Slaget ved Trebia

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Andre punerkrig
Ticinus – Trebia – Trasimene – Cannae – Nola 1 – Nola 2 – Nola 3 – Capua 1 – Silarus – Herdonia 1 – Øvre Baetis – Capua 2 – Herdonia 2 – Numistro – Asculum – Baecula – Grumentum – Metaurus – Ilipa – Crotona – Bagbrades – Zama

Slaget ved Trebia var et betydelig slag i den andre punerkrigen som ble utkjempet mellom de karthagenske styrkene til Hannibal og den romerske republikk i 218 f.Kr.

Innhold 1 Opptakt 2 Slaget 2.1 Forberedelser 2.2 Hendelsene 3 Etterspill 4 Referanser 5 Eksterne lenker

[rediger] Opptakt

Hannibel startet den andre punerkrigen i 219 f.Kr. ved å angripe den romerske allierte byen Sagentum i dagens Spania. Etter at han tok byen, marsjerte han mot Italia med rundt 40 000 mann og flere dusiner krigselefanter via en rute i innlandet og krysset Alpene. Han mistet store deler av sine styrker, men kom seg over fjellene og vant et lite slag ved elven Ticinus.

Forferdet av det tidlige tilbakeslaget ved Ticinus beordret det romerske senatet konsulen Tiberius Senoronius, som var stasjonert på Sicilia, til å forsterke den romerske generalen Publius Cornelius Scipio, som ble såret ved Ticinus. Hannibal klarte å jage ham tilbake etter noen dyktige manøvrer, da han hadde plassert seg på veien mellom Placentia og Arminum som Sempronius måtte marsjere for å slutte seg til Scipio. Han erobret så Clastidium hvor han skaffet seg store mengder med forsyninger til sine menn.

Men disse forsyningene kom ikke uten tilbakeslag, da Sempronius klarte å komme seg rundt flanken til Hannibal og sluttet seg til sine kolleger i leiren nær elven Trebia. Hannibal hadde nå ikke noe annet valg enn å kjempe mot begge konsulene og satte i gang med å lokke Sempronius, som Hannibal visste hadde en tendens til å handle for raskt og impulsivt, til et feltslag på like vilkår før den mer forsiktige Scipio kom seg fra sine skader og tok tilbake kommandoen.

[rediger] Slaget

[rediger] Forberedelser

Desember 218 f.Kr. var spesielt kald og snørik. Scipio hadde ennå ikke kommet seg fra skadene, men Sempronius ønsket å kjempe. Han var ivrig etter å kjempe mot Hannibal før Scipio kunne ta tilbake kommandoen, særlig da tiden for valg av nye konsuler nærmet seg. Sempronius forberedte seg til kamp og så bort fra advarslene fra Scipio om å være forsiktig i møtet med Hannibal.

Uheldigvis for Sempronius var Hannibal klar over dette og forberedte en plan som skulle dra fordel av utålmodigheten til Sempronius. Hannibals styrker hadde slått leir på den andre siden av den islagte Trebia-elven som flyter fra Apenninene til Po, nær Placentia. Han hadde lagt merke til, forteller Polybios, et «sted mellom de to leirene, flatt og uten trær, men brukbart til bakholdsangrep, da det var flankert av vann med bratte bredder som var tett overgrodd av busker og tornplanter, og her foreslo han å legge en overraskelse for fienden». Hannibal hadde fått overblikk over de av fiendens posisjoner som han vurderte som avgjørende ved hjelp av galliske spioner og sendte en avdeling bestående av 1000 lette infaterister og 1000 kavalerister under kommando av hans yngre bror Mago til å skjule seg i krattene langs Trebia i nattens ly for å forberede et bakholdsangrep mot romerne.

Neste morgen sendte han sitt kavaleri over Trebia for å trakassere den nærliggende romerske leiren og trekke seg tilbake for å lure romerne inn i en posisjon hvor Magos skjulte avdeling kunne slå til mot motstanderne i et gunstig øyeblikk.

