Robåt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

En robåt er et havgående fartøy som vanligvis drives fremover ved hjelp av årer og som ikke er så stor at den vanligvis benytter seil. Den kan være produsert av tre, plast eller metall. Sitteplassen ombord kalles en tofte. På robåten kan det monteres påhengsmotor. Det finnes forskjellige former for robåter, men de fleste typer har spiss baug. Den minste typen kalles jolle og har tverr hekk.

Idretten og arbeidet som utføres ved hjelp av en robåt kalles «roing».

Robåter skiller seg fra andre farkoster med årer (kanoer og kajakker) ved at de har tollepinner, åregafler eller keiper på eller innenfor båtripa/esingen eller hull for årene i bordgangen.

Vanligvis sitter roeren i en robåt på en tofte med ryggen mot fartsretningen og med bena godt plantet mot en tilje i bunnen av båten. I denne posisjonen kan kraften i en rekke store og viktige muskelgrupper overføres effektivt til årene. Når roeren sitter vendt med ansiktet i båtens fartsretning, kalles teknikken skoting eller hamling.

Robåter er laget i nær sagt alle størrelser fra små prammer med en enslig roer til galeier med opptil fem hundre roere fordelt over tre dekk. Antallet årer går fra fra to til godt over hundre. Man mener at hver av de lengste og tyngste årene på galeiene ble rodd av fire roere.

I Norge var robåten først og fremst en nyttefarkost, laget for fiske og for transport av folk, fe og last i kystområder og på innlandssjøer. De forskjellige båtene hadde gjerne stedegne betegnelser. De mange forskjellige og lokale begrepene forteller om en tid med andre former for kommunikasjon og produksjon enn i dag.

Små robåter hadde betegnelser som færing, snadde, kogg og sjekte. Mange robåter betegnes etter antall årer eller årepar.

En færing har to årepar – altså en fireåring. En slik båt kunne ros av en mann, og ble svært rask med fire mann ved årene. En ekstra lett og elegant færing kaltes for kjeks i Nordland. En annen robåt som er kjent for å være spesielt lettrodd og rask, er Oselveren.

En robåt med tre årepar, seks årer, kalles en seksæring, seksring, triroring eller trirøding alt etter hvor på kysten man befinner seg. På Mørekysten kaltes den også kjempefæring.

Båter med fire årepar ble brukt til havfiske og kaltes åttringer eller firinger. Robåter med ti årer kalles tirøring, femkeiping eller storbåt.

Fra Vestlandet kjenner vi kirkebåter med opptil 16 og 18 årer.

De største robåtene kjent fra norske farvann er vikingskip som Gokstadskipet og Osebergskipet. Gokstadskipet hadde 32 årer og ble rodd av 64 mann, Osebergskipet hadde 30 årer, også det med 2 mann på hver.

Fordi avstandene kunne være store, kunne svært mange robåter også rigges med seil for langfart og når vindretningen var gunstig. I sin enklest form skjedde ”ombyggingen” fra robåt til seilbåt ved at den ene åren ble brukt som mast mens den andre ble brukt som styreåre.