Karthago

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Karthago (også skrevet Kartago, fra fønikisk Kart-Hadascht, «nybyen», skrevet uten vokaler på punisk som Qrthdst) var en oldtidsby ved kysten av Nord-Afrika øst for Tunis-sjøen, i dagens Tunisia, etter tradisjonen anlagt av fønikere fra Tyros i det 9. århundre f.Kr. Den skal i sin glanstid ha hatt opptil 700 000 innbyggere. Byen, som var en betydelig sjømakt, ble ødelagt av romerne etter Punerkrigene i 146 f.Kr. Julius Cæsar og Augustus lot den gjenoppbygge, og i keisertiden var byen den viktigste i Nord-Afrika ved siden av Alexandria. I 439 ble den vandalenes hovedstad, i 533 kom den under bysantinsk styre og i 697 ble den ødelagt av araberne.

Innhold 1 Grunnleggelsen av Karthago 2 Livet i Karthago 2.1 Handel 2.2 Styreform 2.3 Religiøs praksis 3 Konflikter med grekerne og romerne 3.1 Første sicilianske krig 3.2 Andre sicilianske krig 3.3 Tredje sicilianske krig 3.4 Pyrrhos av Epirus 3.5 Messana-krisen 3.6 Punerkrigene 4 Romernes Karthago 5 Kathago i skjønnlitteraturen 6 Litteratur

[rediger] Grunnleggelsen av Karthago

Karthago ble grunnlagt rundt 814 f.Kr. av fønikiske bosettere fra byen Tyrus som brakte med seg byguden Melkart. Ifølge tradisjonen ble byen grunnlagt av Dido og et antall myter om grunnleggelsen har overlevd gjennom gresk og romersk litteratur. (Se Byrsa for et eksempel.)

Karthagos tidlige år var preget av langvarig rivalisering mellom maritime og landeiende familier. På grunn av byens avhengighet av den maritime handelen, kontrollerte den maritime fraksjonen styret, og i løpet av det 6. århundre f.Kr. begynte Karthago å skaffe seg dominans over det vestlige Middelhavet. Handelsmenn og oppdagelsesreisende etablerte et omfattende handelsnettverk og brakte velstand og makt til bystaten. Tidlig i det 6. århundre f.Kr. skal Hanno sjøfareren ha seilt ned den afrikanske kysten helt til Nigeria, hvor flere karthagenske byer ble bygget. Imens startet Karthago en systematisk erobring av det afrikanske indre og kystlandene, under ledelse av Malkus.

Karthago og Roma signerte i 509 f.Kr. en traktat som indikerte en fordeling av innflytelse og kommersiell aktivitet. Det er den første kjente kilden som indikerer at Karthago hadde skaffet seg kontroll over Sicilia og Sardinia.

Innen begynnelsen av det 5. århundre f.Kr. var Karthago det kommersielle senteret i regionen, en posisjon den skulle beholde til den ble kastet av den romerske republikk. Byen hadde erobret de gamle fønikiske territoriene som Hadrumetum, Utica og Kerkouane og de libyske stammene. De hadde dermed kontroll langs hele kysten av Nord-Afrika, fra dagens Marokko til Egypts grenser. Byens innflytelse hadde også spredt seg inn i Middelhavet med kontroll over Sardinia, Malta, Balearene og den vestlige halvdelen av Sicilia. Kolonier hadde også blitt etablert i Iberia.

[rediger] Livet i Karthago

[rediger] Handel

Det tidlige handelsimperiet til Karthago var svært avhengig av handelen med Tartessos og andre byer på den iberiske halvøya. Her skaffet de seg store mengder sølv, og enda viktigere, tinnmalm, som var avgjørende for produksjon av bronse-gjenstander. Karthago fulgte handelsrutene som allerede var etablert av moderbyen Tyrus. Da Tartessos falt, gikk karthagenerne direkte til primærkildene etter tinn, i den nordvestlige seksjonen av Iberia og lenger nord, i Cornwall på de britiske øyene. Andre karthageniske skip gikk sørover langs vestkysten av Afrika og kom tilbake med gull fra Senegal. En beretning forteller om et karthagenisk handelsfartøy som utforsket Nigeria. Dette inkluderte identifisering av bestemte geografiske trekk som en vulkan ved kysten, og møte med gorillaer. (Se Hanno sjøfareren.) Handelsrelasjoner som ikke var permanente ble etablert så langt vest som Madeira og Kanariøyene, og så langt sør som det sørlige Afrika.

