Hannibal
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hannibal (punisk: «Baal er meg nådig», født 247 f.Kr., død 182 f.Kr.) var en fønikisk statsmann, politiker og general fra Karthago. Han er mest kjent for sine bedrifter i den andre punerkrigen da han førte en armé fra Hispania over Pyreneene og Alpene inn i Italia hvor han gjentatte ganger nedkjempet hærstyrker fra den romerske republikk.
Hannibal er regnet som en av de aller beste militære ledere gjennom tidene, likestilt med Aleksander den store, Julius Cæsar, Scipio Africanus og Napoleon. Militærhistorikeren Theodore Ayrault Dodge kalte Hannibal «strategiens far».
Innhold |
[rediger] Bakgrunn
Hannibal Barca, sønn av Hamilcar Barca, ble født i 247 f.Kr.. Etter Karthagos nederlag i den første punerkrig, satte Hamilcar igang arbeidet med å forbedre Karthagos stilling. For å gjøre det begynte han å legge under seg flere stammer i Hispania. På dette tidspunktet var Karthago i en så dårlig økonomisk stilling at han ikke klarte å transportere sin hær til den iberiske halvøy, i stedet måtte han marsjere til Gibraltarstredet og krysse Middelhavet der. Det var ved Herkulessøylene Hannibal som ung mann, avla sin berømte ed om at han alltid skulle være Romas fiende. Hannibal sa til sin far: «Jeg sverger at så snart alderen tillater det ... skal jeg med flammer og stål besegle Romas skjebne.»
Hannibals far drev deretter en vellykket kampanje i Hispania. Da faren ble drept i kamp, tok Hannibals svigerbror, Hasdrubal, over kommandoen. Hasdrubal gjennomførte en konsolidering av de erobrede områdene på den iberiske halvøy, og gikk med på en avtale med romerne, om at Karthago ikke skulle erobre områdene nord for elven Ebro og at romerne ikke skulle krysse sørover.
Frem til Hasdrubals død i 221, var Hannibal øverstkommanderende i hæren og trofast i sin stilling som han var valgt til av den karthagenske regjeringen. Titus Livius forklarer Hannibals maktovertakelse slik:
- «Han (Hannibal) hadde så vidt ankommet...før soldatene syntes de så Hamilcar i sine yngre dager, det samme oppvakte ansiktet, den samme lidenskapen i øynene...»
Etter at han tok kommandoen brukte han to år på å konsolidere og erobre de gjenværende områdene i Hispania sør for Ebro. Etter dette satte han ut på det han mente var sin livsoppgave: Erobringen og ydmykelsen av Roma. I 219 f.Kr. gikk han til angrep på byen Saguntum som var kontrollert av romerne, og etter en åtte måneders beleiring inntok han byen. Den karthagenske regjeringen protesterte ikke mot Hannibals avgjørelse på grunn av hans popularitet, dermed hadde han fått sin krigserklæring mot Roma. Hannibal var nå bestemt på å føre krigen inn i hjertet av Italia ved hjelp av en marsj gjennom Hispania og Sør-Gallia.
[rediger] Fra Ticinus til Cannae (218 f.Kr. - 216 f.Kr.)
[rediger] Krysser Alpene
Hannibals hær i Hispania var på rundt 90 000 fotsoldater og 12 000 ryttere. Styrken som skulle bli med til Italia, var imidlertid «bare» på 75 000 fotsoldater og 9 000 ryttere. Hannibal forlot Carthago Nova våren 218 f.Kr. Han kjempet seg gjennom de nordlige stammene i Hispania til Pyreneene, noe han mestret ved hjelp av sine utspekulerte taktikker. Etter å ha marsjert 464 km gjennom fiendtlig terreng til elven Ebro, valgte Hannibal i slutten av juni det året ut de mest lojale av de libyske og iberiske soldatene. Han forlot en avdeling med 11 000 soldater i garnisonen han hadde laget i de nyerobrede områdene og fortsatte på sin reise til Gallia med en hær på 50 000 fotsoldater og 9000 ryttere.
Hannibal ble klar over at han måtte krysse både Pyreneene, Alpene og flere store elver samtidig som han måtte kjempe mot gallerne som var i området. Gjennom de nordlige delene av Spania hadde erobringen gått greit, og da han i tillegg klarte å mekle med de galliske høvdingene han møtte på veien, gikk turen enklere enn antatt. Dette førte til at Hannibal nådde Rhone i september, før romerne hadde klart å samle seg og gjøre motstand. Ved Rhone talte Hannibals hær 38 000 fotsoldater, 8000 ryttere og trettisyv krigselefanter.
Etter å ha utmanøvrert de innfødte som hadde prøvd å forhindre hans ferd gjennom Gallia, gikk han forbi en romersk styrke som var sendt for å stanse ham. Deretter gikk han opp dalen i en av bielvene til Rhone (sannsynligvis Isere), og i løpet av høsten kom han frem til foten av Alpene. Hans ferd over Alpene (sannsynligvis i nærheten av Col de Mont Cenis) er en av de mest berømte militære bragder fra antikken. Hannibal klarte å komme seg over fjellkjeden til tross for vanskelig klima og terreng, geriljaangrep fra de innfødte og det faktum at han måtte kommandere en styrke med flere språk og nasjonaliteter. Turen over Alpene kostet imidlertid ganske mye for Hannibal. Totalt mistet han halve besetningen på 46 000 mann, og han hadde bare noen få elefanter igjen da han kom frem til Italia. Historikeren Adrian Goldsworthy har skrevet at på grunn av motstanden fra de innfødte, faren for skred og den store høyden over havet, var prisen for Hannibals ferd meget stor.
