike mistet sitt påskudd for intervensjon da det ble våpenstillstand mellom Finland og Sovjetunionen. Uten et påskudd for å sende tropper til Norge ble intervensjonsplanene i Narvik skrinlagt. I samme periode ble de tyske krigsplanene mot Norge og Danmark ferdigstilt.
[rediger] Norges handlinger vinteren 1940
Den strategiske begrunnelsen for den tyske invasjonsavgjørelsen var erfaringene ifra forrige krig. Da ble Tyskland blokadert av de allierte. Derfor fryktet de at engelskmennene, som hadde marineovertaket, skulle klare å blokkere malmforsyningen ifra Narvik. Dette var en viktig grunn til å invadere. Dessuten nøret Quislings besøk opp om denne frykten, siden Quisling tegnet et bilde av en norsk regjering som ville unngå en reel nøytralitet til fordel for England. Denne frykten ble tilsynelatende bekreftet for Hitler av bordingen av «Altmark». Den tyske regjeringen fryktet videre at motstanderne England og Frankrike kunne ta kontroll over de nordiske land og slik true Tysklands indre derfra. Dertil kom at den tyske flåte gjerne ville ha baser for ubåter i Norge. Herfra ville de lettere kunne komme ut i Atlanterhavet og true konvoiene med forsyninger til England.
Norske myndigheter var i dagene før 9. april mest bekymret for eventuelle britiske aksjoner i norske farvann. Regjeringen hadde også vinteren 1940 forsterket grensevakten i Finnmark for å stå sterkere mot et eventuelt sovjetisk angrep (Tyskland og Sovjet hadde på denne tiden en ikke-angrepspakt). Slik var de norske øynene i mindre grad rettet mot en tysk trussel, noe som også kan forklares med at det konvensjonelle militære synet var at en angrepsstyrke mot Norge måtte bestå av 100.000 mann. En slik styrke kunne mest sannsynlig bare angripe på den norsk-sovjetiske grensen - Tyskland angrep med omlag 20.000 mann. Sentralt i tyskernes suksess var at de til de grader klarte å gjennomføre et overraskelses angrep slik at den norske hæren i stor grad ikke rakk å mobilisere i Sør- og Midt-Norge. Hadde de norske myndighetene tatt meldinger om et forstående tysk angrep alvorlig ville norske kystfort og styrker vært forberedt og gitt invasjonstyrkene sterkere motstand. Imidlertid må det samtidig bemerkes at selv om den norske hæren hadde vært fullt mobilisert, hadde den vært dårlig utstyrt og svært dårlig trent. Førstegangstjenesten i Norge hadde siden 1933 bestått i at deler av årskullene hadde fått 64 dagers opplæring. Med en slik opplæring stod det norske forsvaret opp mot en tysk hær som sannsynligvis var den best trente og best forberedte hæren i verden vinteren 1939/40.
[rediger] 9. april – overfallet på Danmark og Norge
Operasjonen begynte for den tyske flåtes (Kriegsmarine) vedkommende den 7. april 1940. I operasjonen deltok bl.a slagskipene «Scharnhorst» og «Gneisenau» samt krysserne Admiral «Hipper», «Blücher» og «Lützow». Krigsmarinen led svære tap i Norge, bl.a DKM «Blücher», «Königsberg» og ti destroyere og en mengde ubåter som ikke kunne utnyttes optimalt i norsk farvann.
Den britiske marinen begynte krigen med HMS «Warspite» og H-gruppen av jagere, HMS «Hunter», HMS «Hardy» osv. Dessuten kom mindre marinestyrker ifra Polen (jagerene ORP «Grom», ORP «Blyskawica» og ubåten ORP «Orzel») og Frankrike.
[rediger] Weserübung-Nord
Se utdypende artikkel Felttoget i Norge
Klokken 04.21(Norsk tid) 9. april 1940 åpnet Oscarsborg ild mot de tyske skipene og krigen var for alvor igang i Norge. De tyske styrkene landet i Oslo, Arendal, Kristiansand, Egersund, Bergen, Trondheim og Narvik. Dette lammet større deler av den norske mobiliseringen, siden store lagere falt i tyske hender, faktisk ble tyske marinegaster i Narvik (ifra de senkede tyske jagerne) utstyrt med norske uniformer.
I Sør-Norge var hovedmålet å sinke tyskerne, redde konge, regjering og gullbeholdning og forhindre at tyskerene fikk opprettet en akse mellom Oslo-Trondheim gjennom Gulbrandsdalen eller Østerdalen. Dessuten foregikk det isolert motstand flere steder i Norge, blant annet i Østfold og Vinje.