Våre samtidige kilder om karthagerne går gjennom episk diktning i Hellas og romerske historikere. I det greske teateret ble karthageneren ofte portrettert som en morsom skurk, en relativt fredelig og fargerik handelsmann som var fast bestemt på å skaffe seg profitt og svindle edle, men uskyldige grekere for enhver sparemynt de hadde. Arkeologiske utgravninger viser alle slags bytter, og enorme mengder tinn som de bronse-baserte sivilisasjonene trengte til tekstiler, keramikk og finere metallarbeider. Før og mellom krigene var karthagenerne i alle havner ved Middelhavet, de kjøpte og solgte, etablerte varehus der de kunne, eller forhandlet i friluftsmarkeder etter å ha losset sine skip.

Det etruskiske språket er enda ikke blitt desifret, men arkeologiske utgravninger av etruskiske byer viser at den etruskiske sivilisasjonen i flere århundrer var kunder og støttespillere av Karthago, lenge før Romas vekst. De etruskiske bystatene var, til tider, både kommersielle partnere og militære allierte av Karthago.

[rediger] Styreform

Karthagos styre var et oligarki, ikke ulikt det i Roma, men få detaljer er kjent. Romerske forfattere henviser til statsoverhodet som reges, «konger». Puniske inskripsjoner og gresk-romerske beretninger viser at begrepet var Sōfetīm, «dommere», det samme navnet som tidlige herskere ble gitt i bibelen. Dette kan også ha vært tittelen på byens guvernør, innsatt av moderbyen Tyrus. Senere ble en sōfet eller to sōfetêm, som er antatt å ha utøvd dømmende og utøvende (men ikke militære) funksjoner, valgt årlig fra de mest velstående og innflytelsesrike familiene. Disse aristokratiske familiene var representert i et øverste råd tilsvarende det romerske senatet, som hadde vidtrekkende makt. Men det er ikke kjent om disse sōfetīm var valgt av rådet eller av en forsamling av folket. Selv om byens administrasjon var sterkt kontrollert av oligarkene, hadde den også innslag av demokratiske elementer. Karthago hadde valgte lovgivere, handelsunioner og bymøter. Der var et system av kontroll og balanse i tillegg til offentlig redegjørelse. Ledelsen for flåten måtte betale med livet for militære nederlag.

Eratosthenes, leder for det greske biblioteket i Aleksandria, noterte at grekerne hadde tatt feil i å beskrive alle ikke-grekere som barbarer, siden karthagenerne liksom romerne hadde en grunnlov. Aristoteles skrev også om karthagenernes grunnlov i sin politikk (Bok II, kapittel 11).

[rediger] Religiøs praksis

Karthago var under fønikerne beryktet blant sine naboer for barneofring. Plutark, Tertullian, Orosius og Diodorus Siculus nevner praksisen, men Livy og Polybios gjør det ikke. Moderne arkeologiske utgravninger kan trolig bekrefte Plutark.

I en enkelt barnegrav kalt Tofet er det anslått at rundt 20 000 urner med forbrente ben av nyfødte og i noen tilfeller av fostre og toåringer ble plassert. Dette skal ha skjedd mellom 400 f.Kr. og 200 f.Kr., og praksisen fortsatte til de tidlige årene av kristen tid. Benrestene har blitt tolket dithen at i tilfeller av dødfødte spedbarn, ville foreldrene ofre sitt yngste barn. Det er en klar sammenheng mellom antallet ofringer og byens tilstand. I dårlige tider (krig, dårlige avlinger) ble ofringer vanligere, noe som indikerte en økende fortvilelse for å blidgjøre gudene.