[rediger] Ticinus og Trebia
Hovedartikler: Slagene ved Ticinus og Trebia
Hannibals marsj førte ham inn i romersk territorium og forhindret fiendens taktikk som gikk ut på å føre krigen på fremmed jord. Han dukket plutselig opp blant gallerne i Po-dalen og fikk muligheten til å knytte disse til seg som allierte før romerne kunne gjøre noe med opprøret.
Etter at soldatene hadde fått hvile, sikret Hannibal først ryggen ved å kue den fiendtlige stammen i Taurini. Publius Cornelius Scipio, den romerske konsulen som hadde ledet de romerske styrkene i forsøket på å avskjære Hannibal, hadde hastet tilbake til Italia med en liten avdeling for å møte Hannibal. Mens Hannibal beveget seg ned Po-dalen, møtte han styrkene til Scipio i en liten trefning ved Ticinus. Her tvang Hannibal med sitt overlegne kavaleri romerne til å trekke seg ut av Lombardia-sletten. Denne seieren hadde stor betydning i Hannibals forsøk på å svekke romernes kontroll over gallerne. Resultatet av romernes nederlag ved Ticinus, var at gallerne ble oppmuntret til å slutte seg til karthagerne. Snart var nesten hele det nordlige Italia uoffisielt alliert med Hannibal. Galliske og liguriske tropper sørget for at hæren hans snart var tilbake til en styrke på 40 000 mann. Hannibals hær var nå klar til å invadere Italia. Scipio ble alvorlig skadet i trefningen og trakk seg tilbake over elven Trebia med sin uskadde armé og slo leir ved Placentia for å avvente forsterkninger.
Den andre romerske konsulhæren skyndte seg til Po-dalen. Selv før nyheten om nederlaget ved Ticinus hadde nådd Roma, hadde senatet beordret konsulen Titus Sempronius Longus til å ta med sin hær tilbake fra Sicilia for å slutte seg til Scipio og møte Hannibal. Hannibal klarte gjennom dyktige manøvrer å jage ham bort, da han klarte å posisjonere seg på veien mellom Placentia og Arminum, som Sempronius måtte ta for å nå Scipio. Hannibal erobret så Clastidium hvor han skaffet seg store mengder rasjoner for mennene sine. Men mens han erobret byen, kom Sempronius seg rundt flanken hans og sluttet seg til Scipio ved Trebia. I desember samme år hadde Hannibal dermed fått en mulighet til å vise sine overlegne militære ferdigheter ved Trebia. Etter å ha slitt ut det glimrende romerske infanteriet, slaktet han det med et overraskende bakholdsangrep på flanken.
[rediger] Trasimene
Hovedartikkel: Slaget ved Trasimene
Etter at han hadde sikret posisjonen sin i Nord-Italia gjennom denne seieren, innkvarterte Hannibal troppene sine hos gallerne for vinteren. Dette gjorde at misnøyen blant gallerne steg, og Hannibal bestemte seg for å finne en sikrere operasjonsbase lenger sør. Romerne var derimot svært alarmert og misfornøyd etter nederlaget til Sempronius ved Trebia og startet umiddelbart å legge planer for å møte den nye trusselen fra nord. Det romerske senatet valgte Cnaeus Servilius og Gaius Flaminius til konsuler. Begge forventet at Hannibal ville fortsette sin fremrykning og tok sine arméer ut for å stenge av de østlige og vestlige rutene som Hannibal kunne bruke for å rykke frem mot Roma. Servilius plasserte seg ved Arminum ved Adriaterhavet, mens Flaminius posisjonerte seg ved Arretium nær Appenninene.
Den eneste veien til det sentrale Italia utenom de romerske styrkene lå ved Arno. Denne ruten var praktisk talt en eneste stor myr og denne våren var det mer vann her enn vanlig. Å krysse her ville utsette mennene for de samme lidelsene de måtte gjennomgå i Alpene. Hannibal visste at denne ruten var vanskelig, men den forble den sikreste og raskeste ruten inn i det sentrale Italia. Polybios hevder at «han (Hannibal) visste at de andre veiene inn i Etruria var lange og velkjente blant hans fiender, men at en som gikk gjennom myrene var kort og derfor ville føre dem overraskende på Flaminius. Dette var det som passet hans merkelige genialitet, og derfor valgte han denne ruten.» I fire dager og tre netter marsjerte Hannibals menn «gjennom en rute som var under vann» og led forferdelig av søvnmangel og utmattelse. Han krysset Apenninene og det tilsynelatende uoverstigelige Arno uten motstand, men i de lavereliggende myrene i Arno mistet han en stor del av styrken sin, inkludert, virker det som, hans siste elefant.
