Norsk språk (1850–1900)
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
I 1830-årene ble språket i Norge et nasjonalt debattemne. Det danske skriftspråket og norske talespråket sto langt fra hverandre, og man stilte spørsmål ved om dette var hensiktsmessig. Det dannet seg tre fraksjoner som hadde synspunkter på saken. Noen ville beholde dansk som skriftspråk, men disse var i klart mindretall. Johan Sebastian Welhaven var blant disse, og dette synspunktet fikk ikke medhold på sikt. En annen fraksjon ville fornorske det danske skriftspråket. Dette skulle skje over tid, og Henrik Wergeland var en ivrig talsmann for dette. Det siste synspunktet, som historikeren Peter Andreas Munch argumenterte for, gikk ut på å konstruere ett nytt språk basert på gammelnorsk. Ivar Aasen mente også at det skulle lages et helt nytt språk, men han ville basere det på de norske dialektene.
Innhold |
[rediger] Landsmaalet
Ivar Aasen fulgte noen av P.A. Munchs tanker og samlet inn opplysninger om norske dialekter. Han ga ut Det norske Folkesprogs Grammatik i 1848 og Ordbog over det norske Folkesprog i 1850. I 1853 ga han ut Prøver af Landsmaalet i Norge, og han hadde dermed lagt grunnen for et nytt, norsk språk. Aasens nye språk bygget på dialektene fra Vestlandet, Agderfylkene, Telemark og Østlandet. Han var også i Oppland og Trøndelag. Han unngikk de større byene, da han gikk ut fra at talemålet der var sterkt påvirket av dansk. De norske bydialektene er således ikke særlig representert i det innsamlede materialet. Han var imidlertid ikke ferdig med jobben. I hans videre arbeid kom han frem til noen hovedkriterier når han skulle velge hovedformen for det nye språket:
- Det var folkespråket han skulle gjenreise, så han måtte finne en fellesnevner for dialektene der det var mulig. Flest mulig skulle kjenne seg igjen i språket
- Dialektene hadde sitt opphav i norrønt. Derfor ble norrønt en viktig rettesnor
- Stavemåten skulle vise om ordene var i slekt med hverandre. Stavemåten skulle også vise det felles norrøne opphavet. I visse tilfelle lot han dette prinsippet gå foran omsynet til det levende talemålet, f.eks. i forma «deim» og i flertall av substantiv: «tufterna»
- Skriftspråket skulle ikke skille seg unødvendig mye fra dansk eller svensk. I en valgsituasjon mellom dansk og svensk ble dansk foretrukket fordi det var mest kjent.
- Aasen ville ha et så rent språk som mulig, uten fremmedord.
I 1864 publiserte han andreutgaven av grammatikkboka og i 1873 kom ei ny ordbok. Her hadde han realisert sine normkrav.
Flere diktere tok det nye «Landsmaalet» i bruk. Lærerne ivret for å få skoleutgaver av Aasens bøker. Dette var lærere som var rekruttert fra bondestanden. På 1860- og 1870-tallet møtte de kraftig motstand fra de konservative på Stortinget. Dette fikk landsmålstilhengerne til å skifte strategi. De fikk i 1878 vedtatt et forslag om at elevenes talemål skulle være norm ved opplesning og muntlig fremstilling. I 1885 fattet Stortinget Jamstillingsvedtaket. Landsmålet og «det alminnelige Bogsprog» (dansk-norsk) skulle være likestilte i skolen og i offentlig administrasjon. I 1892 vedtok Stortinget å la hver skolekrets selv få velge sitt hovedmål.
[rediger] Modersmaalet
Omtrent samtidig som Aasen arbeidet med sitt, arbeidet Knud Knudsen på den fornorskingslinja Wergeland hadde slått inn på. Mens Aasen tok utgangspunkt i norske dialekter og ord og uttrykk som rådde på landsbygda, tok Knudsen på den andre siden hensyn til «de dannedes» talemål og brukte dette som utgangspunkt. Det var først og fremst den store avstanden mellom tale og skrift han ville gjøre noe med. Han ville fornorske stavemåten og tillate særnorske ord og vendinger. Hans hovedprinsipper var:
- Den ortofone metoden. Uttalen skulle gjengis lydrett. For å få til det måtte hver lyd gjengis med ett tegn. F eks. kunne bokstavene c, ch og q erstattes med k.