Noen forskere hevder derimot at disse kroppene kun var kremerte rester av barn som døde naturlig, men i lys av andre kananittiske funn, ser dette mindre sannsynlig ut. De få karthageniske tekstene som har overlevd nevner overhodet ikke barneofringer. Noen moderne forskere har argumentert for at bevisene for karthagenernes barneofringer i beste fall er uklare og at det er mye mer sannsynlig at ryktene var en del av romersk propaganda mot karthagenerne for å rettferdiggjøre sin erobring og ødeleggelse. Debatten pågår fremdeles blant moderne arkeologer og andre eksperter på antikken.

De overlevende puniske tekstene er detaljerte nok til å gi et portrett av en velorganisert klasse av tempelprester og hjelpere som utførte forskjellige funksjoner til ulike priser.

Karthago hadde mange guder. Det øverste guddommelige paret var Tanit og Ba'al Hammon. Prestene var barberte, i motsetning til de fleste menn i befolkningen. I de første århundrene av byens historie foregikk rituelle feiringer med rytmisk dansing som var avledet fra fønikiske tradisjoner. Guddinnen Astarte ser ut til å ha vært populær på denne tiden. På høyden av sin kosmopolitanske periode ser det ut til at Karthago var hjem til en mengde guddommer fra nabosivilisasjonene Hellas, Egypt og de etruskiske bystatene.

[rediger] Konflikter med grekerne og romerne

[rediger] Første sicilianske krig

Karthagos suksess førte til opprettelsen av en mektig marine for å holde pirater og rivaliserende nasjoner borte. Byens suksess og voksende hegemoni førte sammen med opprettelsen av marinen til en økende konflikt med grekerne, den andre stormakten som ønsket kontroll over det sentrale Middelhavet.

Øya Sicilia, som lå rett utenfor Karthago, ble arenaen hvor denne konflikten skulle bli utspilt. Fra deres tidligste dager, hadde både grekerne og fønikerne vært tiltrukket av den store øya, og begge hadde etablert et stort antall kolonier og handelsposter langs kysten. Små kamper hadde blitt utkjempet mellom disse bosetningene i århundrer.

Innen 480 f.Kr. hadde Gelon, tyrannen av den greske Syrakus, forsøkt å forene øya under sitt styre. Han var delvis støttet av greske tilhengere. Den overhengende faren kunne ikke lenger ignoreres, og Karthago sendte sin største militære styrke inntil da ut i felten under general Hamilcars ledelse. Styrkene var muligens en del av en allianse med Persia, som da var i krig med Hellas. Tradisjonelle beretninger gir Hamilcars armé en styrke på 300 000 menn, men dette er ganske sikkert overdrevet. Det må uansett ha vært en formidabel styrke.

Men da Hamilcar ankom Sicilia, tapte han (muligens alvorlige tap) på grunn av været. Han landet ved Panormus og ble knust av Gelon i slaget om Himera. Han ble enten drept i løpet av slaget eller så begikk han selvmord i skam. Tapet svekket Karthago betraktelig, og det gamle styret av adelsmenn ble kastet og erstattet av den karthagenske republikk.

[rediger] Andre sicilianske krig

Karthago reiste seg igjen i 410 f.Kr. etter en rekke suksessrike herskere. Byen hadde erobret mye av dagens Tunisia, styrket og grunnlagt nye kolonier i Nord-Afrika og sponset Mago Barcas reise tvers over Sahara og Hanno sjøfarerens reise ned langs Afrika-kysten. Selv om de iberiske koloniene trakk seg ut, noe som kuttet Karthagos hovedtilgang på sølv og kobber, begynte Hannibal Mago, barnebarnet til Hamilcar, forberedelsene på å ta tilbake Sicilia. Samtidig ble ekspedisjoner også sendt inn i Marokko, Senegal og ut i Atlanterhavet.