Da han ankom Etruria våren 217 f.Kr., bestemte Hannibal seg for å trekke den romerske hovedarméen under Flaminius inn i et feltslag ved å ødelegge området Flaminius var satt til å beskytte, foran øynene på ham. Polybios forteller at «han (Hannibal) regnet med at dersom han passerte leiren og steg ned i distriktet nedenfor, ville Flaminius, delvis av frykt for befolkningens vrede og personlig irritasjon, ikke klare å sitte passivt å se på ødeleggelsen av landet, men spontant følge etter ham...og gi ham muligheter for å angripe.» Samtidig forsøkte han å svekke lojaliteten til Romas allierte ved å vise at hun ikke var i stand til å beskytte dem. Til tross for dette ble Flaminius sittende i leiren ved Arretium.
Ute av stand til å trekke Flaminius til et slag, marsjerte Hannibal modig rundt hans motstanders venstre flanke og kuttet i realiteten av Flaminius fra Roma. Hannibal rykket raskt gjennom høylandet i Etruria og provoserte Flaminius til en rask forfølgelse. Hannibal overrasket romerne på en lysning på bredden av Trasimeno og ødela hæren og drepte Flaminius. Han hadde nå kvittet seg med den eneste feltstyrken som kunne hindre ham i å rykke frem mot Roma, men han innså at uten beleiringsmaskiner hadde han ikke håp om å ta byen. Han foretrakk å utnytte seieren sin ved å rykke inn i det sentrale og sørlige Italia og forsøke å utløse et generelt opprør mot Roma. Etter Trasimene sa Hannibal at «jeg har ikke kommet for å slåss mot italienere, men på vegne av italienerne mot Roma.»
[rediger] Fabius Cunctactor
Roma var i panikk. «Da nyhetene om nederlaget nådde Roma,» forteller Polybios, «klarte ikke statens ledere å skjule eller tone ned faktaene på grunn av katastrofens omfang, og var påkrevd å kalle sammen til et folkemøte og annonsere dem. Da praetoren sa 'Vi har blitt beseiret i et stort slag' skapte det en slik redsel at for de som hadde vært til stede ved begge anledninger, virket katastrofen mye større nå enn under det faktiske slaget.» I en slik krise var der bare en ting å gjøre, og det var å oppnevne en diktator. Diktatorisk makt gav en enkelt person muligheten til å utvikle sine egne strategier, gjøre utnevnelser i den sivile styresmakten og forberede arméer uten politisk krangling, en post som gav ham nesten total makt i en periode på rundt et halvt år. «Ved å gi avkall på styring av årlige valgte embetsmenn,» sier Polybios, «kan de (romerne) bestemme seg for å ta seg av situasjonen mye mer radikalt når de tenker at statens affærer og den overhengende fare krever utnevnelsen av en enkel general med all makt.» Mannen de utvalgte som enslig kommandant, eller «diktator», var Quintus Fabius Maximus, en intelligent og dreven general.
Fabius forlot romersk militærtradisjon og adopterte fabianstrategi som går ut på å nekte å delta i feltslag med sin motstander mens han plasserte flere romerske arméer i nærheten av Hannibal for å hindre hans bevegelser. Mens han forsøkte å unngå slag, sendte Fabius istedet ut avdelinger mot avdelinger fra Hannibal som var ute og sanket forsyninger, og han manøvrerte den romerske hæren alltid i ulendt terreng for å utligne Hannibals overlegne kavaleri. Innbyggere i små nordlige landsbyer ble oppfordret til å plassere ut utkikksposter slik at de kunne samle husdyrene og eiendelene sine og flykte inn i befestede byer. Dette, visste Fabius, ville tære på invasjonshærens kampevne og forhindre at Romas allierte skulle gå over til fienden uten å måtte utfordre karthagerne i kamp.
Etter å ha herjet Apulia uten å ha klart å provosere Fabius til slag, bestemte Hannibal seg for å marsjere gjennom Samnium til Campania, en av de rikeste og mest fruktbare provinsene i Italia i håp om at ødeleggelsene ville trekke Fabius til slag. Titus Livius forteller oss at «Han (Hannibal) begynte å provosere og teste ut hans temperament ved jevnlig forflytte leiren sin og legge territoriet til de allierte øde foran øynene på ham. Hannibal trakk seg raskt ut av syne og stoppet plutselig og gjemte seg i veiens svinger, dersom det var mulig, for å fange ham (bakholdsangrep) når han startet nedstigningen til sletten.» Diktatoren fulgte nøye Hannibal i hans ødeleggelser, men nektet fremdeles å la seg trekke inn i et feltslag og forble dermed på defensiven. Troppene hans ble stadig mer irritert over hans «feige og lite konstruktive ånd». Hans mangel på handling ble svært upopulær selv om den var tolerert i senatet, fordi romerne lenge hadde vært vant til å møte sine fiender på slagmarken. Fabius sin strategi var særlig frustrerende for folkemassen som ivret etter å se en rask avslutning på krigen og de begynte å kalle ham «Cunctactor», «nøleren» på latin. Det var også vidt antatt at dersom Hannibal fikk fortsette plyndringen av Italia uten motstand, ville de livredde allierte tro at Roma ikke kunne beskytte dem, desertere og sverge lojalitet til karthagerne.
