Seksdagerskrigen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Seksdagerskrigen, var en krig som ble innledet med at Israel 5. juni 1967 angrep de tilgrensende araberstatene med henvisning til den blokaden som var opprettet bl.a. i Tiransundet. Denne blitzkrigen fikk stor betydning ikke bare for krigsutfallet, men også fordi den bidro sterkt til den respekt som etterhvert vokste frem for det israelske forsvaret og ikke minst for Israels generelle besluttsomhet i konflikter. Hele Sinaihalvøya, Gaza og Vestbredden ble okkupert av den israelske krigsmakten, Sinai er siden levert tilbake til Egypt gjennom en fredsavtale.

Innhold 1 Bakgrunn 2 Krigen 3 Etter krigen 4 Se også

[rediger] Bakgrunn

Etter Suezkrisen hadde FNs fredsbevarende styrker, UNEF, blitt utplassert på grensen mellom Israel og Egypt pluss ved Tiransundet. Israelske fartøy kunne uten problemer ta seg gjennom Rødehavet og ankre opp i Eilat. Egypt nektet også å la israelske båter passere gjennom Suezkanalen. Da et chartret dansk skip, Inge Toft, i 1959 forsøkte å passere gjennom kanalen og til Eilat ble det stanset og hele besetningen ble arrestert. Nasser forklarte at han tenkte å fortsette å nekte passering, tross sikkerhetsrådets protester.

På høsten 1959 besluttet Israel å avlede vann fra Jordanelven. Da Den Forente Arabiske Republikk sin regjering diskuterte spørsmålet på høsten 1959 ville de syriske lederne at man som mottrekk skulle sperre av Tiransundet. Nasser vegret seg, vel vitende om at man ikke hadde mulighet til å klare en krig særlig bra. Istedet begynte til og med Syria og Libanon å avlede vann til sitt eget jordbruk. Ved det arabiske toppmøtet som ble holdt i Kairo 13. til 17. januar 1964 ble det besluttet å ikke anvende militærmakt for å hindre Israel i å ta vann fra Jordanelven. Med hjelp av oljepenger bestemte de å endre løp på elven Hasbani slik at vannet istedet havnet i elven Banyas i Syria og derfra til Yarmuk i Jordan. I Knesset forklarte den israelske statsministeren Levi Eshkol at Israel skulle gripe inn dersom dette ødela for de israelske planene. Araberlandene bestemte seg deretter for å sette opp en felles militærkommando, en beslutning som aldri ble omsatt i praksis.

Syria hadde hatt flere militærkupp i begynnelsen av 1960-tallet. Den 23. februar gjennomførte en gruppe yngre offiserer tilhørende Baathpartiet et kupp. Det nye regimet foreslo et militært angrep på Israel for å spre sin egen arabiske sosialisme samt for å støtte PLO, blant annet med treningsleire i Syria. Ved grensen mellom Syria, Jordan og Israel var forholdene urolige. FN hadde sendt en overvåkninsgruppe dit, United Nations Truce Supervision Organization, før å overvåke den demilitariserte sonen. I 1965 kom et angrep utført av den palestinske Al Fatah mot en israelsk pumpestasjon. Egypts president Nasser forsøkte å holde seg på talefot med USA for å få økonomisk støtte, men militærkuppet i Syria kom bare en uke etter at USA hadde offentliggjort at de skulle selge jagerfly og luftvernraketter til Israel. Nasser distanserte seg fra Jordan og Saudi-Arabia som han mente var reaksjonære og gjorde tilnærminger mot Syria.

Ved grensen mellom Syria og Israel fortsatte urolighetene. Israel bombet en pumpestasjon ved elven Banyas i Syria den 14. juli 1966. Grupper av Al Fatah med base i Syria fortsatte med raid mot installasjoner nord i Israel. Bak Syria stod Sovjetunionen som forklarte at Syria var Midtøstens mest progressive stat. Den 4. november undertegnet Syria og Egypt en fornyet forsvarsavtale.

Den 13. november angrep en israelsk armébrigade den jordanske byen Sammu i nærheten av Hebron som svar på flere angrep fra Al Fatah. Den 7. april 1967 ble situasjonen ytterligere skjerpet da skuddvekslinger brøt ut mellom Syria og Israel ved den demilitariserte sonen. Det israelske flyvåpnet skjøt ned seks syriske jagerfly og fløy senere et tokt over Syrias hovedstad Damaskus.

Den 13. mai fikk Nasser vite av Sovjetunionen at Israel hadde forflyttet 11-13 armébrigader sammen ved grensen mot Syria og at de planla et angrep den 17. mai. I en tale den 14. mai forklarte Nasser at «den arabiske revolusjonen hates av USA og Israel som vil sette en stopper for araberverdens frihet og fremskritt». Nasser besluttet deretter å sende sine egyptiske styrker over Suezkanalen og den 16. mai ba han FNs fredsbevarende styrker, UNEFs 3 400 mann, om å forlate området ved grensen mellom Egypt og Israel.