Hannibal Mago satte kursen for Sicilia i 409 f.Kr. med sin styrke. Han klarte å ta de mindre byene Selinus og Himera før han returnerte triumferende til Karthago med krigsbyttet. Men hovedfienden, Syrakus, forble uberørt og i 405 f.Kr. ledet Hannibal Mago en andre karthagenisk ekspedisjon, denne gangen for å legge beslag på hele øya. Nå møtte han derimot hard motstand og uhell. Under beleiringen av Agrgentum ble de kathageniske styrkene rammet av pest. Hannibal Mago var blant de som døde av pesten. Hans etterfølger, Himilco, klarte å utvide kampanjen ved å bryte en gresk beleiring, tok byen Gela og klarte gjentatte ganger å beseire arméen til Dionysios, den nye tyrannen i Syrakus. Men han var selv svekket av pesten og tvunget til å be om fred før han returnerte til Karthago.

Dionysios hadde gjenvunnet sin styrke i 398 f.Kr. og brøt fredsavtalen ved å slå til mot karthagenernes befestning i Motya. Himilco svarte med å lede en ekspedisjon som ikke bare tok tilbake Motya, men også erobret Messina. Til slutt la han Syrakus selv under beleiring. Beleiringen var suksessrik i 397 f.Kr., men i 396 f.Kr. herjet igjen pesten de karthageniske styrkene, og de kollapset.

Sicilia hadde nå blitt en last for Karthago. I de neste seksti årene kjempet karthagenerne og greske styrker i en konstant rekke med trefninger. I 340 f.Kr. ble Karthago presset helt ned i det sørvestlige hjørnet av øya og en urolig fred hersket over øya.

[rediger] Tredje sicilianske krig

Agathokles, tyrannen i Syrakus, tok byen Messene i 315 f.Kr.. I 311 f.Kr. invaderte han de siste karthagenske besittelsene på Sicilia, brøt betingelsene i den gjeldende fredsavtalen og la Akragas under beleiring.

Hamilcar, barnebarn av Hanno sjøfareren, ledet den karthagenske gjengjeldelseaksjonen og hadde overveldende suksess. Innen 310 f.Kr. kontrollerte han nesten hele Sicilia og la Syrakus under beleiring. I desperasjon ledet Agathokles en ekspedisjon på 14 000 menn mot hovedlandet i håp om å redde sitt styre ved å lede et motangrep mot selveste Karthago. Dette lyktes han i. Karthago ble tvunget til å kalle hjem Hamilcar og mesteparten av hæren hans fra Sicilia for å møte den nye og uventede trusselen. Agathokles' armé ble til slutt beseiret i 307 f.Kr., men Agathokles flyktet tilbake til Sicilia og klarte å forhandle frem en fred som opprettholdt Syrakus som en befestning av gresk makt på Sicilia.

[rediger] Pyrrhos av Epirus

Pyrrhos av Epirus førte mellom 280 f.Kr. og 275 f.Kr. to betydelige kampanjer i et forsøk på å beskytte og utvide den greske innflytelsen i det vestlige Middelhavet. Den ene mot den stigende makten Roma for å beskytte greske kolonier i det sørlige Italia, den andre mot Karthago i et nytt forsøk på å rive Sicilia ut av deres kontroll.

Etter å ha vunnet en fullstendig seier over Roma ved Heraclea, og en annen komplett men svært dyr seier ved Asculum, ble Pyrrhos snart distrahert av mulighetene i det greske fastlandet som nylig hadde blitt invadert av gallere og av grekerne på Sicilia. Etter å ha forhandlet frem en midlertidig fred med romerne, reiste han til Sicilia. Mellom 278-276 f.Kr. beseiret han alle karthageniske styrker som stod mot ham. Pyrrhos klarte til og med å ta Eryx, den sterkeste karthageniske befestningen. Men karthagenerne klarte å stå i mot ham ved Lilybaeum, og Pyrrhos fant snart ut at han ikke lenger var velkommen hos de greske sicilianerne. Han dro tilbake til Italia og kjempet mot Roma, men resultatet ble igjen ikke avgjort til fordel for noen av sidene. Pyrrhos dro til Epirus da han ikke hadde ressurser eller menn nok til å fortsette. For Karthago betydde dette at de igjen hadde en status quo. For Roma derimot, betydde det at de klarte å erobre Tarentum og holdt nå hele Italia. Resultatet var et skifte i maktbalansen i det vestlige Middelhavet. Grekerne var redusert til sitt brohode i Sicilia, mens Romas styrke vokste og territorielle ambisjoner brakte byen direkte i konflikt med Karthago for første gang.