Etter som året gikk mot slutten, bestemte Hannibal seg for at det ville være svært uklokt å overvintre i det ødelagte lavlandet i Campania, men Fabius hadde sørget for at alle passene ut av Campania var blokkert. En natt samlet Hannibal sammen alt kveget og festet brennende fakler på hornene deres. Han drev dem langs en kløft nær passet. For romerne som voktet passet, gav dette inntrykk av at karthagerne ved hjelp av fakler forsøkte å flykte gjennom skogene og forlot posisjonen for å angripe dem. Etter at romerne hadde jaget bort kveget, okkuperte Hannibal passet og hæren hans kom seg gjennom uten motstand. Fabius var nær nok til å angripe, men denne gangen arbeidet forsiktigheten hans mot ham. Hannibal fant komfortable vinterkvarter på den apuliske sletten. Adrian Goldsworthy sier om bragden at det var «en klassiker av antikk lederskap, det finner sin vei inn i nesten alle historiske fortellinger om krigen og blir brukt av senere militære håndbøker». Dette var et alvorlig slag mot prestisjen til Fabius. Kort tid etter var hans maktperiode over. Resten av høstsesongen det året fortsatte krigen med jevnlige trefninger, og etter seks måneder med diktatorisk makt, ble Fabius fjernet fra sin posisjon, i henhold til romersk lov.
[rediger] Cannae
Hovedartikkel: Slaget ved Cannae
Hannibal klarte ikke å få innpass hos italienerne i år 217, men det følgende året fikk han en ny mulighet til å snu krigen. Våren 216 tok Hannibal det store forsyningsdepotet ved Cannae på den apuliske slette. Ved å ta Cannae hadde Hannibal plassert seg mellom romerne og deres livsviktige forsyningslinje. Polybios kommenterte at dette «førte til stort oppstyr i den romerske hær, for det var ikke bare tapet av stedet og lageret som bekymret dem, men det faktum at det kontrollerte distriktene rundt». Da det romerske senatet gjenopptok valget av konsuler i 216, utnevnte de Gaius Terentius Varro og Lucius Aemilius Paullus. I mellomtiden satte romerne sammen en ny armé som var større enn de noen gang hadde hatt, i håp om å få suksess gjennom tallmessig overlegenhet. «De bestemte», skriver Polybios, «å sende åtte legioner i felten, noe som romerne ikke hadde gjort før. Hver legion bestod av rundt fem tusen mann...De fleste av deres kriger ble avgjort med en konsul og to legioner sammen med deres allierte, og de satte sjelden inn alle fire på en gang og i en tjeneste. Men ved denne anledningen var romerne så alarmerte og redde for hva som kunne skje, at de bestemte å sende ikke bare fire, men åtte legioner ut i felten.[1]» Hver legion ble fulgt av et tilsvarende antall allierte, både infanteri og kavaleri, derfor kan ikke styrken som Hannibal stod ovenfor være mye mindre enn 90 000. Noen anslag mener at romerne hadde 100 000 menn, men dette kan ikke bekreftes.
De romerske og allierte legionene til konsulene Aemilius og Varro marsjerte sørover til Apulia, fast bestemt på å avgjøre konflikten. Etter to dagers marsj, fant de ham på den venstre bredden av Aufidus-elven med leiren 10 km unna. I slakten som fulgte i slaget ved Cannae mistet mellom 50 000 og 70 000 romere livet eller ble tatt til fange. Blant de døde var den romerske konsulen Aemilius, to konsuler fra året før, to kvestorer, 29 av 48 militærtribuner og 80 senatorer. Dette gjorde slaget ved Cannae til et av de mest katastrofale nederlagene i Romas historie og et av de blodigste i hele menneskehetens historie (i antall drepte på en enkelt dag).
Den moralske effekten av denne seieren var at nesten hele det sørlige Italia sluttet seg til Hannibal. «Hvor mye alvorligere nederlaget ved Cannae var, enn de som hadde vært før,» skrev Polybios, «kan ses på oppførselen til Romas allierte. Før den skjebnesvangre dagen var deres lojalitet urokkelig, nå begynte den å smuldre bort av den enkle grunn at de var fortvilet over Romas manglende makt.» Samme år ble de greske byene på Sicilia oppmuntret til å gjøre opprør mot Romas politiske kontroll, mens den makedonske kongen Filip V lovet støtte til Hannibal, og satte dermed i gang den første makedonske krig mot Roma. Hannibal sikret seg også en allianse med den nylig utnevnte Hieronymus av Syrakus. Hadde Hannibal nå fått materielle forsterkninger fra sine landsmenn i Karthago, kunne han kanskje ha gjennomført et direkte angrep på Roma. For øyeblikket måtte han nøye seg med å overvinne festningene som fremdeles stod ham i mot, og den eneste andre nevneverdige hendelsen i 216 var Capuas desertering, den nest største byen i Italia som Hannibal gjorde til sin nye base. Men selv ikke denne deserteringen kunne tilfredstille ham, siden bare noen få av de italienske bystatene han hadde forventet å få som allierte, valgte å slutte seg til ham.
[rediger] Utmattelseskrig (216–203 f.Kr.)
