Israel

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Israel har flere betydninger.

Nøyaktighet: Denne artikkelens faglige presisjon er omstridt, og den kan inneholde faktafeil. Se diskusjonssiden for detaljer.

מדינת ישראל دولة اسرائيل Israel

Flagg	Riksvåpen

Offisielle språk:	Hebraisk og arabisk
Hovedstad:	Jerusalem (Ikke internasjonalt anerkjent, de fleste utenlandske ambassader ligger derfor i Tel Aviv)
Styreform: President: Statsminister:	Demokrati Moshe Katsav Ehud Olmert
Areal: Totalt Herav vann	Rangert som nr. 149 20 000 km² 2 %
Befolkning: Totalt (2005) Tetthet	Rangert som nr. 97 7 005 400 350,27/km²
HDI:	0,915 (rangert som nr. 23)
Uavhengighet fra: Dato	Storbritannia 14. mai 1948
Valuta:	Shekel `(ILS)`
Tidssone:	UTC +3
Nasjonaldag:	den 5. i den jødiske måneden ijár
Nasjonalsang:	Hatikvah
Toppnivådomene:	.il
Kart over Israel:

Wikipedia har en egen portal som er relatert til Israel

Staten Israel er en stat i Midtøsten som ble etablert i 1948. Landet har idag kyst mot Middelhavet og Rødehavet (Akababukten), og grenser mot Egypt, Jordan, Syria og Libanon. Den viktige elven Jordan renner via Genesaretsjøen til Dødehavet. Området Israel består av er det hellige land for fire religioner: jødedommen, kristendommen, islam og bahá'ítroen, og området har vært gjenstand for folkevandringer og konflikt i kamp om ressursene i dette som er en del av den frodige halvmåne (fertile crescent). Israels eksistens, territorielt omfang og politikk er omstridte emner i internasjonal politikk. Når vi taler om "Israel" må vi skille mellom den "Israelske-stat" opprettet av FN i moderne tid og det bibelske Israel der folkeslaget har røtter helt tilbake til Sumerriket (Abraham) og Egypt (Hebreerne).

[rediger] Historie

[rediger] 1200 f.kr: Hebreerne kommer til Kanaan

Bibelen er blant de få kilder som forteller om hvordan hebreerne kom til Kanaan fra Egypt. Ettersom Bibelen er skrevet mange århundre senere enn de faktiske hendelsene av autoriteter som representerte makthaverne i området, har det fra et arkeologisk og historisk ståsted vært mange unøyaktigheter og direkte feil i Bibelens fortelling. Likevel er Bibelen den viktigste kilden for den generelle utviklingen i dette området og jødenes historie.

[rediger] 1100 f.kr: Hebreerne erobrer Kanaan

Bibelen inneholder mye som kan bekreftes av funn og andre kilder. I Joshvas bok fortelles det om hebreernes erobringer som stemmer godt overens med arkeologiske funn av kanaanittiske byer som ble ødelagt på 1200-tallet. Kanaanittene som levde i området hadde en kultur og religion (polyteisme) som stemmer med Bibelens fortelling om hebreernes kamp mot mot lokale gudedyrkelser. På 1100-tallet f.kr. var det kamper i Palestina mellom to religøse tradisjoner (polyteisme og Javhe-kulten som blir stadig mer monoteistisk) og folk (Hebreerne fra Egypt og Kanaanitter). Egypt som tidligere hadde hatt overherredømmet over området hadde nå mistet sitt fotfeste, og uten et sterkt Egypt lå veien klar for de mindre semittiske folkeslagene til å overta området.

Hebreerne fikk støtte fra nomadiske stammer og semittiske folkeslag som var beslektet med Abraham. Alliansen var mulig fordi de alle dyrket Jahve (men det var mye uenighet om hvordan Jahve skulle dyrkes). Denne kulten var lenge den eneste institusjonen som bandt folket sammen, og hindret ikke at det oppstod konflikter internt mellom dem.