FNs generalsekretær U Thant spurte da Israel om troppene kunne relokaliseres på den israelske siden av grensen. Da det ikke gikk besluttet han den 18. mai at samtlige fredsbevarende styrker skulle forlate Egypt. Den 22. mai mobiliserte Israel og samme dag forklarte Nasser at egyptiske styrker igjen befant seg i Sharm el-Sheikh etter FNs tilbaketrekning og at Tiransundet igjen var stengt for israelske skip. Da U Thant kom til Kairo den 23. mai forklarte Nasser til ham at Egypt ikke hadde til hensikt å angripe Israel og at våpenhvileavtalen fra 1956 fortsatt bestod. Andre ledere var ikke like fredelige. PLOs Ahmed esh-Shuqeiri erklærte at «Nå har tiden kommet som vårt folk har ventet på i 19 år!»

Israels statsminister Levi Eshkol forklarte at stengningen av Tiransundet var casus belli for Israel og at landet planla å ta alle midler i bruk for å sikre fri adgang gjennom sundet. Sovjetunionen opprettholdt sin støtte til Egypt så lenge ikke Egypt gikk til angrep først. USA og Frankrike advarte Israel mot å angripe først. Den 30. mai ble omverdenen igjen urolig, for da klarte Jordans kong Hussein å få i stand en forsvarsavtale med Nasser i Kairo. Kun dager før hadde de vært bitre uvenner, men etter avtalen kom i stand, erklærte Nasser samme dag: «Vårt hovedmål er tilintetgjørelse av staten Israel. Det Arabiske folk er klare til å sloss». I Israel forberedte man seg på en krig når som helst, og en samlingsregjering tiltrådte den 1. juni. Den 4. juni sluttet Irak seg til den syrisk-egyptisk-jordanske militærkommandoen.

[rediger] Krigen

Klokken 08:45 den 5. juni begynte Israel å bombe egyptiske flybaser. En del israelske jagerfly kom vestfra, andre hadde fløyet lavt over Sinaihalvøya for å unngå å bli oppdaget av egyptisk radar. I løpet av de første tre timene av krigen ble 286 av Egypts 340 operative jagerfly satt ut av spill. Den egyptiske generalstaben var uforberedt på angrepet og det tok litt tid før de forsto hvor omfattende ødeleggelsene var. Ikke før klokken fire på ettermiddagen ble Nasser orientert om at Egypt hadde mistet nesten hele sitt flyvåpen. Militærhovedkvarteret skyldte på at britiske og amerikanske jagerfly hadde deltatt i angrepet, en påstand som var aldri støttet av noen form for bevis, og som ble kraftig avvist av både britene og amerikanerne.

Egypt hadde tilsammen 180 000 mann under våpen, men 50 000 av disse var stasjonert i Yemen. I Sinai hadde de 5 infanteridivisjoner og 2 panserdivisjoner, mellom 700-800 stridsvogner i forsvarsposisjoner. Den israelske hæren hadde tilsammen 260 000 mann og angrep først i nord langs kystveien. Israel hadde omlag like mange stridsvogner som Egypt, men disse britiske Centurion-stridsvognene kunne skyte på lengre avstand og bryte gjennom tykkere panser. Ved hjelp av sin dominans i luftrommet kunne Israel raskt sette igang med bombardement av de egyptiske stillingene. Om ettermiddagen 5. juni hadde Egypts syvende divisjon nesten blitt helt utslettet i striden ved Rafah.

Klokken 06.00 den 6. juni beordret den egyptiske øverstkommanderende Abdul Hakim Amer en tilbaketrekkning fra Sinai til Suezkanalen vestbredd. Da Nasser fikk høre det tok han seg til hærens hovedkvarter og gav kontraordrer. De egyptiske styrkene hadde dårlig samband med hovedkvarteret - samtidig som det israelske flyvåpnet angrep.

Via FN hadde Eshkol sendt en melding til Jordans kong Hussein der han advarte Jordan mot å bli med i krigen. Uansett var det for kongen politisk umulig å stille seg utenfor. Jordan ble med i krigen og startet med å skyte artilleri mot vestre deler av Jerusalem og flyvåpnet angrep Netanya i Israel. Det israelske flyvåpnet svarte med angrep på flyplasser i Jordan, Syria og Irak samme dag (5. juni). Jordan fikk ødelagt hele sitt flyvåpen, 24 jagerfly. Den israelske hæren gikk samtidig til angrep nord for Jenin og omringet Jerusalem. Syriske jagerfly gikk til angrep på oljeraffineriet utenfor Haifa.