- Hvis alle skulle bruke sin egen dialekt som utgangspunkt for den ortofone metoden ville det bli kaos. Derfor valgte han det mest utbredte lesespråket, dansk som utgangspunkt. Dansk var i hvert fall mest utbredt blant de «kondisjonerte».
- Knudsen ville fjerne de typisk danske, bløte konsonantene fra ordene (b, d, g → p, t, k). «Kage» skulle bli «kake».
- Som Aasen ville han ha et rent språk uten fremmedord.
I 1862 kom en rettskrivningsreform i modersmaalet etter sterk påvirkning fra Knudsen, med innføring av enklere stavemåter. I 1869 var det et språkmøte i Stockholm hvor Knudsen og en del forfattere uoffisielt vedtok flere forenklinger. Blant annet ble aa erstattet med å, og store forbokstaver i substantiver falt bort. Det ble også vedtatt å bruke latinske bokstaver i stedet for gotiske. På sikt fikk disse vedtakene stor betydning, da forfatternes språk ble normgivende. Knudsen opplevde en annen seier i 1869 også. Han hadde lenge arbeidet for å styrke morsmålfaget i skolen, og skoleloven av 1869 innførte realartium ved siden av latinartium. Den høyere skolen var før dette bare en forskole til universitetet; nå ble den en høyere allmennskole.
Jamstillingsvedtaket i 1885 var også en politisk støtte til Knudsens arbeid. Denne støtten skulle gjøre det mulig for ham å fremme mer radikale krav om rettskrivningsendringer. Knud Knudsen virket hele livet for et norskere språk, og flere av endringene som kom etter hans død var i hans ånd. Han har dermed hatt stor innflytelse på moderne riksmål og bokmål.
[rediger] Språksituasjonen rundt 1850 og utviklingen mot 1900
Forskerne er uenige om når vi kan regne med allmenn lese- og skriveferdighet i landet. Noen mener det var utbredt leseferdighet allerede rundt 1730, andre mener leseferdighetene var meget mangelfulle rundt 1850. Det som er sikkert, er at lese- og skriveferdighetene ikke utviklet seg parallelt. I 1850 sendte Ringerike arbeiderforening en søknad til departementet om kjøpstadsrett for Hønefoss. 183 arbeidere underskrev søknaden, 140 av dem «med iholden Pen». Vi må anta at leseferdighetene varierte rundt omkring i landet.
Ved inngangen til 1850-årene hadde vi det dansk-norske skriftspråket som offisielt skriftspråk. Elevene skulle altså lese dansk, mens de snakket sin egen norske dialekt. Det var heller ikke alle som hadde tilgang på lesestoff og som dermed fikk vedlikeholdt sine leseferdigheter. Landsmålet til Aasen var lansert, men ikke tatt i bruk. Scenespråket var rent dansk, de norske ord og vendinger ble sett på som vulgære. Knud Knudsen arbeidet for å endre på dette, og det fikk betydning på lang sikt. Flere av de kjente forfatterne begynte å fornorske sine tekster, de lot seg påvirke av Knudsen. Fornorskingen ble et viktig virkemiddel for realismens dramatikere som ønsket å bli oppfattet nettopp realistisk. De forskjellige vedtak og endringer som ble gjort de neste tiårene la grunnen for bedre leseferdighet blant folk.
Det er viktig å være klar over at den teknologiske utviklingen også spiller en rolle. Papir ble lettere tilgjengelig og muliggjorde masseproduksjon av trykte medier i større omfang. Oljelampa kom inn i de tusen hjem og ga bedre leselys, for å nevne noe.
Det nye Landsmålet ble etter hvert en politisk sak og vant terreng. Flere og flere tok det i bruk, både i skjønnlitteratur og sakprosa. Aasmund Olavsson Vinje og Arne Garborg er kjente eksempler. Det er hevet over tvil at Aasens arbeid sterkt bidro til å øke det skrevne ords tilgjengelighet blant folk flest, og øke bevisstheten om språket. Industrialiseringen i denne perioden førte til at flere hadde behov for å lese og skrive. Samfunnet baserte seg mer og mer på skriftlig kommunikasjon. I skolene ble det etter hvert innført flere fag. Frem til 1860 var religion hovedfaget. Folk skulle kunne tilegne seg de religiøse sannheter. Fra 1860 og utover tok skolen flere viktige skritt mot et mer allment alfabetiseringsprogram.