Hebreerne erobret og ødela de mer siviliserte kanaanittene og overtok deres skriftssystem. Byggepraksisen ble også overtatt, men uten at Hebreerne oppnådde samme kvalitet som sine forgjengere. Jerusalem var på dette tidspunktet et lite sted uten noen stor betydning, og kunne ikke måle seg med andre byer som allerede hadde blomstret og forfalt i oldtidens verden. Men tilfeldigvis skulle mye av spiren til vår historie etterhvert vise seg å bli utviklet i Palestina styrt av Hebreerne.

[rediger] 1000 f.kr: Det Hebraiske Kongedømmet - Kong Saul, Kong David og Kong Salamon

Hebreerne etablerte et kongedømme i Palestina. Denne institusjonen kom som en nødvendig følge av at man måtte organisere krigføringen ved å konsolidere nasjonen. I vest utgjorde Filisterne (Gaza) en sterkere motstand en Kanaanittene, mye fordi disse hadde jernteknologi. Filistinerne stammet fra "sjøfolket" som hadde kommet fra Hellas, og det er fra disse vi henter navnet Palestina. I nord lå Fønikerne (Libanon) som var mest opptatt av handel. Når Kanaanittene ble stadig mer erobret, ga det grunnlaget for det Hebraiske kongedømmet omkring 1000 f.kr. Samtidig ble det opprettet en annen institusjon med profeter, og profeten Samuel salvet den første kongen Saul og hans etterfølger David. [kilde: Verdenshistorien av J.M. Roberts]

[rediger] 928 f.kr: Det Hebraiske Kongedømmet deles i Israel og Judea

Da kong Salamon døde 928 f.kr. ble det Hebraiske kongedømmet delt i to. Det var bare stammene til Juda og Simon som aksepterte Salomons sønn Roboam som sin konge, og dermed opprettet de det sørlige kongedømmet Judea med Jerusalem som hovedstad. I nord opprettet de øvrige stammene Israel med Sikem og senere Samaria som hovedstad.

[rediger] 722 f.kr: Israel elimineres av Assyrierne

Israel forsvinner ut av historien når Assyrerne erobrer hovedstaden Samaria 722 f.kr.

De 10 israelske stammene som utgjør kongedømmet Israel blir spredt utover det Assyriske riket eller drept. Dette gir opphav til myten om de 10 forsvunnede stammene av Israel ("the Ten Lost Tribes of Israel"). Det er ihvertfal slik at det ikke lengre finnes spor av disse stammene eller at de overlevende klarer å beholde sin etniske identitet mens de befinner seg i Assyrerriket. Dermed forsvinner disse hebreerne ut av historien.

[rediger] 587 f.kr: Judea og Jerusalem faller til Babylonierne

Nebukadnesar, Babylons konge, bryter Jerusalems murer og ødelegger Salamons Tempel i 587 f.kr. Byen blir fullstendig ødelagt og innbyggerne blir deponert til Babylon.

Innbyggerne av Judea, som deporteres til Babylon (Irak), er de to gjenværende stammene av de totalt tolv hebraiske stammene. Som nevnt har de øvrige ti stammene, og deres kongedømme Israel, allerede blitt slettet ut av historien av Assyrerne i 722 f.kr. For folket fra Judea skal imidlertid fangenskapet i Babylon bare utgjøre en egen epoke i jødisk historie, og i motsetning til Israels folk, klarer disse stammene å bevare sin etiske identitet og bygge opp Javhe-kulten i Babylon. Dette fangenskapet skal prege mye av den Jødedommen, og markerer begynnelsen av religionen. Her blir de første tekster skrevet ned og det er først nå vi kan tale om "jøder". Da Babylon senere ble invadert av Perserne (Iran) omkring 539 f.kr., skulle jødene få lov til å vende tilbake til Judea som ble under persisk overherredømme.