[rediger] Stillstand
Krigen i Italia ble en strategisk stillstand i årene som fulgte Cannae. Romerne hadde blitt utsatt for tre påfølgende nederlag og tapte utallige andre slag, og på dette tidspunktet hadde de lært. De brukte utmattelsestaktikkene som Fabius hadde lært dem, de hadde endelig innsett at dette var eneste måte å beseire Hannibal på. De hadde alltid Hannibal i synet, de kjempet kun når alt talte for dem og forsøkte å sulte ham i hjel fremfor å knuse ham i et slag. De forsøkte å hindre ham i å gjøre skade så langt omstendighetene tillot. Til tross for nederlagene og deserteringen kunne romerne fremdeles stille med større arméer enn Hannibal. Hans hær ble dårligere i kvalitet og var ikke større enn halvparten enn romernes hær. Romerne kunne med letthet erstatte sine tap. Konsulene som det romerske senatet valgte hadde opp til 80 000 mann til rådighet mot Hannibal. I stedet for å bruke en eneste hær, begynte romerne nå å sette opp flere mindre arméer. Disse arméene forsøkte å utmatte Hannibal gjennom trettende marsjer, konstante trefninger og hindre ham i å sanke mat. Resultatet var at Hannibal, de neste årene, ble tvunget til å gå gjennom en brent jords taktikk og måtte føre forlengede og ineffektive operasjoner i det sørlige Italia. Siden han ikke lenger kunne trekke sine motstandere inn i et feltslag, ble hans objektiver redusert til mindre operasjoner som hovedsakelig pågikk rundt byene i Campania.
Ettersom krigen trakk ut, appellerte Hannibal gjentatte ganger til det karthagenske oligarkiet om forsterkninger og hjelp. Krigsfraksjonen og det proromerske fredspartiet var de to viktigste politiske partiene som kontrollerte Karthago på denne tiden. Det sistnevnte partiet ønsket fred og gjenforening med Roma, mens det andre ytret en krigspolitikk og motstand mot Roma. Til tross for splittelsen i synet på krigen, fordømte Hanno, lederen for fredspartiet, Hannibals handlinger. Som talsmann for den karthagenske adelsklassen motsatte han seg erobringspolitikken i utlandet som Hannibal drev med. Resultatet var at Hanno undergrov støtten i Karthago for Hannibals militæroperasjoner i Italia. Videre hadde suksessen til romerne i Iberia (Karthagos hovedkilde for ressurser i Middelhavet) overbevist karthagerne om at deres mest verdifulle koloni var i fare. Derfor ble forsterkninger som Hannibal desperat trengte, sendt til Iberia i håp om å demme opp mot romerne der. Karthago hadde også sendt sine begrensede ressurser til Sardinia og Sicilia. Samtidig hadde Hannibal store problemer med å få noe ut av sine allierte. Mange av de allierte hadde desertert til karthagerne på den betingelse at de ikke kunne tvinges til å tjene mot sin vilje. Dette gjorde ikke bare deserteringene mindre lønnsomme for Hannibal, men gjorde også at han ikke kunne støtte seg på dem slik han hadde håpt. For å gjøre det verre ble hans menn svekket så mye at han ikke lenger kunne slå romerne som daglig ble sterkere i antall og erfaring.
Ettersom styrkene hans ble svekket og verken hans regjering hjemme eller hans nye allierte Filip V av Makedonia hjalp til med å erstatte tapene, ble hans posisjon i det sørlige Italia stadig vanskeligere og hans sjanse for å til slutt erobre Roma ble fjernere og fjernere. Men Hannibal vant fremdeles noen betydelige seire. Han knuste fullstendig to romerske arméer i 212 f.Kr. og drepte to konsuler (inkludert den berømte Marcellus) i et slag i 208 f.Kr. Men uten de ressursene hans fiende kunne stille til rådighet, eller forsterkninger fra Karthago, kunne ikke Hannibal gjøre fremskritt. Med mangelfull støtte fra sine italienske allierte, oppgitt av hans regjering og ute av stand til å svare på Romas ressurser, begynte Hannibal langsomt å sakke akterut. Hannibal fortsatte å beseire romerne hver han gang han kunne trekke dem inn i et slag, men han klarte aldri å fullføre en ny fullstendig seier som produserte varende strategisk effekt. Leonard Cottrell sammenlignet Hannibals situasjon med en interessant analogi: «Derfor ble resten av krigen mer som en gruppe mindre dyr (romerne) som fulgte en skadet løve (Hannibal). Nå og da snudde beistet seg, og dyrene ble spredt. Noen ganger gjemte den seg, løp ut og rev sine plageånder i stykker. Etterpå beveget den seg videre alene og i fred for en stund, men det gikk ikke lenge før stillegående skritt atter fulgte et stykke bak.»
[rediger] Slutten på krigen i Italia
Krigen begynte så vidt å helle over til romernes favør i 212. Hannibals bror, Hanno, ble beseiret ved Beneventum, som førte til at den karthagenske styrken ble ytterliggere svekket. Til tross for at Hannibal slo romerne ved Herdonia det året, var tendensen et svekket Karthago og et styrket Roma. Året etter mistet Hannibal sin besittelse rundt Campania da han ikke klarte å forhindre romernes samling rundt Capua.