Det var også andre instanser som bidro til alfabetiseringen. Haugianerne måtte tyde Skriften for å arbeide med sin helliggjørelse, og Thranebevegelsen startet søndagsskoler. For thranittene var det en klar sammenheng mellom politiske mål og kravet om opplysning. Nå var det imidlertid skjær i sjøen. Utover i perioden hersket fortsatt dansk-norsk som offisielt skriftspråk, og jo flere som leste, jo flere tilegnet seg dansken. Aasen-normen ble ikke fullt ut behersket. Det var mange tilfeller av lokale vridninger alt etter forfatterens egen dialekt. Vinje og Garborg utviklet f.eks. begge sine egne varianter av landsmål. Embetsstanden tviholdt på «sitt» skriftspråk helt til embetsmannsstaten falt i 1884.
Partiet Venstre satte målspørsmålet på den politiske dagsorden, og dette ga «målet» mye oppmerksomhet. Frykten for landsmålet i byene og i konservative kretser var en katalysator for fornorskingslinjen. Utviklingen gikk mot allmenn lese- og skriveferdighet, og språkproblemet ble ikke bare et politisk problem, men også et pedagogisk problem. Utenfor skolen fikk man stadig flere ulike publikasjoner i aviser og blader knyttet til nærings- og organisasjonslivet. Elevene hentet sine språklige forbilder i skolebøkene. P. A. Jensens Læsebog for Folkeskolen og Folkehjemmet og Nordahl Rolfsens Læsebog for folkeskolen var de viktigste. Disse bøkene hadde en språkføring som var moderat fornorsket. Elevene snakket sine dialekter, leste moderat norsk og måtte til slutt skrive tilnærmet dansk. I tillegg ble det bestemt at elevene skulle lese både landsmål og dansk-norsk. En rettskrivningsreform tvang seg frem, men den kom først i 1907.
[rediger] Wergelands argumenter for fornorsking
Henrik Wergeland hadde tre hovedargumenter:
- Et stilistisk argument: Nordmenn har en indre trang til å bruke sitt eget språk, særlig for å beskrive landets natur. Her er det nasjonalromantikeren som gjør seg gjeldene. Han mente at en kunstner trenger et norsk redskap for å beskrive norsk kultur og egenart.
- Et nasjonalt argument: Norsk skulle bli et eget nasjonalspråk og et mellomspråk mellom dansk og svensk. Dette er i tråd med hans holding til åndslivets løsriving fra dansk. Et selvstendig folk må ha et selvstendig språk. Vi må skrive slik vi finner det naturlig, nemlig mer likt talespråket. Et eget språk fremmer egen nasjonal kultur.
- Et demokratisk argument: Flere og flere ville lære og ta i bruk dette nye folkespråket dersom skriftspråket lignet mer på talemålet. Med dette argumentet ville Wergeland slå et slag for opplysningen. Bare gjennom opplysning kunne folk, dvs bøndene spesielt, få et bedre liv. Dette var helt i tråd med hans samfunnsengasjement. Det rådende skriftspråket var embetsstandens språk, og det hemmet folkeopplysningen.
[rediger] Hovedforskjellen mellom P.A. Munch og Wergelands syn på språkutviklingen
- Munch mente at det beste er å ta utgangspunkt i den dialekten som var mest lik norrøn og la den danne mønsteret for et nytt skriftspråk. Denne språkutviklingen måtte gå raskt slik at ikke dansken ble fullstendig fordervet av fornorskingen.
- Wergeland ville ha en gradvis fornorsking av dansken. Han mente Munchs metode var alt for radikal og omfattende. Bedre samsvar mellom skriftspråket og talemålet var hans mål.
[rediger] Opphavet til språkdebatten på 1830-tallet
Løsrivelsen fra Danmark i 1814 er den foranliggende årsak til at vi fikk en språkdebatt. Den nye unionen vi gikk inn i var løsere enn den som hadde vært med Danmark. Nå hadde vi et eget parlament og en ny grunnlov. Landet opplevde en nasjonal selvstendighetsreisning. Siden vi nå var mer selvstendig enn vi hadde vært på mange hundre år gjorde språkspørsmålet seg gjeldende. Det falt tungt for brystet at et selvstendig Norge skulle kalle språket sitt for dansk. Dette ble debattert og man endte opp med å kalle språket for «modersmaalet». Nå ble man spesielt oppmerksom på at det var stor avstand mellom «modersmaalet» og de forskjellige dialekter i landet. Det var behov for å gjøre noe. Wergeland var tidlig ute og i 1830 kritiserte Welhaven ham for å bruke mange særnorske og udannede ord. Den energiske Wergeland svarte på kritikken, og dermed var debatten i gang.