[rediger] 323 f.kr. Alexander den Store overtar for Perserne

[rediger] Fra ca. 1900 og fram til i dag

Jøder har hatt religiøs og historisk tilknytning til Israel i flere tusen år. Historiske og arkeologiske kilder viser at det har vært flere statsdannelser under jødisk herredømme frem til romerne ødela Jerusalem i år 70 og knuste bevegelsen for et fritt Judea. Jøder fortsatte å bo i området uavbrutt frem til våre dager, særlig i Jerusalem, Tiberias, Hebron, og Safed, men i mindre grupper enn før. Flertallet av dagens israelere er likevel jøder som flyttet til Israel fra Europa og resten av Midtøsten i de siste 100-150 årene, eller etterkommere av disse.

Området hvor Israel ligger idag har vært underlagt diverse regimer gjennom historien. Folkevandring fra flere omkringliggende steder skapte etter hvert en flere folkegrupper i området. Det var underlagt det ottomanske riket frem til 1917, da britene overtok administrasjon over området, medregnet dagens Jordan, under midlertidig mandat fra Folkeforbundet. Mandatet inkluderte i utgangspunktet dagens Jordan, men dette (og Irak) ble i forbindelse med opprettelsen av Saudi Arabia gitt til den hashemitiske stammen som i over tusen år hadde regjert over Mekka.

Etter Dreyfus-affæren i Frankrike, kom Theodor Herzl ut med boken Der Judenstaat i 1896, der han fremmet tanken om at jøder kun hadde muligheter for å overleve som folk hvis de fikk opprettet egen nasjonalstat i Palestina. Dette ga grunnlaget for en aktiv politisk sionisme som hadde jødisk bosetning til Palestina som et praktisk mål. Det var i begynnelsen forholdsvis liten oppslutning om politisk sionisme, men med årene og historiske begivenheter vil nok størstedelen av dagens jøder betegne seg selv som sionister.

Jødiske bosetninger i Palestina begynte å vokse på 1880-tallet og tiltok ettersom jøder kjøpte land fra landeiere som ofte var bosatt i Beirut, Damaskus, eller Kairo, men forble under 50 % helt frem til dannelsen av Israel.

Den voksende jødiske befolkningen forandret på forholdene for særlig den arabiske befolkningen i området:

Land som ble kjøpt av arabiske landeiere var ofte i bruk blant arabiske bønder, og disse mistet sitt næringsgrunnlag.
På den annen side skapte den økonomiske veksten arbeidsplasser for arabere fra omkringliggende områder.

Det utviklet seg sterk motstand blant arabere til den jødiske innvandringen. Denne motstanden tiltok etter at den pan-arabiske nasjonalismen fikk fotfeste etter det osmanske riket gikk i oppløsning i 1917-1918.

Arabiske fedayeen fikk sitt motstykke i flere jødisk-sionistiske paramilitære grupper, som Haganah, Irgun Zvai Leumi, og den såkalte "Stern-gjengen", også kjent som Lehi. I mandatperioden ble det innført restriksjoner på jødisk innvandring, og britiske styrker bekjempet både jødiske og arabiske grupper. Det ble utarbeidet diverse innstillinger fra britiske myndigheter i den perioden, som fremdeles er omstridte idag.

Under annen verdenskrig sluttet de jødiske gruppene seg til de allierte, mens arabiske ledere i området samarbeidet med aksemaktene.

Etter annen verdenskrig meddelte Storbritannia at de ville frafalle mandatet og overlate problemet til FN. FNs generalforsamling anbefalte på grunnlag av forslag fra UNSCOP en delingsplan for det gjenværende Palestina, der det skulle bli en arabisk stat (ca. 46%) og en jødisk stat (ca. 53%), hver i tre deler med tynne knutepunkter mellom delene. På den tiden utgjorde jødene fortsatt rundt 40% av befolkningen. I ettertid har FN fått mye kritikk, ikke minst fra arabiske og muslimske land, for å ha satt av så mye som 53 % av det gjenværende mandatområdet Palestina til jødene. Jerusalem skulle underlegges FN og isoleres fra den jødiske og arabiske staten. Omkring 60% av den jødiske staten besto av den ufruktbare Negevørkenen. Begge land fikk kyststripe mot Middelhavet, men arabernes kyststripe var betydelig mindre enn jødenes.

