Osebergskipet
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Osebergskipet er et vikingskip fra 800-tallet som ble funnet i Oseberghaugen ved Tønsberg i Vestfold. Haugen ble gravet ut mellom 1904-1905 under ledelse av arkeologene Gabriel Gustafson og Haakon Shetelig. Skipet ble først bygget opp igjen i Oslo sentrum i en av universitets bygninger. Det ble i 1930 transportert på jernbaneskinner til Bygdøy der det fikk et eget hus, Vikingskipshuset. Her kan skipet og de andre funnene i dag sees sammen med Gokstadskipet og Tuneskipet.
Innhold |
[rediger] Skipet
Osebergskipet er et klinkerbygget skip nesten utelukkende av eik. Dendrokronologiske analyser viser at skipet ble bygget rundt år 820 e.Kr.
Skipet er 21,5m langt, 5m bredt og med 0,65m fribord. Det har 15 årepar og en mast med antatt høyde 9-13m. Vekten er ca. 11 tonn.
Skipets for- og akterstevn er rikt dekorert med treskjæringer. De øverste delene av stevnene er imidlertid moderne rekonstruksjoner skåret av konservator Frederik Johannessen. Slik skipet fremstår i dag er ca. 90% originalt treverk og 60% originale jernnagler.
Rekonstruksjoner av skipet har vist at det er sjødyktig, men svært vanskelig å manøvrere. Dette kommer sannsynligvis av at man ikke vet nok om den opprinnelige riggingen. Få deler av masten og resten av riggen ble funnet under utgravningen, og senere rekonstruksjoner baserer seg stort sett på moderne rigging og bilder av skip på runesteiner.
Skipet er relativt spinkelt i forhold skip som for eksempel Gokstad- og Tuneskipet. Man tenker seg derfor at Osebergskipet har vært et praktskip til kystseiling og ikke et krigsskip. Det har også vært foreslått at skipet er bygget kun for å legges i gravhaugen som en gave.
[rediger] Skjelettrestene
Det ble funnet skjelettrester av to kvinner i skipet. En teori er at den ene av disse var en person av høy status som ble gravlagt med skip og praktutstyr. Den andre kvinnen kan da ha vært en tjenestekvinne, som skulle følge sin overordnede inn i dødsriket. Kvinnen som ble begravet var sannsynligvis et framtredende medlem av datidens høvdingklasse. Det har vært spekulert i om det kan være Dronning Åsa, som er beskrevet i Snorres Ynglinge-saga. Dronning Åsa var mor til Halvdan Svarte og farmor til Harald Hårfagre.
En nyere, helhetlig vurdering av Osebergfunnet, utført av Anne Stine Ingstad, knytter funnet til hedensk kultus og tolker den eldre kvinnen som hovgydje (prestinne). Skjelettrestene ble tilbakeført graven under rekonstruksjonen av haugen i 1948.
[rediger] Gravgodset
Det ble funnet flere vogner og sleder med praktfulle treskjæringer i graven. Det ble også funnet skjelettrester av flere hester, som en mener skulle trekke vognene gjennom dødsriket. En rekke broderier som var blitt gjort på flere veggtepper var også lagt ned i graven. Disse var i tildels dårlig forfatning, men motivene ble studert og tegnet av Sofie Krafft mens fargene ennå kunne skjelnes.
[rediger] Osebergfunnets innhold
- Osebergskipet, en rikt utskåret, 21,5 meter lang eikeskute med 9-13 meter høy mast og plass til 30 roere
- Tømret gravkammer med
-
- Skjelettet av en kvinne på ca. 70 år. Kvinnen var av høy status og ble lenge feilaktig antatt å være Dronning Åsa, Harald Hårfagres farmor. Seinere forskning kan tyde på at hun var hovgydje (prestinne).
- Skjelettet av en kvinne på 25-40 år. Antakelig en ofret trellkvinne.
- Personlig utstyr
- Gravgodset ellers var stablet utenfor kammeret:
-
- En vogn med fire hjul og rike utskjæringer
- Tre sleder og slededrag dekket av dyreornamentikk og geometriske mønstre
- Fire dyrehodestolper
- Kister med tøyrester og stykker av billedvevnad
- Vevstoler og redskaper til finere håndarbeid
- Senger
- Skipsutstyr (spann, øser, landgangsplanke, årer)
- Gårds- og arbeidsredskaper
- Vanlig husgeråd (baljer, bøtter, kar, fat, håndkvern, kjøkkentøy osv.)
- I og utenfor skipet:
-
- Flere dyreskjeletter (15 hester, hunder og okser)
[rediger] Referanser
Christensen, A.E. Ingstad, A.S. Myhre, B. (1992) "Osebergdronningens Grav", Oslo
[rediger] Se også
- Gokstadskipet
- Tuneskipet
- Hedebyskipet
- Oseberghaugen
- Roskilde
- Sutton Hoo
- Snape
