Manøverkrigføring

Manøverkrigføring er en form for krigføring som søker å bekjempe motstanderen ved å gjøre han ute av stand til å foreta beslutninger. Motstykket til manøverkrigføring er utmattelseskrigføring, og all militær doktrine kan passes inn på en skala mellom disse to ytterpunktene.

Måten man forsøker å frata motstanderen beslutningsevnen er gjennom en rekke voldsomme, brå og uventede handlinger. Ved å holde operasjonstempoet oppe og samtidig utnytte rommet man har å operere i, får ikke fienden gjort annet enn å reagere, og er ikke i stand til å gjennomføre aksjoner selv. Etter hvert som fiendens beslutningsprosess blir satt ut av spill vil man kunne «diktere» retningen av og utfallet av kampene.

Historisk sett var hastigheten til hærer i felten begrenset til hva en marsjerende infanterist kunne prestere. Det betød at avdelinger kunne marsjere utenom hverandre, og unngå slag inntil forsyningssituasjonen tvang de til å møte hverandre. Kavaleriet gjorde at noen styrker kunne utmanøvrere andre, og da ble manøvrene plutselig vel så viktige som hvor sterke styrkene var. Et eksempel er Napoleon, som viste dette effektivt ved å sende kavaleriet sitt for å angripe motstandere som drev og forberedte seg til et kommende slag. Napoleon og senere også preusserne organiserte styrkene sin i uavhengige kampgrupper med flere våpenarter som kunne reagere raskere på fiendtlige handlinger.

Når dampmaskinen og så jernbanen ble oppfunnet hadde man med et mye større strategisk mobilitet. Med innføringen av forbrenningsmotoren og bilen og stridsvognen fikk man også mye større taktisk mobilitet. En kraftfull demonstrasjon av manøverkrigføringskonseptet ble gjort av Tyskland, da de erobret mesteparten av Europa, og gjorde Blitzkrieg til et kjent begrep.

Innføringen av militær kartografi var også en viktig byggestein. Man kunne etter hvert bygge seg opp en bedre forståelse av slagmarken, og disiplinene taktikk og strategi fikk et bedre vitenskapelig fundament. Sammen med utviklingen av militært samband gjorde det at det var mulig for lavere ledere, spredt i terrenget, å øyeblikkelig få formidlet ordrer og informasjon. Samband og kart i samvirke gjorde at man også kunne ha en felles forståelse for situasjonen, og sjef for en styrke kunne delegere større deler av beslutningsprosessen nedover i leddene, og gi sine undersåtter mulighet til å vise større initiativ og utnytte situasjoner som oppsto uten å måtte vente på direktiver fra hovedkvarteret.