I 210 beviste Hannibal nok en gang taktisk brillianse i det andre slaget ved Herdonia. Hannibal ødela byen Herdonia etter slaget på grunn av dens illojalitet. Til tross for nok en seier to år senere, i beleiringen av Locri Epizephyri, var tapet av Tarentum i 209, i tillegg til romernes stadige gjenerobringer, så alvorlig at Hannibals grep om sør-Italia var borte. I 207 f.Kr. klarte han nok en gang å komme seg til Apulia, der han skulle samle en hær sammen med sin bror, Hasdrubal, og marsjere mot Roma. Da han hørte at hans bror hadde falt i slaget ved Metaurus, trakk han seg tilbake til Bruttium, der han oppholdt seg de neste årene. Disse hendelsene markerer slutten på Hannibals suksess i Italia.
Hannibal gjennomførte en mislykket forhandling med Filip av Makedonia som et siste desperat forsøk på å få tilbake herredømmet over Italia. Samtidig forsøkte Hannibals bror, Mago, en mislykket kampanje i Liguria (205–203 f.Kr.) som ble den siste dråpen for Hannibal. Dermed var femten år med krigføring på den italienske halvøyen over, og den karthagenske militærmakten var betydelig svekket. Hannibal ble nødt til å reise tilbake til Karthago for å beskytte landet mot en romersk invasjon ledet av Scipio Africanus.
[rediger] Krigens sluttfase (203 f.Kr. - 201 f.Kr.)
[rediger] Tilbake til Afrika
Da Scipio var i ferd med å legge Nord-Afrika for sine føtter i 203 f.Kr. og det karthagenske fredspartiet var i ferd med å fremforhandle en fredsavtale, ble Hannibal kalt tilbake fra Italia av krigspartiet i Karthago. Han etterlot seg en inngravert beretning om ekspedisjonen på punisk og gresk på messingtavler i tempelet til Juno i Crotona og seilte tilbake til Afrika. Hans ankomst gjeninnsatte umiddelbart herredømmet til krigspartiet som gav ham kommandoen over en kombinert styrke av afrikanske vernepliktige soldater og hans leiesoldater fra Italia. Hannibal møtte Scipio i 202 i en mislykket fredskonferanse. Til tross for gjensidig respekt, strandet forhandlingene på romerske påstander om «punisk skjebne», noe som henviste til protokollbruddet som endte den første punerkrig gjennom det karthagenske angrepet på Saguntum, i tillegg til oppfattede brudd på samtidens militæretikette (Hannibals tallrike bakholdsangrep). Det avgjørende slaget ved Zama fulgte kort tid etterpå.
[rediger] Slaget ved Zama
Hovedartikkel: Slaget ved Zama
Scipio og Hannibal møttes på de åpne slettene ved Zama. Hannibal stilte med 50 000 fotsoldater og 4000 ryttere, mens Scipio hadde 34 000 fotsoldater og 8700 ryttere. Hannibal organiserte sine tropper i tre forskjellige grupper bak 80 krigselefanter, mens han plasserte sine uerfarne ryttere ved flankene. Den første gruppen bestod av infanteri av forskjellige folkegrupper, gallere, ligurianere og balerianere. I den andre gruppen plasserte han karthagenere og libyanere, mens han plasserte sine veteraner fra Italia i den tredje gruppen. Hannibal holdt bevisst tilbake den tredje gruppen for å få Scipio til å angripe sentrum, slik at han kunne omringe den romerske hæren med den tredje gruppen. Da slaget var i gang oppstod det panikk blant de karthagenske krigselefantene, noe som førte til at Hannibals kavaleri ble splittet. Da det romerske og numidiske kavaleriet angrep, flyktet det karthagenske kavaleriet med romerne hakk i hel. I sentrum var det store, blodige kamper mellom infanteriene. Det så lenge ut til at Karthago skulle gå av med seieren, og da Hannibal satte inn veteranene fra gruppe tre, så det veldig stygt ut for romerne. Hadde det ikke vært for at det romerske kavaleriet kom tilbake til slagmarken, ville nok utfallet av kampen vært noe annerledes. Resultatet ble imidlertid at de romerske rytterne angrep Hannibals styrker i ryggen, noe som førte til at de ble slaktet ned i stort antall. Hannibal selv klarte så vidt å unnslippe med livet i behold. 31 000 karthagenske soldater ble drept og 15 000 ble tatt til fange.
[rediger] Senere karriere
[rediger] Fredstid i Karthago (200—196 f.Kr.)
Da Hannibal kom tilbake til Karthago beviste han at han også kunne være en politiker i tillegg til soldat. Etter fredsavtalen med Roma som la det store karthagenske riket i grus, bestemte Hannibal seg for å sette seg på den politiske sidelinjen for en stund. Men korrupsjonen i oligarkiet gav Hannibal muligheten til å gjøre et skikkelig inntog i de politiske rekkene. Hannibal ble dermed valgt som sjefmagistrat. Institusjonen hadde etterhvert blitt ganske ubetydelig, men Hannibal gjeninnførte dens makt og autoritet. Oligarkiet var var sjalu på Hannibal og anklaget ham for å ha forrådt Karthago mens han var i Italia, ved å ikke innta Roma da han hadde muligheten. Hannibal restaurerte det politiske systemet i Karthago så bra at den store tributten Karthago måtte gi til Roma, kunne bli betalt med avdrag uten å innføre ekstra skatter. I tillegg reformerte han hundremannsrådet, det karthagenske senatet, slik at medlemmene ble valgt gjennom direkte valg fremfor selvsupplering.
