Den amerikanske borgerkrigen
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Viktig opprydning: Denne artikkelen dekker et viktig tema, men har for dårlig standard og trenger en opprydning for å ordne dette.
Innhold |
[rediger] Bakgrunn
I mange år før krigens begynnelse hadde mange stater i sør drevet med slavehandel. Slavene ble hentet med store skip i Afrika og fraktet tilbake til Amerika. Denne turen var et mareritt uten like. Det kunne være flere tusen slaver som ble stuet sammen. Mange av dem døde før de kom frem, grunnet plassmangel og mangel på næring. Da de kom frem ble slavene i første omgang solgt til rike plantasjeeiere. Nord-statene var imot denne slavehandelen og forsøkte å stoppe dette. Sør-statene som var for denne virksomheten forsvarte seg med at i Nord-statene var det mange hvite-mennesker som hadde det vondt.
Det var ikke bare slavevirksomheten som var et sårt punkt mellom nord og sør. Spørsmålet om toll og avgifter var også sentralt. I sør var det for det meste jordbruk (bomull) og det var handlet mye med England. I nord, derimot, var det for det meste industri. De ville at Amerika skulle bli en industrinasjon. Dette var grunnen til at de ville sette opp prisen på engelske varer.
[rediger] Presidentvalget
I desember 1860 sto det duket for presidentvalg. Republikanerne seiret og Abraham Lincoln ble valgt til president. Lincoln, som på sin side støttet nordstatene i slave-spørsmålet, mistet mange stemmer i sør.
Folk i sør var sure for at ingen av deres kandidater vant, så da Lincoln ble valgt til president svarte South Carolina umiddelbart med å trekke seg ut av Unionen. I løpet av en måned ble eksempelet fulgt av Florida, Georgia, Alabama, Mississippi, Louisiana og Texas. De syv statene tok navnet Amerikas Konfødererte stater og valgte samtidig Jefferson Davis til sin president.
[rediger] Krigen bryter ut
Den 12. april1861 bestemte Amerikas Konføderte stater at de skulle angripe Fort Sumpter utenfor Charlston i South-Carolina, hvor Unionens tropper var konsentrert. Angrepet med major Anderson i spissen ble slått ned og de måtte kapitulere.
Startskuddet var gått og president Lincoln ba om 75 000 frivilige menn til å tjene «landet» i krig. I realiteten var det nå 23 stater i nord mot 11 stater i sør, 22 millioner mot 11 millioner.
Nordstatene ble ledet av Abraham Lincoln og Ulysses S. Grant, mens sør-statene ble ledet av Jefferson Davis og Robert E. Lee.
[rediger] Krigen
Sør-statene, som hadde trodd de kunne trekke seg ut av Unionen uten noe slags form for bråk, tok grundig feil. Det gjorde nord-statene også. De trodde at de bare kunne ri krigen av som ingenting, noe som viste seg ikke å stemme i det hele tatt.
Krigen tok 600 000 liv, enten i slag eller som følge av sykdommer under krigen. Mange mener at mange liv kunne vært spart om generalene på sine respektive sider hadde hatt mer millitærerfaring. Mange folk var verken utdannet som militære ledere eller som soldater. Flere måtte også slåss mot familiemedlemmer og tidligere naboer som bodde på den andre siden.
I teorien burde Unionen ha nedkjempet sør-statene raskt, de hadde tross alt nesten all industrien og dobbelt så mange innbyggere. Men i sør hadde de både flere generaler og flere tilgjengelige tropper, i tillegg til det brennende brorskapet og kampgløden, samt dyktig ledelse spesielt av General Robert E. Lee.
Nordstatene marsjerte mot Richmond, de Konføderertes hovedstad. De følte seg sikre på seier. Slik gikk det altså ikke. Samme kvelden mottok Lincoln et brev hvor det sto: «Vår armé er på fullt tilbaketog. Dagen er tapt. Redd Washington og resten av hæren». Dette var et sort nederlag for Unionen. Lincoln ba da Kongressen kalle inn 500 000 nye menn som kunne tjenestegjøre i en 3-års periode.
Høsten 1861 var en rolig tid og Unionen så at denne krigen ikke kunne ta noen brå slutt.
Våren og sommeren 1863 var en glansperiode for de Konføderte. De vant flere slag til nord-statenes store forundring. De var nå fulle av selvtillit og stormet mot Washington. Her kom deres første skikkelige nederlag. Ved Antietam 17. september tok Nord-Statene med McCellan I spissen overtaket og slaget endte med retrett for sør-statene. Lincoln kunne nå endelig se litt lysere på fremtiden.
Året 1863 ble et vendepunkt i krigen. Sør-statene hadde vunnet noen slag og for andre gang marsjerte de mot Washington. Ved Slaget ved Gettysburg i juli 1863 braket de to armeene sammen. Dette slaget skulle vise seg i å bli det blodigste i krigen. Under dette slaget døde 20 000 menn på hver side. I november holdt president Lincoln sin berømte tale: «Gettysburg Address». På slagmarken ble det åpnet en æreskirkegård til minne om de falne ved slaget.
Krigen gikk nå mot slutten. Nord-statenes materielle overlegenhet kom nå frem, samtidig som økonomien i sør var veldig dårlig. Statene i sør fikk heller ikke etterfylling av proviant bl.a. fordi sjøveien var blitt sperret. Unionen vant nå slag etter slag. De siste kampene fant sted i Nord/Sør-Carolina med det utfallet at general Lee måtte rømme. April 1865 møttes Lee og Grant i Appomattox Courthouse, i en liten landsby i Virginia. Grant viste sine vilkår for Lee som var meget tilfreds, og undertegnet og dro tilbake til sine tropper. Kapitulasjonen var fullbyrdet.
Krigen var over.
[rediger] Slavenes frihet
Den 22. september proklamerte Lincoln at «Den 1. januar 1863 skal alle personer som holdes som slaver i alle de stater som befinner seg i opprør mot USA, for fremtiden og for alltid være frie.»
Selv om alle slavene nå fikk tilbud om frihet, hadde de det fremdeles vanskelig. De aller færreste av de kunne verken skrive eller lese og dermed ble det vanskelig å livnære seg selv. Mange valgte da å fortsette å bo hos sine «eiere». De ble undertrykt og hånet og organisasjoner som Ku Klux Klan gjorde ikke situasjonen noe bedre for dem.
[rediger] Det siste skuddet
14. april 1865 var Abraham Lincoln og hans hustru på Ford's Theatre i Washington. En fanatisk skuespiller, John Wilkes Booth som støttet sør-statenes sak greide å snike seg inn i presidentens losje og skjøt en kule gjennom Lincolns hode. Abraham Lincoln døde morgenen etter.