I Midt-Norge var forvirringen komplett, de norske militære myndighetene visste ikke om de skulle mobilisere eller ikke. Her kan nevnes at Møre Regiment faktisk mobiliserte i ordnede former og rakk til og med å få produsert vinterkamuflasje til styrkene. Hegra festning skiller seg ut blant troppene i Midt-Norge, siden den klarte å holde stand imot overveldende odds fra 10. april til 5. mai.
I Nord-Norge lyktes den norske motstanden i langt større grad. Tyskerne erobret Narvik i morgentimene 9. april. Erobringen av Narvik, og dermed kontrollen over jernmalmforsyningene til tysk våpenindustri fra gruvene rundt Kiruna i Sverige, over Narvik havn, var en av hovedgrunnene for angrepet på Norge.
Den norske 6. divisjon under ledelse av general Fleischer begynnnte å ta opp kampen mot de østerrikske elitestyrkene som holdt Narvik. De norske styrkene fikk etter hvert støtte fra Royal Navy og troppeforsterkninger fra England, Frankrike og Polen. Natt til 28. mai gjorde de allierte et felles gjenerobringsforsøk mot fiendens tropper i Narvik. Etter harde kamper ble de østerrikske alpejegerne sendt på flukt.
Ved 17-tiden 28. mai kunne de første norske troppene innta Narvik tett fulgt av franske fremmedlegionærer. Gjenerobringen av Narvik var Tysklands første nederlag i andre verdenskrig, og 6. divisjons seier på Narvik-fronten var den norske hærens eneste seier under krigshandlingene i Norge.
Imidlertid varte ikke gleden lenge. Situasjonen i Vest-Europa var prekær og Frankrike og England måtte overføre sine avdelinger i Norge til Frankrike. I løpet av natten 6. - 7. juni ble de allierte styrkene trukket ut av Nord-Norge. Uten militær støtte i Norge valgte regjeringene å innstille kamphandlingene i Norge. Konge og Regjering flyktet til Storbritannia for å fortsette den norske motstandskampen fra London. For 6. divisjon betød dette at man måtte innstille kampen og overgi Narvik uten å bli nedkjempet. Den 9. juni rykket tyskerne atter inn i Narvik.
[rediger] Alliert engasjement på norsk side
England og Frankrike sendte styrker for å hjelpe den norske motstanden, til Åndalsnes, Namsos og Narvik. Dessuten sendte britene noen få fly til Norge, blant annet en skvadron Gloster Gladiator fly som opererte fra Lesjaskog, videre Gloster Gladiator fra Bodø samt Hurricane på Bardufoss. Dessuten deltok endel Blackburn Skua blant annet fra baser i Storbritannia. Den første allierte planen var å gjenerobre Trondheim og Narvik. Tanken var å stenge malmtransporten fra Narvik og samtidig kontrollere Norge nord for Trondheim.
På Narvik-avsnittet holdt 6. divisjon fronten i påvente av forsterkninger. Planen for Trondheim-avsnittet var en gigantisk knipetangsmanøver via Åndalsnes og Namsos. De allierte troppene i sør var ikke utrustet for vinter- og fjellforhold. De allierte kjempet hardt, men var på en stadig retrett. I løpet av mai gikk man bort fra planene for en gjenerobring av Trondheim.
På Narvik-avsnittet lyktes de allierte i langt større grad. Kampene ble organisert slik at 6. divisjon kjempet i fjellet, mens franske, engelske og polske styrker kjempet i terrenget langs kysten. Narvik ble gjenerobret 28. mai. Men de engelske, franske og polske tropper ble trukket ut natt til 7. juni 1940.
[rediger] Weserübung-Süd
De tyske tropper gikk over grensen til Danmark kl. 4.15 om morgenen "Wesertag" den 9. april, 1940. Det kom til kortvarige kamper, især i Sønderjylland. Men allerede kl. 6 ble det besluttet på et møte hos kongen med de viktigste ministre og militærsjefer at man måtte innstille motstanden. Kampene kostet 16 falne på dansk side.
[rediger] Konsekvensene av Weserübung
Den tyske seieren i Norge og Danmark medførte at Tyskland kontrollerte jernmalmen fra Sverige og den tyske marinen kunne bruke norskekysten som utgangspunkt for ubåtangrep mot skipstrafikk til Storbritannia.
Men krigen i Norge hadde også kostet tyske ressurser. I underkant av 5 000 tyskere hadde omkommet under feltoget i Norge. Av større betydning var tapene til den tyske marine: 3 kryssere,10 torpedobåter, 6 ubåter, 1 artilleriskoleskip og 10 mindre fartøyer, i tillegg var 5 kryssere hardt skadd. Tapene i marinen var medvirkende til at tyskerne ikke kunne iverksette et angrep på Storbritannia høsten 1940.
I Storbritannia medførte nederlaget i Norge at regjeringen måtte gå av. Statsminister Neville Chamberlains regjering avgikk, og Winston Churchill ble statsminister 10. mai 1940.