[rediger] Språksituasjonen i:
[rediger] 1830
- Offisielt skriftspråk er dansk
- Embetsstanden snakket et forfinet dansk-norsk ved formelle anledninger
- Den øvrige befolkningen snakket sin egen dialekt
- Språkdebatten frem til nå hadde dreid seg om hva språket skulle hete
- Språkdebatten i 1830 årene dreide seg om språkets innhold og bestanddeler
- En gruppe ønsker fortsatt dansk språk
- En annen gruppe ville fornorske dansken
- En tredje gruppe ville skape et helt nytt norsk språk basert på norrøn eller norske dialekter
- Språkdebatten opptok ikke de store massene. Det var intellektuelle og autoriteter som uttalte seg
- Varierende lese- og skriveferdighet blant befolkningen
- Stor avstand mellom skriftspråk og tale.
[rediger] 1840
- 1840-årene ble tiåret med praktiske handlinger, fornorsking og innhenting av fakta om dialekter
- I Norge er nasjonalromantikken rådende, og Asbjørnsen og Moe samler inn folkeeventyrene. De opplever avstanden mellom tale og skrift som problematisk, og fornorsker språktonen
- Knud Knudsen publiserer sitt første innlegg i språkdebatten og lanserer ideen om «de dannedes tale» som norm for fornorskingen
- «Landsmaalet» lanseres av Ivar Aasen.
[rediger] 1850
- Ivar Aasen lanserer Prøver af Landsmaalet og litteratur skrevet på landsmålet
- Flere forfattere tar i bruk landsmålet
- Det første teaterstykket på landsmål blir oppført i Kristiania i 1854: I Marknaden av Ivar Aasen blir blant annet vist for stortingsrepresentantene
- Scenespråket i Kristiania er rent dansk. Knud Knudsen begynner sitt arbeid med å tillempe dansken til mer norsk uttrykksform.
[rediger] 1860
- Ny skolelov. Leseboka innføres og omlegging av pensum, P.A. Jensens Læsebog for Folkeskolen og Folkehjemmet inneholder elleve tekster på landsmål og dialekt
- Det første organiserte mållaget – Maalfelaget – blir etablert i Kristiania
- Rettskrivningsreform i 1862. Knudsens ortofoni settes ut i praksis
- Språkmøte i Stockholm. Uoffisielle vedtak som senere får stor betydning
- Det Norske Samlaget blir stiftet, landsmålforlag. Eksisterer fremdeles
- Skolelov av 1869 innfører realartium.
[rediger] 1870
- Vedtak: Elevenes talemål skal være norm ved opplesning og muntlig fremstilling
- Den første prekenen på landsmål. Forfatteren og presten Kristofer Janson holder gudstjeneste i Fåberg kirke i Gudbrandsdalen
- Det første innlegget på landsmål i Stortinget, av Niels Juel fra Hordaland
- Knud Knudsen moderer seg og går fra «de dannedes tale» til «den landsgyldige norske uttale» i 1876
- Garborg begynner å gi ut Fedraheimen, et riksdekkende landmålsblad
- Garborg publiserer bok: Den nynorske Sprog- og Nationalitetsbevægelse – Det finnes to kulturer i Norge, den fremmede embetsmannskulturen og den nasjonale bonde- eller allmuekulturen. Mellom disse er det et konkurranseforhold, og språket ble det viktigste kulturelle samlingsmerket. Aasen-normalen ble sett på som et konkret alternativ som kunne tjene til å bryte ned det språklige hegemoniet til embetsstanden.
[rediger] 1880
- ABC på landsmål
- Embetsmannsstaten faller og parlamentarismen innføres i 1884
- Jamstillingsvedtaket i 1885
- Fjelberg kommune i Hordaland er den første kommunen som vedtar landsmål som internt administrasjonsspråk
- Næringsliv på landsmål. Snåsa sparebank i Sør-Trøndelag skriver vedtektene sine på landsmål
- Knud Knudsen publiserer bok: Hvem skal vinne? Setter frem mer radikale krav om rettskrivningsendringer. Flere av disse kravene ble gjennomført i 1907
- Det nye testamentet kommer ut på landsmål i 1889.