[rediger] Eksil og død (195—183 f.Kr.)
Syv år etter slaget ved Zama forlangte romerne Hannibal utlevert i frykt for den voksende karthagenske velstanden. Av den grunn gikk Hannibal frivillig i eksil. Først gikk turen til Tyrus, opphavsbyen til Karthago, deretter til Efesos, der han ble hjertelig mottatt av Antiokos III av Syria som forberedte en krig mot Roma. Hannibal så umiddelbart at kongens armé ikke var stor nok mot den romerske krigsmaskinen, derfor anbefalte han kongen å sette sammen en flåte og seile hæren til de sørlige delene av Italia. Hannibal tilbød seg å lede kongens armé, men Antiokos som heller hørte på hoffmennene sine, ville ikke gi Hannibal kommandoen.
Cicero gjengir en historie der Hannibal gjester en forelesning av en filosof ved navn Phormio. Da Phormio var ferdig med sin tale om generalens plikter, ble Hannibal spurt om sin mening. «Jeg har sett mange tåper gjennom mitt liv,» svarte han, «men denne slår dem alle.»
I 190 f.Kr. ble Hannibal satt til å kommandere en punisk flåte som ble beseiret i et slag ved elven Eurymedon. Ifølge Strabo og Plutark, møtte Hannibal gjestfrihet i det armenske hoffet i Artaxias der han planla og overvåket byggingen av den nye kongelige hovedstaden Artaxata. Hannibal måtte flykte fra hoffet til Antiokos som planla å overlevere ham til romerne. Hannibal rømte til Kreta, men han reiste fort videre til Lilleasia der han søkte tilflukt hos Prusias I av Bitynia som var i krig med en alliert av Roma, kong Eumenes II av Pergamon. Hannibal var kommandør under Prusias i denne krigen. I en av sjøseirene Hannibal fikk mot Eumenes, er det sagt at han gjennomførte et av de første eksemplene på biologisk krigføring: Han kastet gryter med slanger i båtene til fienden. Atter en gang var romerne bestemt på å innhente Hannibal. De sendte Flaminius for å gjøre jobben. Prusias godtok kravene om å overlevere ham, men Hannibal nektet å overgi seg. Ved Libyssa, den østlige delen av Marmarahavet, tok han gift som han, etter legendene, trolig har oppbevart i en ring en lang stund. Det nøyaktige årstallet for Hannibals dødsfall er usikkert, men i følge Titus Livius døde han i 183 f.Kr., samme år som Scipio Africanus.
[rediger] Kilder
De fleste kilder vedrørende Hannibal er romerske, og preget av romernes syn på ham som den største fienden de noen gang har hatt. Livius gir oss inntrykk av at han var ekstremt ondskapsfull. Cicero berettet om den «ærefulle» Pyrrhus og den «grusomme» Hannibal da han snakket om Roma og hennes to store fiender. Likevel er det noen ganger gitt et annet bilde av Hannibal. Da Hannibals følge varslet om at to konsuler av Roma var falt, lette Hannibal forgjeves i vannkanten ved innsjøen Trasimeno. En annen beretning forteller at Hannibal holdt seremonielle ritualer for å anerkjenne Lucius Aemilius Paullus, og at han sendte asken etter Marcellus tilbake til hans familie i Roma, i motsetning til Nero som kastet hodet til Hannibals bror inn i leiren hans.
Det er vanskelig å knytte feilmarginer til skrifter av Polybios siden han tydelig følte sympati for Hannibal. Men ettersom Polybius tilbragte en lang periode som gissel i Roma, er det mulig at han kunne ha reprodusert elementer av romersk propaganda.
[rediger] Arv
[rediger] Kulturelle referanser
Lenge etter Hannibals død fortsatte navnet å hjemsøke romerne. Det er skrevet at han lærte romerne som hevdet de var fryktløse etterkommere av Mars, å kjenne frykt. I generasjoner fortalte romerne fryktelige historier om Hannibal til sine barn (kan sammenlignes med dagens «busemann»). Hannibal ble et så stort symbol på frykt at senatorene, uansett hva slags fare som truet, utbrøt Hannibal ad portas, «Hannibal står ved porten», for å vise deres frykt eller bekymring. Dette berømte latinske sitatet utviklet seg til å bli et så vanlig uttrykk at det ofte er brukt når en kunde står ved døren eller når en står overfor en katastrofe. Dette viser den psykologiske effekten Hannibal hadde på Italia og den romerske kulturen.
Lik Robert E. Lee og Erwin Rommel etter ham, gav Hannibals seirer over overlegne styrker ham stor berømmelse som gikk langt utover hans hjemland. Hans ferd over Alpene står igjen som en av de absolutt største militære bragdene i antikkens historie.
[rediger] Militærhistorie
Hannibals arv inngår også i militærhistorien. Han er regnet som en av de største militære taktikkere og strateger i den vestlige verden ved siden av blant andre Epaminondas, Aleksander den store, Julius Cæsar, Scipio Africanus, Gustav II Adolf, Turenne, Hertugen av Marlborough, Fredrik den store og Napoleon. Hans bedrifter, særlig hans seier ved Cannae, blir fortsatt den dag i dag studert ved militærakademier over hele verden.