Jewish Agency - som var forløperen til den israelske regjeringen - godtok delingsplanen etter hemmelige møter med den daværende norske FN-generalsekretæren Trygve Lie, dog under sterk tvil og innsigelser. De arabiske landene forkastet umiddelbart planen, som de mente var urettferdig. I PLOs charter har det senere blitt fastslått at «Palestine, with the boundaries it had during the British Mandate, is an indivisible territorial unit» (artikkel 2 i PLO-charteret). Trygve Lie har senere fått kritikk for ikke å ha overholdt sin nøytrale posisjon. Han støttet tanken om en selvstendig jødisk stat, og uttalte etter delingen av Palestina: «Jeg har sikret fred i Midtøsten i generasjoner fremover».

På den tiden utgjorde muslimske og arabiske land et ubetydelig mindretall i FN, og de var heller ikke sterke nasjoner. Derfor fikk delingsplanen flertall i generalforsamlingen. Senere har det vist seg at både USA og Sovjetunionen hadde lagt politisk og økonomisk press på sine samarbeidspartnere for å få delingsforslaget vedtatt.

Det kom til væpnet konflikt mellom palestinsk-jødiske paramilitære grupper og jordanske militære styrker og palestinsk-arabiske paramilitære allerede i 1947 og da britene trakk seg ut gikk arabiske styrker til angrep på Israel fra Syria, Jordan, Egypt, og Irak (via Jordan). De fleste arabere som forlot den nye staten ble oppfordret av de arabiske statene, på grunnlag av at Israel skulle bli knust, og at de skulle unngå å bli skadet i striden.^[1]

Krigen endte da FNs sikkerhetsråd forlangte våpenhvile som skulle etterfølges av fredsforhandlinger. Fredsforhandlingene brøt sammen, og en formell krigstilstand eksisterer frem til idag mellom Israel og den arabiske verden, med unntak av Egypt og Jordan.

Territoriale krav, handelsårer og vannrettigheter har skapt grunnlag for flere kriger mellom Israel og den arabiske verden siden 1948, blant annet i 1956, 1967, og 1973.

I 1956 angrep Israel Egypt sammen med Storbritannia og Frankrike. Dette fordi Egypt ville nasjonalisere Suezkanalen og dermed sette internasjonal skipsfart under monopol. Men etter press fra både USA og Sovjetunionen måttte Israel, Frankrike og Storbritannia trekke seg tilbake. Hendelsen har også blitt kjent som Suez-krisen.

22. mai 1967 stengte Egypt innseilinga fra Rødehavet for skip til og fra Israel, utviste UNEF fra Sinai og stasjonerte store militære styrker mot grensen til Israel. Dette rammet Israel meget sterkt økonomisk, fordi det var avskåret fra oljeforsyninger fra Irak, andre importvarer via Suez-kanalen, og måtte holde ved like store mobilserte styrker mot grensen til Egypt. Cairo Radio erklærte at Israel hadde valget mellom å bli utslettet i krig eller å bli kvalt økonomisk.

5. juni 1967 gikk Israel til angrep mot Egypt. Syria og Jordan angrep umiddelbart Israel, men etter seks dager hadde Israel erobret hele Sinaihalvøya frem til Suezkanalen, hele Vestbredden av Jordan-elven og Jerusalem, og store deler av Golanhøydene. Til tross for harde kamper i 1973, greide Israel å holde på disse områdene. Israel har annektert Øst-Jerusalem og Golanhøydene og anser grensene med Vestbredden og Gaza som omstridte.

Som en del av fredsavtalen mellom Israel og Egypt, trakk Israel seg ut av hele Sinai i 1979. Israel sluttet også fred med Jordan i 1994. I den forbindelse har Jordan frafalt alle krav til Jerusalem og Vestbredden under forutsetning av at fremtiden til disse områdene blir bestemt ved fredsavtale mellom Israel og PLO.

