Kypros

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Κυπριακή Δημοκρατία Kıbrıs Cumhuriyeti Republiken Kypros

Flagg	Riksvåpen
Nasjonalt motto: Følger alltid Guds veiledning

Offisielle språk:	Gresk og tyrkisk
Hovedstad:	Nikosia
Styreform: President:	Republikk Tassos Papadopoulos
Areal: Totalt Herav vann	Rangert som nr. 161 9 250 km² 0 %
Befolkning: Totalt (2005) Tetthet	Rangert som nr. 157 835 000 90,27/km²
HDI:	0,891 (rangert som nr. 29)
Uavhengighet fra: Dato	Storbritannia 14. august 1960
Valuta:	Kyprotiske pund `(CYP)`
Tidssone:	UTC +2
Nasjonaldag:	1. oktober
Nasjonalsang:	«Imnos pros tin Eleftherian»
Toppnivådomene:	.cy
Kart over Kypros:

Kypros er en øy i Middelhavet, 50 km syd for Tyrkia. Geografisk sett er Kypros en del av Anatolia, men kulturelt har det vært europeisk siden ca. 1600 før kristus.

Etter delingen av Romerriket ble Kypros en del av det bysantinske riket i 800 år. Under korstogene ble øya erobret av Rikard I av England i 1191. Tempelridderne solgte øya til Guy de Lusignan året etter, og hans etterkommere hersket i 300 år, etterfulgt av Republikken Venezia, som erobret øya i 1489. Øya ble erobret av det osmanske riket i 1571.

Storbritannia overtok kontroll i 1878 etter avtale med det osmanske riket. Etter økende uroligheter på 1950-tallet ble Kypros selvstendig som Republikken Kypros i 1960 med en grunnlov som skulle sikre selvstendigheten. Storbritannia fikk beholde Suverene Baseterritorium på øya bestående av til sammen 256,4 km². Kypriotene gikk med på dette fordi både greskkypriotene og tyrkiskkypriotene så britene som garantister for at øya ville forbli selvstendig. Store deler av den greskkypriotiske befolkningen ønsket i utgangspunktet ENOSIS (union med Hellas) fordi de foretrakk å bli styrt fra Hellas fremfor Storbritannia, og frigjøringsmilitsen EOKA ble dannet med ENOSIS som mål. EOKA utførte aksjoner mot britene og TMT, en tyrkiskkypriotisk frigjøringsgruppe dannet i 1957, som ønsket heller deling (taksim) av øya enn union med Hellas.

Kypriotene var vant til å bli styrt av utenlandske makter og trodde ikke at selvstendighet var en realistisk alternativ. Britene så at selvstendighet var den beste måte å i vareta Storbritannias egne interesse (dvs. strategisk militærkontroll over området) samtidig som det var også spiselig for det tyrkiskkypriotisk mindretallet som slett ikke ønsket å bli styrt fra Hellas og ønsket i så fall deling av øya. Selvstendighet var populært blant de fleste kyprioter. Landet fikk en greskkypriotisk president og en tyrkiskkypriotisk visepresident.

Situasjonen fra 1960 til 1964 er svært omstridt og meget komplisert. Uenighet og konflikter mellom den greskkypriotiske og tyrkiskkypriotiske befolkningen økte til det toppet seg i april 1964. Resultatet ble at FN sendte fredsbevarende styrker (UNFICYP) til øya. . Greskkypriotene beskylder tyrkiskkypriotene for å ha motarbeidet landets selvstendighet ved å ta bevæpnet kontroll over områder med støtte fra Tyrkia, mens tyrkiskkypriotene hevder at de bare beskyttet seg mot det greskkypriotiske flertallet. Tyrkiskkypriotene trakk seg fra landets offisielle styrende organer. De første trakk seg i protest mens de som ble igjen ble sannsynligvis tvunget ut. Da begynte tyrkiskkypriotene for alvor å slåss for deling mens greskkypriotene slåss for det motsatte. Dette toppet seg igjen i 1967 med greske angrep på tyrkiske landsbyer på øya, med det resultatet at Tyrkia bombet greske styrker og Hellas ble tvunget til å trekke sine styrke tilbake. Tyrkiskkypriotene erklærte sin egen lokalstyre og det ble relativt fredelig mens begge sider fortsatte å krangle i FN-regi uten å komme videre. Tyrkiskkypriotene ønsker større selvstendighet, noe den greskkypriotiske president Makarios nektet å gå med på, til stor frustrasjon for FN, som beskyldte begge sider for mangel på fleksibilitet.

