Charles de Gaulle
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Charles André Joseph Marie de Gaulle (født 22. november 1890, død 9. november 1970) var en fransk offiser, politiker og statsmann. Han var regjeringssjef 1944–1946 og president 1959–1969.
Charles de Gaulle ble født i Lille i det nordlige Frankrike, vokste opp i et katolsk hjem, og ble offiser i 1912. Under første verdenskrig var han tysk krigsfange i flere år. Etter krigen arbeidet han som lærer på militære skoler.
I 1939 erklærte Frankrike krig mot Tyskland. Under den tyske aksjonen i Frankrike våren 1940 opplevde de Gaulle en viss suksess som general, men etter at marskalk Pétain bad om våpenhvile med tyskerne, flyktet de Gaulle til London. 18. juni 1940 talte han i BBCs franskspråklige sendinger, og stilte seg i spissen for det han kalte et fritt Frankrike. Han mante sine landsmenn til å fortsette kampen: «Uansett hva som skjer, må ikke den franske motstandskampens ild slokke.» Han etablerte seg etter hvert som fransk eksilleder, i opposisjon til den lovlige regjeringen med sete i Vichy, ettersom Paris var under tysk militær administrasjon. Mot slutten av krigen deltok han i den allierte invasjonen av Frankrike, og i august 1944 kunne han paradere på Champs-Elysées.
Den fjerde republikken hadde svak presidentmakt, og de Gaulle gikk av i 1946, men dannet partiet RPF (Rassemblement du peuple français) med krav om en forfatningsendring for å utvide presidentens fullmakter. I 1953 forlot de Gaulle partiarbeidet for å skrive sine memoarer i Colombey-les-Deux-Églises. Årene som fulgte, har han selv kalt ørkenvandringene, årene uten politisk innflytelse.
I 1958 pågikk den algirske borgerkrigen for fullt, og Frankrike kunne verken bekjempe de algirske styrkene eller slutte fred med dem. I denne situasjonen overtok den franske hærledelsen makten i Algerie, og opprøret truet med å spre seg til Frankrike. I denne situasjonen utarbeidet de Gaulle en ny forfatning til den femte republikken, og i januar 1959 tiltrådte han som Frankrikes president med særskilte fullmakter til å løse krisen. Utad fremstod han som en president som med besluttsomhet skulle kjempe for et fransk Algerie, men i hemmelighet innledet han forhandlinger med den algirske motstandsbevegelsen, FLN. I mars 1959 uttalte de Gaulle: «Den franske hæren kommer aldri til å forlate dette landet, og jeg kommer aldri til å forhandle med disse personene fra Kairo og Tunis». I vanskelige situasjoner kunne han gå imot parlamentets flertall ved å bruke unntakslover eller utlyse folkeavstemning. En folkeavstemning i januar 1961 gav ham frie hender til å gi Algerie selvstendighet. Algerie fikk sin selvstendighet til tross for protester fra den franske hæren. I april 1961 forsøkte generalene i Algerie å styrte ham, men revolten mislyktes.
I 1960 detonerte Frankrike en atombombe i Algerie, og i 1968 detonerte man en hydrogenbombe. I 1965 sendte Frankrike opp en satellitt. Charles de Gaulle anerkjente Folkerepublikken Kina i 1964 til tross for at USA mislikte dette. Han ble gjenvalgt som president i 1965 etter å ha beseiret François Mitterrand. Den gaullistiske utenrikspolitikken ville gi Frankrike en posisjon i verden og redusere avhengigheten av Storbritannia og USA. Hans vennskap med Konrad Adenauer var viktig for den fransk-tyske forsoning og for etableringen av EUs forløpere. For de Gaulle var det tydelig at britisk medlemskap i EEC ville true den fransk-tyske balansen, og under en pressekonferanse 14. januar 1964 la han ned veto mot britisk medlemskap. Frankrike gikk ut av NATOs militære samarbeid i 1966.
De omfattende streikene og urolighetene i mai 1968 tok ham på sengen, og en folkeavstemning i april 1969 handlet i praksis om folkets tillit til Charles de Gaulle. 53 prosent stemte nei, noe som førte til hans avgang.
| Forgjenger: René Coty |
Frankrikes president |
Etterfølger: Georges Pompidou |
