Hanno den store
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hanno den store var en rik karthagensk aristokrat i det 3. århundre f.Kr.
Hannos velstand var basert på landområder han eide i Nord-Afrika, og under den første punerkrigen ledet han fraksjonen i Karthago som var i mot å fortsette krigen mot Roma. Han foretrakk å fortsette å erobre territorium i Afrika fremfor å føre en sjøkrig mot Roma som ikke ville gi ham noen fordeler. I disse forsøkene møtte han motstand i den karthagenske generalen Hamilcar Barca. Hanno demobiliserte den karthagenske marinen i 244 f.Kr. og gav romerne tid til å gjenoppbygge sin marine og til slutt beseire Karthago i 241 f.Kr.
Etter krigen nektet Hanno å betale leiesoldatene som hadde blitt lovet penger og belønninger av Hamilcar. Leiesoldatene gjorde oppprør og Hanno tok kontroll over den karthagenske arméen i et forsøk på å beseire dem. Hans forsøk slo feil og han gav kontrollen over hæren tilbake til Hamilcar. Til slutt samarbeidet de om å slå ned opprøret i 238 f.Kr.
Hans kallenavn «den store» fikk han antagelig for sine erobringer blant Karthagos afrikanske fiender, og han fortsatte å være motstander av krig med Roma, som nødvendigvis måtte inkludere marinemanøvrer. Under den andre punerkrigen ledet han den proromerske fraksjonen i Karthago og forhindret at det ble sendt forsyninger til Hamilcars sønn, Hannibal, etter hans seier i slaget ved Cannae. Etter Karthagos nederlag i slaget ved Zama i 202 f.Kr. var han blant ambassadørene som ble sendt for å fremforhandle en fredsavtale med romerne.