Makarios ønsket å arbeide videre for en forhandlet løsning fremfor ENOSIS, og hadde stor støtte blant greskkyprioter for hans syn. Makarios var en populær leder blant greskkyprioter og med Hellas under militærstyre var ønsket om å bli styrt fra Hellas blitt upopulært blant folk flest. Likevel ble EOKA-B dannet i 1971 av en liten gruppe greske ultranasjonalister med støtte fra Hellas, med ENOSIS igjen som mål. Gruppens plan var å styrte Makarios og ta kontroll over øya med militærhjelp fra Hellas.

Etter et gresk (EOKA-B) kuppforsøk mot regjeringen til president Makarios i 1974 ble den nordlige tredjedelen av Kypros okkupert av Tyrkia ved en omfattende invasjon. Kuppforsøket ble mislykket men de tyrkiske styrkene ble igjen på øya for å beskytte den tyrkiske minoriteten. Resultatet av invasjonen ble at 160.000 greskkyprioter ble drevet på flukt sørover av tyrkiske styrker og TMT, mens 60.000 tyrkiskkyprioter flyktet nordover.

Kun myndighetene i den sørlige delen av øya er anerkjent av FN og andre internasjonale organisasjoner, og har internasjonalt anerkjent suverenitet over hele øya, til tross for at de kontrollerer i praksis kun de sydlige to tredjedeler. En interessant følge av dette er at man kan ikke adressere post direkte til Nord-Kypros men må sende det Nord-Kypros via et postnummer i Tyrkia. En mer alvorlig følge er at Nord-Kypros har vært økonomisk isolert pga forbud mot direkte handel med Nord-Kypros.

Det har vært mange forhandlinger om å gjenforene øya siden 1974, uten større hell. Forhandlinger er spesielt vanskelig fordi tyrkiskkypriotene er i mindretall og greskkypriotene godtar ikke at innflyttere fra Tyrkia (siden 1974) skal anses som kypriotiske statsborgere. Tyrkiskkypriotene frykter å igjen bli dominert av greskkypriotene dersom grunnloven fra 1960 skulle bli lagt til grunn uten endringer, og ønsker heller en løs forening mellom en gresk- og en tyrkisk-kypriotisk stat. De to områdene blir ofte omtalt som «den greske delen» og «den tyrkiske delen» av Kypros.

I 1983 erklærte den nordlige delen av øya seg selvstendig under navnet Nord-Kypros (KKTC), men den selverklærte staten ble straks erklært ulovlig av FNs sikkerhetsråd i resolusjon 541 (med 14 stemmer mot 1) og anerkjennes kun av Tyrkia. Situasjonen i 1983 oppstod etter at lederen for FNs sikkerhetsråd, Javier Pérez de Cuéllar de la Guerra, fikk gjennom en resolusjon i mai 1983 som krevde at alle utenlandske okkupasjonsstyrke måtte forlate Kypros. Dette likte Tyrkiskkypriotene svært dårlig og de truet med å erklære nord-Kypros selvstendig. Likevel klarte Pérez de Cuéllar å legge frem en forhandlet løsning i august 1983 som begge sider godtok. I november 1983 ble Nord-Kypros erklært selvstendig. I et brev til FN ble det forklart at dette var for å sikre at et resultat ville bli føderal. Samtalene ble gjenopptatt i 1984, uten å komme til enighet.

I 2004 stemte øyas befolkning over en gjenforeningsplan frontet av Kofi Annan basert på en løs føderasjon mellom en stater. Under folkeavstemningen sa 64,9 % av innbyggerne i nord JA til planen, mens 75,83 % av innbyggerne i sør sa NEI. Ønsket om å avslutte den økonomiske isolasjonen i nord resulterte i et klart flertall for i nord, til tross for motstand fra den politiske ledelsen og usikkerhet om rettighetene til innflyttere fra Tyrkia. Kypriotene i sør reagerte først og fremst på restriksjoner på tilbakeføring av eiendommer i nord og systemet for utbetaling av kompensasjon for eksproprierte eiendommer, som de mente var urimelige, samt restriksjoner i politisk og økonomisk innflytelse i nord.

Kypros ble medlem av EU i mai 2004 men det er i praksis kun den sørlige delen av øya som får delta i EU inntil videre. Kypros er fra før medlem i Samveldet av tidligere britiske kolonier.

Under konflikten mellom Israel og Hezbollah i Libanon sommeren 2006 ble den sørlige delen av Kypros brukt til evakuering av flyktninger fra krigshandlingene.