Forhandlinger mellom PLO og Israel hadde foregått i all stillhet frem til 1990-tallet, da norske diplomater fikk igang en meglingsprosess som kulminerte med et gjennombrudd der partene lovte å gjensidig anerkjente hverandre. Det har vært mange runder med forhandlinger om en varig fred, men disse er gått i stampe. Gjentatte angrep på israelske sivile mål, og israelske militære aksjoner i palestinske områder har gjort at det kjempes langt mer enn det forhandles i disse tider.

[rediger] Konfrontasjoner i 1948

Under den første krigen mellom Israel og araberlandene ble det utført flere massakrer, både fra jødisk og arabisk side. Historikeren Benny Morris, en av «de nye historikerne» i Israel, mener å ha dokumentert at israelere stod bak minst 24 massakrer i 1948.

[rediger] Statsform

Israel har en republikk og har et folkevalgt parlament (Knesset). Alle israelske borgere har stemmerett, uansett religion eller etnisk tilhørighet.

Israel er likevel per egen definisjon en stat for det jødiske folk. Dette gir seg utslag i for eksempel The Law of Return som gir alle jøder over hele verden mulighet til statsborgerskap i Israel. Grunnlovene til Tyskland, Hellas, Finland og Irland inneholder lignende klausuler for å forenkle immigrasjon til de respektive landene av deres respektive etniske gruppe. I 1975 vedtok FNs hovedforsamling en resolusjon som sidestilte sionisme med rasisme. Resolusjonen ble vedtatt med støtte fra arabiske og kommunistiske land og mot stemmene til de fleste vestlige land. Resolusjonen ble opphevet i 1991 etter Sovjetunionens fall.

Det samme flertallet som stemte for delingsplanen i 1947, godkjente Israel på enten de jure eller de facto grunnlag kort tid etter landets opprettelse. Støtten og forholdet til Israel har imidlertid variert mye med tiden. Frankrike var en viktig støttespiller opp til Seksdagerskrigen. Etter denne krigen trakk Charles de Gaulle sin støtte for Israel til fordel for de arabiske landene. For tiden er USA den sterkeste støttespilleren til Israel og yter både økonomisk og militær bistand til landet. Tyrkia er en annen samarbeidspartner, selv om dagens regjering er mindre Israel-vennlig enn sine forgjengere. Europeiske og andre vestlige land har diplomatiske forbindelser med Israel, men forholdene er tildels anstrengte på grunn av uenighet om politikken overfor palestinerne.

Israel legger stor vekt på disse forhold i sin utenrikspolitikk:

Nødvendigheten av å forsvare sine borgere mot angrep utenfra.
Sin selvråderett i henhold til folkeretten.
At mange grenser ennå ikke er fastlagte i henhold til varige fredsavtaler.

Kritikken mot Israel går blant annet ut på at:

Visse ting Israel foretar seg på områdene landet okkuperte i 1967 er påstått ulovlig i henhold til Genevekonvensjonene og i strid med menneskerettighetene.
Enkelte påstår at Israel krenker Palestinernes humanitære og nasjonale rettigheter.
De palestinske flyktningene og deres etterkommere blir nektet å "vende tilbake" til staten Israel. Palestinerne mener de har krav på tilbakevending i henhold til folkeretten, men Israel nekter dem av frykt for at det vil bety slutten for Israel som en jødisk stat. Israelerne har blant annet vist til at ingen andre flyktningegrupper fra 1940-tallet, som tyskere fra Polen eller indere fra Pakistan, har blitt gitt noen tilsvarende "rett". Tatt i betrakning at omtrent like mange jøder har forlatt arabiske land i tiden etter Israels opprettelse, har enkelte også argumentert for at det som skjedde var en befolkningsutveksling.
Annektering av Jerusalem - som i følge FNs delingsplan skulle være nøytralt område - har også vakt misnøye. Det er få eller ingen land som anerkjenner Jerusalem som Israels hovedstad.

[rediger] Flyktninger

Både omfanget av og om omstendighetene omkring flyktningestrømmene i 1948 og 1967 er omstridt. Men 7. desember 1949 vedtok FNs hovedforsamling resolusjon 194 som slo fast at de palestinske flyktningene som ønsket å vende tilbake til sine hjem og leve i fred med sine naboer skulle få lov til å gjøre det snarest mulig.

