Militærhistorie

Militærhistorie omhandler væpnede konflikters hendelsesforløp, ledelse, årsaker og virkninger. Dette kan være alt fra et slagsmål mellom to stammer til en verdenskrig som berører majoriteten av verdens befolkning. De fleste utgivelser av militærhistorie drøfter kamphandlinger fra et militærfaglig perspektiv, men ogsa historiefaglige fremstillinger i et samfunnsperspektiv.

Militærhistorie skiller seg fra krigens historie, i det militærhistorien fokuserer på krigens institusjoner og folk mens krigshistorien fokuserer mer på krigen selv og dens påvirkning fra teknologi, styresmakter og geografi.

[rediger] Perioder i militærhistorien

[rediger] Forhistorisk tid

Se utdypende artikkel: krig i forhistorisk tid

Antropologer har debattert om neandertaler og cro-magnonmennesker var krigerske eller levde i fred. Arkeologiske funn blir brukt til å understøtte hver av disse teoriene. Mye tyder på at ikke før buen var oppfunnet finner man hulemalerier som viser grupper av mennesker i kamp mot hverandre.

[rediger] Antikken

Se utdypende artikkel: Krigføring i antikken

I antikken ble krigføringen organisert, blant annet av romerne. Dette var også en periode der historieskrivning begynte å bli vanlig, og militærhistorikere kan støtte seg på skrevne kilder i tillegg til arkeologiske funn.

[rediger] Middelalderen

Militære organisasjoner i middelalderen var bygget opp rundt tungt pansrede riddere til hest. Her en sen representant for ridderskapet, fra 1500- eller 1600-tallet.

Se utdypende artikkel: Krigføring i middelalderen

I middelalderens Europa forandret teknologiske, kulturelle og sosiale endringer krigføring fra antikkens dager. Spesielt taktikk, og rollen til kavaleriet og artilleriet. Lignende endringer kunne sees i andre deler av verden. I Kina rundt 400-tallet ble arméene gjort om fra infanteri til kavaleri, etter mønster av nomadene på steppene. I Midtøsten og Nordafrika ble det brukt lignende, om ikke mer avansert teknologi enn i Europa. I Japan ble krig etter middelaldersk modell ført helt til 1800-tallet.

Det viktigste teknologiske framskrittet i middelalderen var trolig innføringen av stigbøylen, som kom til Europa på 900-tallet fra Kina og Midtøsten. Stigbøylen, sammen med hesteavl og bedre metallurgi, gjorde det mulig med kraftigere kavaleri. Tidligere, som for eksempel i Antikkens Roma, ble kavaleri primært brukt til oppklaring og som støttetropper. Ridende soldater kom nå til sin rett, med mulighet til å effektivt bruke våpen fra hesteryggen. I Europa ble tungt pansrede riddere sentrale, mens lettpansrede bueskyttere ble viktige i Mongolia. I Kina og Midtøsten lå man midt i mellom.

Det eksisterer mange skrevne kilder fra denne perioden, og mange byggverk står fremdeles rundt i verden og vitner om historien. Militærhistorikere kan også støtte seg til et rikt arkeologisk materiale.

[rediger] Tidlig moderne

Se utdypende artikkel: Tidlig moderne krigføring

Kruttet og våpen basert på krutt var egentlig en kinesisk oppfinnelse fra 800-tallet. I løpet av senmiddelalderen kom kruttet også i bruk i Europa, noe som gjorde at kanonen ble den viktigste artilleritypen utover på 1400-tallet. Kanoner ble imidlertid på denne tiden hovedsakelig brukt til beleiringer, da størrelsen og vekten hindret deres bruk i feltslag. Denne begrensningen gjaldt generelt for kruttvåpen, noe som hindret kruttet i dominere europeiske slagmarker.

Senere kom kruttvåpen til å dominere, både for håndvåpen og artilleri. Organisasjoner og avdelinger fra denne perioden eksisterer fremdeles, og er ofte veldig bevisste på sin historie. Som et eksempel kan nevnes det britiske regimentet Coldstream Guards, i uavbrutt tjeneste fra 1650, da det ble stiftet av Oliver Cromwell.

[rediger] 1800-tallet

Mange framskritt innen militær organisasjon kommer fra tiden rundt Napoleonskrigene. Her et maleri fra slaget ved Waterloo.

Se utdypende artikkel: Krigføring på 1800-tallet

Fra tiden rundt Napoleonskrigene vokste det fram store folkehærer som møtte hverandre på slagmarken.

I tillegg til fyldige skrevne kilder har også fotografisk materiale overlevd og studeres av militærhistorikere. Det drives også arkeologiske utgravninger, for eksempel av slagmarker fra den amerikanske borgerkrigen.

[rediger] 1900-tallet

Se utdypende artikkel: Krigføring på 1900-tallet

På slutten av 1800-tallet ble piggtråden og maskingeværet oppfunnet, og krigføringen stagnerte i skyttergravskrig fram til ny taktikk og stridsvognen gjorde sitt inntog. Krigenes omfang nådde i samme periode nye, uante dimensjoner med to verdenskriger, hvor nasjoner på alle kontinenter var involvert. På samme tid ble også sivilbefolkningen sterkt skadelidende under såkalt total krig.

Etter andre verdenskrig levde menneskeheten i en balanse kalt den kalde krigen, hvor både øst og vest hadde store mengder atomvåpen, men uten å bruke de. Krigføringen ble igjen begrenset til lokale konflikter, hvor de krigførende ofte hadde skjult eller åpen støtte fra stormaktene.

Dette er en svært godt dokumentert periode. Militærhistorikere kan støtte seg på førstehåndskilder og et ekstremt fyldig skrevet materiale i tillegg til fotografier, lydopptak og film.

[rediger] Moderne tid

Se utdypende artikkel: Moderne krigføring

Med moderne tid menes tiden fra informasjonssamfunnet begynte å påvirke krigføringen på 1980-tallet og fram til nåtiden. På begynnelsen av 1990-tallet falt Sovjetunionen og Warsawa-pakten fra hverandre, og verden ble stående med USA som eneste stormakt.

Kildematerialet er enormt, og de fleste aktører er fremdeles i live og kan nyttes som primærkilder. De største utfordringene går mer på hemmelighold og det å skape avstand til materialet.

[rediger] Kjente militærhistorikere

Julius Cæsar er kilde for mye av det vi vet om Gallerkrigene, spesielt gjennom hans verk Commentarii de Bello Gallico (latin: Kommentarer til Gallerkrigene, også utgitt på norsk som Gallerkrigene)

Thucydides (460–395 f.Kr.)
Xenophon (430–355f.Kr.)
Julius Cæsar (100–44 f.Kr.)
Hans Delbrück (1848–1929)
Charles Oman (1860–1946)
Basil Liddell Hart (1895–1970)
John Keegan (f. 1934)
William Ledyard Rodgers (–1944)
Lynn Montross (–1961)
Adrian Goldsworthy
Cornelius Ryan
R. Ernest & Trevor N. Dupuy (også kjent som Dupuy & Dupuy)
Peter Englund svensk historiker med doktorgrad i 1600-tallets mentalitetshistorie, spesialist på 30-årskrigen