Napoleon Bonaparte betraktet Hannibal som en begavet strateg og beskrev ham som «den mest dristige av dem alle, trolig også den mest overveldende, så hardfør og stor i alt.» Alfred Graf von Schlieffens «Schlieffenplan» ble utviklet av hans militære studier, der Hannibals seier ved Cannae sto i første rekke. Patton mente han var en reinkarnasjon av Hannibal, i tillegg til flere personer, inkludert en romersk legionær. Norman Schwarzkopf, kommandanten av koalisjonsstyrkene under Gulfkrigen, hevdet at «teknologien i krigføringen forandrer seg og våpnene blir stadig mer avansert, men de samme krigsprinsippene som ble anvendt av Hannibal gjelder også i dag.»
[rediger] «Strategiens far»
I følge militærhistorikeren Theodore Ayrault Dodge,
- «var Hannibal en fremragende taktiker. Det finnes ingen slag i historien som er bedre eksempel på taktikk enn slaget ved Cannae. Likevel var han bedre i logistikk enn i strategi. Ingen militær leder har noen gang kunnet nedkjempe et så stort antall armêer som var, både materialistisk og tallmessig, overlegne. Ingen mann har noen gang klart å holdt ut så lenge med såpass dårlige odds. Selv om han konstant ble møtt av bedre soldater, ledet av respekterte og ofte svært dyktige generaler, klarte Hannibal i en halv generasjon å stå i mot deres forsøk på å drive ham ut av Italia.»
Videre døper Dodge Hannibal som «strategiens far» på grunn av hans fantastiske krigføring. Dodge skriver videre:
- «Sett bort fra Aleksander den store og noen få enkelthendelser hadde alle krigene frem til den andre punerkrigen stort sett blitt avgjort av slag-taktikker. Det hadde vært lite snakk om strategi. Hærene hadde marsjert mot hverandre, kriget i parallelle formasjoner, og erobreren hadde ofte pålagt visse tidsrom for angrep. Avvik fra dette systemet bestod av bakholdsangrep og andre småtaktikker. At kriger kunne bli ført med å unngå, i stedet for å søke, sammenstøt, var nytt med den andre punerkrig. Generaler før Hannibals krig hadde ikke vurdert taktiske element som avgjørende for å vinne et slag, som for eksempel angrep på fiendens kommunikasjonsnettverk og flanke-manøvre. For første gang i historien ser man under den andre punerkrig, to generaler som konstant prøver å unngå hverandre, som okkuperer uinntrengelige leirer på bakketopper og som angriper hverandres flanker for å ta byer eller forsyninger som kommer bakfra. To krigsherrer som utmatter hverandre med småangrep og som unngår å møte hverandre i store slag på grunn av faren for å bli knust. Alle disse nyskapende strategiske elementene kom av Hannibal.»
[rediger] Sitat
- «Vi vil enten finne en vei, eller lage en.» -Hannibals svar da han ble konfrontert med det umulige vågestykket å krysse Alpene med krigselefanter
- «Jeg fører ikke en krig for å utrydde romerne. Jeg kjemper for ære og et rike.» -Hannibal
- «Jeg sverger at så snart alderen tillater det...Skal jeg med flammer og stål gjøre kål på Romas skjebne» -Hannibals ed til faren på dødsleiet
[rediger] Hannibal i film
| År | Film | Beskrivelse |
| 2008 | Hannibal | Kommende film, Vin Diesel. Offisielt nettsted |
| 2006 | Hannibal | [Tv-serie. BBC] |
| 2004 | The Phantom of the Opera | Øvelsene i begynnelsen av operaen er om Hannibal |
| 2005 | The True Story of Hannibal | Engelsk dokumentar |
| 2001 | Hannibal: The Man Who Hated Rome | Engelsk dokumentar |
| 1997 | The Great Battles of Hannibal | Engelsk dokumentar |
| 1960 | Annibale | Italiensk film med Victor Mature |
| 1955 | Jupiter's Darling | Engelsk film med Howard Keel |
| 1939 | Scipio Africanus - the Defeat of Hannibal (Scipione l'africano) | Italiensk film |
| 1914 | Cabiria | Italiensk stumfilm |
[rediger] Referanser
- Caven, Brian M., in Hornblower, Simon, & Spawforth, Antony (eds.), The Oxford Classical Dictionary, 3. utgave, Oxford University Press, 1999, ISBN 0-19-866172-X
- Cottrell, Leonard, Hannibal: Enemy of Rome, Da Capo Press, 1992, ISBN 0306804980
- Goldsworthy, Adrian, The Punic Wars, London, Cassell and Company, 2000
- Dodge, Theodore, Hannibal, Cambridge, Massachusetts, De Capo Press, 1891, ISBN 0306813629
- Liddell Hart, Basil, Strategy, New York City, New York, Penguin Group, 1967
- Healy, Mark, Cannae: Hannibal Smashes Rome's Army, Steerling Heights, Missouri, Osprey Publishing, 1994
- Talbert, Richard J.A., ed., Atlas of Classical History, London/New York, Routledge, 1985, ISBN 0-415-03463-9
- Cowley, Robert (ed.), Parker, Geoffrey (ed.), The Reader’s Companion to Military History, Houghton Mifflin Company, 1996, ISBN 0-395-66969-3