Fra israelsk side hevdes det at ytterst få ble tvunget på flukt, og at de fleste reiste for å komme seg vekk fra kamper eller fordi de ble oppmuntret til det av arabiske ledere. Fra palestinsk side hevdes det at et stort antall arabere ble fratatt sine eiendommer og jaget fra sine hjem av israelere. Det at mange ble tvunget på flukt av israelere er grundig dokumentert av israelske (som Ilan Pappe og Benny Morris), palestinske og internasjonale forskere, men det nøyaktige antall er vanskelig å fastsette. Totalt er det vanlig å regne med at om lag 750 000 arabere flyktet eller ble deportert. Om lag 150000 palestinske arabere ble igjen inenfor det som ble staten Israels grenser etter våpenstillstanden i 1949 ("den grønne linjen"). Denne gruppen utgjør i dag en minoritet i Israel på om lag en million mennesker, som gjerne kalles israelske arabere.

Antall flyktninger idag er usikkert, men estimeres til 5-7 millioner nålevende mennesker, da medregnet etterkommerne til araberne som flyktet i 1948 og 1967. De arabiske landene tok ikke imot flyktningene, fordi de mente det ville være det samme som å oppgi kravet om en arabisk stat i hele det tidligere mandatområdet Palestina. Dermed ble de fleste værende i flyktningeleirer i områdene Vestbredden og Gazastripen eller i landene Libanon, Syria, og Jordan, men mange reiste videre. På 1980-tallet forsøkte Israel å bygge nye og moderne boliger til innbyggerne i de palestinske flyktningeleirene på Vestbredden og Gaza, men dette tiltaket ble fordømt av FN. Mens FNs høykommisær for flyktninger normalt definerer flyktninger som mennesker som har måttet flykte fra et område der de var født og oppvokst, har UNRWA definert som flyktninger alle de arabere som oppholdt seg i Palestina i 1948 og deres etterkommere. Disse personene fortsetter å regnes som flyktninger også etter at de eventuelt har fått statsborgerskap i andre land.

Samtidig som mange arabere flyktet fra Israel, tok Israel inn jødiske flyktninger fra arabiske land. Mellom 1948 og 1970-tallet, dro over 850 000 jøder fra arabiske land. De fleste av disse bosatte seg i Israel, som integrerte dem i samfunnet.

[rediger] Hovedstad

I 1950 erklærte Israel at Jerusalem var landets hovedstad. Regjeringsbygg og andre sentrale kontor ble lagt til deler av Jerusalem kontrollert av Israel. I 1980 vedtok det israelske parlament (Knesset) at Jerusalem var Israels "evige og udelte" hovedstad med full religionsfrihet for alle. En rekke land motsetter seg også Israels valg av hovedstad, og mener at Israel "okkuperer" byen etter seksdagerskrigen i 1967. De mener at den endelige avklaringen av Jerusalems status først kan skje etter opprettelsen av en palestinsk stat. Disse landene har derfor som en protest opprettet sine ambassader i andre større byer, som Tel-Aviv, Ramat-Gan eller Herzliya. Det finnes imidlertid noen få land som har sine ambassader i Jerusalem.

FNs sikkerhetsråd tok umiddelbart avstand fra denne loven i resolusjon 478. I tråd med tidligere praksis har de fleste land med diplomatiske forbindelser med Israel derfor etablert sine ambassader i Tel Aviv, Israels største by, og første og midlertidige hovedstaden inntil Israels nasjonalforsamling vedtok første gang at Jerusalem var landets hovedstad i 1950.

Mens det hevdes at Jerusalem er tilknyttet alle de "tre monoteistiske religionene" islam, kristendom og jødedom er det bare de to sistnevnte som har byen nevnt ved navn i sine religiøse skrifter. Jerusalem er aldri nevnt ved navn i koranen, og det er diskutert innen islamske sekter hvor "haram al-sharif", "den ytterste helligdommen" virkelig lå, stedet hvor Muhammed etter islamsk tradisjon red til himmels på vingehesten, Buraqen al-Buraq.