Da sikkerhetsrådet kom sammen i møte den 5. juni krevde Sovjetunionen umiddelbar våpenhvile og at de israelske styrkene måtte trekke seg tilbake. USA og Storbritannia ville heller ha våpenhvile uten krav om tilbaketrekkning.

Om morgenen den 6. juni hadde Israel erobret Jenin og deler av Øst-Jerusalem (gamlebyen) samtidig som de egyptiske styrkene hadde blitt ytterligere svekket ved angrep mens de trakk seg tilbake gjennom Mitlapasset på Sinaihalvøya. Når sikkerhetsrådet igjen kom sammen hadde Sovjet gitt opp kravet om israelsk tilbaketrekkning, sikkerhetsrådet ble enige om resolusjon om umiddelbar våpenhvile og stans av krigshandlingene. Krigen fortsatte, og den 7. juni hadde Israel okkupert hele Vestbredden og tatt seg frem til Jordanelven. I Sinai erobret israelske tropper Mitlapasset samt Sharm el-Sheikh ved Rødehavet.
Den 8. juni utenfor Sinai i internasjonalt farvann ble USS Liberty angrepet av Israel, 34 amerikanske soldater ble drept og 170 ble såret. Samme dag godkjente Jordan resolusjonen om stans i krigshandlingene og om kvelden 8. juni gjorde Egypt det samme. Om natten mellom 8. og 9. juni kom de første israelske styrkene frem til Suezkanalen.

Den 8. og 9. juni bombet Israel de syriske forsvarsstillingene på Golanhøydene. Israelsk infanteri stormet åsene og etter harde kamper dro de syriske styrkene østover om morgenen den 10. juni. Etter at Golan var under israelsk kontroll godtok til og med de FNs krav om stans i krigshandlingene den 10. juni klokken 16:30.

[rediger] Etter krigen

Om kvelden den 9. juni talte Nasser i radio og TV. Han beskyldte Storbritannia og USA for å ha hjulpet Israel i de innledende flyangrepene, men forklarte også at han tok på seg det fulle ansvaret for det militære nederlaget og at han derfor besluttet å fratre alle sine verv. Etter Nassers tale ble Kairos gater fylt av folkemasser som krevde at han ble sittende ved makten. Anslagsvis var det en halv million mennesker ute i gatene den natten mellom Nassers hjem i Manshiet el-Bakri og parlamentet. Den massive støtten fra folket styrket Nasser, og dagen etter forklarte han at han likevel ble sittende som president. Det ble i stedet forsvarssjef og visepresident, feltmarskalk Abd al-Hakim Amir, som måtte betale prisen for krigsnederlaget da han ble avskjediget 9. juni.

Den israelske erobringen (og okkupasjonen) av Vestbredden innebar at flere av jødenes helligdommer igjen ble tilgjengelige, deriblant Klagemuren. Krigen innebar også en ny flyktningestrøm fra Vestbredden til Jordan. Senere har Israel annektert Øst-Jerusalem, men denne anneksjonen er erklært ulovlig og uten juridisk effekt av FNs sikkerhetsråd. På Vestbredden og i Øst-Jerusalem har Israel bygd bosetninger, som FN mener er i strid med den 4. Genevekonvensjonen (FN-resolusjon 465 fra 1980).

FN-resolusjon 242, som senere har blitt anerkjent av både Israel og PLO, krever "[w]ithdrawal of Israeli armed forces from territories of recent conflict". Den samme resolusjonen slår fast at denne tilbaketrekningen må komme som ledd i en varig fredsavtale som gjør slutt på konflikten og som gir alle stater rett til å eksistere innenfor trygge og anerkjente grenser. Resolusjonen påpeker også at en slik fredsavtale må innebære en "rettferdig løsning" på det palestinske flyktningespørsmålet.

14. april 2004 skrev USAs president George W. Bush i et brev til statsminister Ariel Sharon blant annet dette: "Som en del av en endelig fredsavtale, må Israel ha sikre og anerkjente grenser. [...] I lys av de nye realitetene på bakken, inkludert allerede eksisterende større israelske befolkningssentre, er det urealistisk å vente at resultatet av forhandlingene om endelig status vil bli en full og hel tilbakevending til våpenhvilelinjene fra 1949…."

Brevet inneholdt også disse ordene: "Det synes klart at en avtalt, rettferdig og realistisk ramme for en løsning på den palestinske flyktningesaken som en del av en avtale om varig status vil måtte finnes ved å opprette en palestinsk stat, og bosette de palestinske flyktningene der, heller enn i Israel." [1]

[rediger] Se også

• Midtøsten-konflikten