[rediger] Messana-krisen

Da Agathokles døde i 288 f.Kr. stod en stor avdeling med italiske leiesoldater som tidligere var i hans tjeneste uten arbeid. Fremfor å forlate Sicilia, tok de byen Messana. De kalte seg selv mamertiner, eller «sønner av Mars». De ble sin egen lov og terroriserte det omkringliggende området.

Mamertinene ble en voksende trussel mot Karthago og Syrakus. I 265 f.Kr. gikk Hiero II, Pyrrhos sin tidligere general og den nye tyrannen i Syrakus, til aksjon mot dem. Stilt overfor denne overlegne styrken, delte mamertinerne seg i to fraksjoner, en som talte for å overgi seg til Karthago, mens den andre foretrakk å søke hjelp hos Roma. Resultatet var at utsendinger ble sendt til begge byer.

Mens det romerske senatet debatterte den beste måten å angripe problemet på, var karthagenerne ivrige etter å sende en garnison til Messana. En karthagenisk garnison ble sluppet inn i byen og en karthagenisk flåte seilte inn i Messanas havn. Men kort tid etterpå begynte de å forhandle med Hiero. Mamertinerne ble skremt av dette og sendte en ny utsending til Roma som ba dem kaste ut karthagenerne.

Hieros intervensjon hadde plassert Karthagos militære styrker rett over den smale kanalen som deler Sicilia fra Italia. Videre betydde den karthageniske flåten at de i realiteten hadde kontroll over denne kanalen, Messinastredet, og demonstrerte en tydelig og reell fare for nærliggende Roma og hennes interesser.

Resultatet var at den romerske forsamlingen, selv om de var nølende i å alliere seg med en bande med leiesoldater, sendte en ekspedisjonsstyrke for å gi kontrollen over Messana tilbake til mamertinene.

[rediger] Punerkrigene

Det romerske angrepet på de karthageniske styrkene i Messana utløste den første av punerkrigene. I løpet av det neste århundret, ville disse tre betydelige konfliktene mellom Roma og Karthago avgjøre den vestlige sivilisasjonens kurs.

• Første punerkrig (264 f.Kr. – 241 f.Kr.)
• Andre punerkrig (218 f.Kr. – 201 f.Kr.)
• Tredje punerkrig (149 f.Kr. – 146 f.Kr.)

Gjennom punerkrigene triumferte Roma konsekvent over Karthago. Slutten av den tredje punerkrigen avsluttet den karthageniske makten og førte til total ødeleggelse av byen av Scipio Aemilianus: Romerske soldater gikk fra hus til hus i Karthago, slaktet folket og gjorde de overlevende til slaver. Karthagos havn ble brent og byen revet ned til grunnen.

Mellom den første og andre punerkrig, stod Karthago overfor et betydelig opprør blant leiesoldater. Under dette opprøret klarte Roma å ta kontroll over Sardinia.

Det er omstridt hvorvidt det karthageniske landbrukslandet ble saltet etter slaget om Karthago.

[rediger] Romernes Karthago

Byens beliggenhet var for godt valgt til å bare gå til spille, og en ny by vokste opp på stedet. Den ble til slutt den nest største byen i den vestlige delen av Romerriket. På slutten av det 2. århundre var Karthago sentrum for den romerske provinsen Afrika, med en befolkning på 500 000 innbyggere. Byen ble også for en kort tid hovedstaden til en tronraner, Domitius Aleksander i 308–311.