Jerusalem er residensby for president, regjering, parlamentet (Knesset).

[rediger] Militæret

Utdypende artikkel Israels forsvar

Israels forsvarspolitikk er bygget i en situasjon med

Vedvarende fiendtlige forhold og kriger med flere land i området, blant dem Saudi Arabia, Irak, Libanon, Iran og Syria. Tidligere også Jordan og Egypt før fredsavtaler ble inngått.
Angrep på israelske sivile mål fra palestinske terrorister på Vestbredden og Gaza, samt Hizbollah i det sørlige Libanon.

Israel har allmenn verneplikt for både kvinner og menn, med unntak for visse ikke-jødiske og ortodoks-jødiske folkegrupper. Israelske arabere har som hovedregel ikke verneplikt, men kan verve seg frivillig. Visse arabiske beduinstammer er underlagt allmenn verneplikt etter ønske fra sine ledere.

Israel har trolig det mest moderne, best trenede, og best utrustede militære forsvaret i Midtøsten. Det sikkerhetsmessige apparatet består av en kombinasjon av etterretningstjenester, spesialstyrker, grensepoliti, og konvensjonelle bakke-, luft-, og sjøstyrker. Israel har skaffet seg moderne våpen gjennom en kombinasjon av egen utvikling og amerikansk teknologi.

Det er regnet som et faktum at Israel også har et arsenal med atomvåpen. Israel er ikke medlem av avtalen om ikke spredning av atomvåpen, og er heller ikke forpliktet til å ikke ha atomvåpen; de har heller ikke lov til å importere kjernefysisk materiale og utstyr fra noe land som er med i denne avtalen.

Israel er mottaker av amerikansk militær bistand og en av de største våpeneksportørene i verden. Israel er det landet som får mest bistand av USA; ikke bare økonomisk, men også politisk.

[rediger] Forsvarsutgifter

Forsvarsbudsjettet i Israel for 2004 er 44,467 milliarder ILS (tilsvarer rundt 67,6 milliarder kroner)

Folketallet var på uavhengighetsdagen samme år 6 780 000 slik at Israel dermed bruker 6 559 ILS (ca. 9 969 kroner) pr. innbygger på forsvarsformål i 2004

De landene i verden som bruker mest på forsvarsformål pr. innbygger er, foruten Israel og USA (9 028 kroner i 2003) landene på den arabiske halvøy og Singapore

[rediger] Universiteter

Israel er et av de landene i verden som har høyest utdanningsnivå. Det er 8 universiteter i landet

Bar-Ilan-universitetet (Ramat-Gan)
Ben Gurion-universitetet (Be'er Sheba)
Det hebraiske universitetet i Jerusalem
Det åpne universitetet (Tel Aviv)
Universitetet i Haifa
Technion - IIT (Haifa)
Tel Aviv-universitetet
Weizmann-instituttet

[rediger] Byer

Israels største byer. Folketall pr. 31.12.2003.

ירושלים Jerusalem : 693 200
תל אביב-יפו Tel Aviv-Yafo : 363 400
חיפה Haifa: 269 400
ראשון לציון Rishon Lezion : 214 600
אשדוד Ashdod : 192 000
באר שבע Be'er Sheva : 183 000
פתח תקווה Petah Tiqwa : 173 800
נתניה Netanya : 167 100
חולון Holon : 165 800
בני ברק Bene Beraq (Bnei Brak) : 139 600
בת ים Bat Yam : 131 900
רמת גן Ramat Gan : 126 500
אשקלון Ashkelon : 104 500
רחובות Rehovot : 100 100

[rediger] Se også

[rediger] Eksterne lenker

[rediger] Propalestinske

[rediger] Proisraelske

[rediger] Nøytrale lenker

Land i Asia

Hentet fra «http://no.wikipedia.org../../../i/s/r/Israel.html»

Kategorier: Nøyaktighet | Israel | Land i Asia