[rediger] 1890
- Skolekretsene får selv velge sitt hovedmål, Målparagrafen
- Nordahl Rolfsens lesebok innføres i 1892. Boka inneholdt tekster på både landsmål og modersmål
- Den første loven utformet på landsmålet blir vedtatt i 1894
- Elever i den høyere skole får lovfestet rett til å skrive eksamenssvarene sine på landsmål
- Første forelesning på landsmål. Kristofer Marius Hægstad er blitt professor i landsmål og dialekter, og introduserer landsmål som målform for forelesninger ved det eneste universitetet i landet, i Kristiania.
[rediger] Knudsen ↔ Aasen
Knudsen ville bygge det nye språket basert på «de dannedes tale», altså fornorske dansken. Aasen ville ikke ha noe med dansken å gjøre. Han mente at det «reneste» norske lå i dialektene, for disse hadde utviklet seg fra norrøn tid uten påvirkning av det fremmede språket. Knudsen var ortofonist, han ville at hver lyd i talespråket skulle ha sin bokstav. Aasen hadde ikke de samme tankene om dette. Han var mer opptatt av at ordene skulle vise norrønt opphav og slektskap med hverandre, han var altså for en etymologisk rettskrivning. Begge var purister, de ville ha et så rent, norsk språk som mulig uten fremmede innslag. Knudsen ville bruke tid på å innarbeide de nye norske formene i språket, det som kaltes «gradvishetens vej». Det ville ikke Aasen, han mente at det måtte kraftig lut til, og valgte «bråhastens vej».
Aasen arbeidet ved å vandre rundt i store deler av landet og samle inn materiale fra dialekter. Han drev altså et omfattende feltarbeid. Han ga ut grammatikkbok og ordbok (omtalt tidligere), som var et direkte resultat av hans feltarbeider. For å gi det nye språket en livsmulighet ga han i 1853 ut Prøver af Landsmaalet, og for å gi klarhet i de etymologiske aspekter ved landsmålet fulgte han opp i 1854 med En liden Læsebog i gammel norsk. Han ga også ut eventyr og sagn på landsmål. For å fornorske navneskikken samlet han manns- og kvinnenavn i Norsk Navnebog i 1878. Hans arbeid var omfattende, han skrev også om plantenavn, stedsnavn, om språksaken, om latinske kontra gotiske bokstaver, forskjellige uttalelser av bokstavkombinasjoner, andre språkvitenskapelige emner, reiseskildringer, osv.
Knudsen holdt seg vel mest til skrivebordet i sitt arbeid. Knudsen ga i 1845 ut Om lydene, Lydtegnene og Retskrivingen i det norske Sprog. Det var her han ga lyd for at ortografien skulle reguleres «efter den almindeligste Udtale af Ordene i de Dannedes Mund». Han fulgte opp i 1850 med sin programartikkel Om Norskhed i vor Tale og Skrift der han hevdet at et nytt skriftspråk måtte utgå fra det brukelige fellesspråk. I 1867 påpekte han skillelinjene, og mulighet for samarbeid i sitt og Aasens arbeid i Det norske målstræv. I 1876 ga han ut et viktig verk, Den landsgyldige norske Udtale som ga føringer for rettskrivningsendringer og for dagligtalen som grunnlag for opplesing i skolen.
[rediger] Kilder:
- Aschehoug og Gyldendas Store Norske Leksikon, 3. utg.: bd. 8, s. 640
- Aschehoug og Gyldendas Store Norske Leksikon, 3. utg.: bd. 12, s. 436
- Aschehoug og Gyldendas Store Norske Leksikon, 3. utg.: bd. 15, s. 666
- Egil Børre Johnsen (red), m. fl.:Norsk litteraturhistorie. Sakprosa fra 1750 til 1995: bd. 1
- Andresen, Øyvind m.fl: Signatur 3: Det Norske Samlaget 2003
- Engelstad, Arne m.fl: Bruer: H. Aschehoug & Co. 1996
- Fossum, Kristin, Ugland, Ellen: Å lykkes med norsk språk: NKS forlaget 1995
- Aasentunet
- Språkhistorie for ungdomstrinnet
- VGSkole: Språkhistorie etter 1814