Karthago ble også et senter for tidlig kristendom. Tertullian argumenterer overfor den romerske guvernøren at de kristne i Karthago som var så få i antall for kort tid siden, nå «fyller alle steder blant dere, byer, øyer, festninger, landsbyer, markedsplasser, selv leirene, stammene, selskapene, palassene, senatet, forum; Det eneste vi har latt dere ha i fred er templene til deres guder.» (Apologeticus, skrevet i Karthago, rundt år 197)

I det første i rekken av nokså dårlig rapporterte rådsmøter i Karthago noen få år senere, deltok ikke mindre enn sytti biskoper. Tertullian brøt senere med hovedstrømmen som mer og mer ble representert av biskopen i Roma. En mer alvorlig uenighet mellom de kristne var donatist-kontroversen som trakk inn den unge Augustin av Hippo mens han fullførte sin utdannelse i Karthago før han flyttet til Roma. I 397 ble den bibelske kanon for den vestlige kirke fastlått i rådsmøtet i Karthago.

Den dype misnøyen blant afrikanske kristne var en avgjørende faktor for hvor lett Karthago og de andre sentrene ble erobret i det 5. århundre av Gaiserik, kongen av vandalene som beseiret Bysants' general Bonifacius og gjorde byen til sin hovedstad. Gaiserik var også regnet som en kjetter, en arianer, og selv om arianerne vanligvis foraktet de katolske kristne, kan et løfte om tolerasjon ha vært nok til at befolkningen aksepterte ham. Etter et mislykket forsøk på å ta byen tilbake i det 5. århundre, kuet bysantinene vandalene i det 6. århundre. Gaiseriks barnebarn ble kastet av en fjern fetter, Gelimer. Dette fikk bysantinerne til å sende en hær for å erobre vandalenes kongedømme. Søndag 15. oktober 533 gikk general Belisarius sammen med hans kone Antonina inn i Karthago og sparte den fra å bli herjet og massakrert.

Under keiser Mauriokios sitt styre ble Karthago gjort til en eksark, som Ravenna i Italia. Disse to eksarkene var de vestlige festningene i Bysantium, alt som forble i deres makt i vest. Tidlig i det 7. århundre var det eksarken i Karthago, Heraklios (av armensk opphav), som kastet keiser Fokas.

Den bysantinske eksarken kunne derimot ikke stå i mot arabiske erobrere i det 7. århundre. De første arabiske angrepene ble satt i gang fra Egypt uten særlig suksess i 647. En mer organisert kampanje varte fra 670 til 683. I 698 ble eksarkatet i Afrika til slutt overveldet av de stigende styrkene til islam, og Karthago ble ødelagt av de arabiske erobrerne og ble erstattet av Tunis som regionens sentrum.

[rediger] Kathago i skjønnlitteraturen

• Gustave Flaubert, Salammbô, en roman om leiesoldatenes krig, som fant sted fordi Karthago ikke kunne betale de oppløste militære arméene etter den første punerkrig.
• Hannibal's Children, en alternativ historie-roman, om karthagenerne.

[rediger] Litteratur

1. Hannibal's Campaigns. Tony Bath. New York, NY: Barnes & Noble Books, 1981.
2. Late Carthaginian Child Sacrifice and Sacrificial Monuments in their Mediterranean Context. Shelby Brown. Sheffield: Sheffield Academic Press, 1991.
3. La vie quotidienne à Carthage au temps d'Hannibal. Gilbert et Colette Charles-Picard. Paris: Hachette, 1958.
4. La légende de Carthage. Azedine Beschaouch. Paris: Gallimard, 1993.
5. Carthage: Uncovering the Mysteries and Splendors of Ancient Tunisia. David Soren, Aicha Ben Abed Ben Kader, Heidi Slim. New York: Simon and Schuster, 1990.
6. The Phoenicians and the West: Politics, colonies and trade. Maria Eugenia Aubet. Cambridge: Cambridge University Press, 1987.
7. Itineraria Phoenicia.Edward Lipinski. Leuven: Uitgeverij Peeters en Departement Oosterse Studies, 2004.