[rediger] Hendelsene

Så snart kavaleriet hadde vist seg i nærheten av den romerske leiren, sendte Sempronius ut sitt kavaleri for å drive dem bort. Kort tid etterpå sendte han ut hele sin armé på 36 000 infanterister, 4000 allierte kavalerister og 3000 galliske leiesoldater for å utkjempe slaget. Han var utålmodig i å få det som for ham så ut som en seier, men var ikke klar over fellen som var satt opp for ham. Været var kaldt og fuktig og det snødde. Romerne hastet ut av leiren uten å ha spist frokost og var ikke kledd for det kalde været. Da de i tillegg måtte vasse gjennom det iskalde vannet som stod dem enkelte steder helt opp til brstkassen, var de så utmattet og nedkjølte da de kom seg over Trebia at de knapt kunne holde våpnene sine. Karthagenerne hadde derimot spist, varmet seg ved leirbålene og smurt seg inn med en olje som holdt på varmen. Hannibal utplasserte nå sin armé på et slagsted han selv hadde valgt. Han plasserte 1000 lette infanterister som en trefningslinje. Bak dem plasserte han hovedlinjen med 20 000 afrikanske, spanske og galliske infanterister, mens 10 000 kavalerister og 37 elefanter var fordelt på de to flankene. Sempronius utplasserte sin armé i en standard romersk trelinjers formasjon. Velites (romersk trefningsinfanteri) utgjorde fronten, kavaleriet flankene, mens de galliske krigerne, som var allierte med Roma, ble plassert til venstre for legionene.

De lette infanteriene braket først sammen, men velites presterte dårlig og ble trukket tilbake. Etter at velites trakk seg ut, ble gapet de etterlot fylt opp av hastati og principes (tungt infanteri eller legionærer) som engasjerte seg i kampen med sine motstandere. Ettersom det tunge infanteriet forble låst i en alvorlig nærkamp, angrep det karthagenske kavaleriet og elefantene det romerske kavaleriet som de var tallmessig overlegent. Gradvis ble de romerske flankene presset lenger og lenger bak. Dette etterlot infanteriet mer og mer utsatt. Mens hadde Hannibal sendt alle sine elefanter fremover for å angripe de galliske allierte på romernes ytre venstre side. Gallerne hadde aldri sett slike skapninger før, og ble raskt demoraliserte og trakk seg tilbake. Etter at det romerske kavaleriet ble drevet av slagmarken, angrep det karthagenske kavaleriet brutalt romernes ubeskyttede sider og hindret dem fra å kunne ta seg av fiendtlige fotsoldater som stod ovenfor dem. Samtidig angrep Magos skjulte styrker fra bakholdet og falt de hardt pressede romerske infanteristene i ryggen. Mens deres moral allerede var tynnslitt av kulde, sult og tretthet, brakk romerne sammen under denne nye nedslaktningen og kollapset til slutt under intenst press.

Det som en gang hadde vært linjer av målbevisste kjempende soldater, ble en folkemengde av hjelpesløse menn, som bare hadde styrke igjen i bena. Tusenvis ble umiddelbart slått i bakken og trampet ned av elefanter og mange flere druknet i et forsøk på å krysse elven. Romerne var fanget mellom Hannibals styrker og ble raskt samlet. De mistet mer enn en tredjedel av sine styrker. Fremparten av sentrumet til Sempronius hadde en heldigere skjebne. De ble tvunget til å avansere på grunn av presset bakfra, og romerne i sentrum klarte å beseire troppene de stod ovenfor og klarte å bryte gjennom de karthagenske linjene. De avanserte så langt at de ble separert fra flankene. Men da de så at begge flankene hadde blitt drevet fra slagmarken, trakk disse mennene seg i ro og orden til den nærliggende landsbyen Placentia.

Hannibal hadde vunnet sin første store seier over romerne.

[rediger] Etterspill

Romerne var målløse og fortvilet over nederlaget til Sempronius ved Trebia. Umiddelbare planer for å møte denne nye trusselen fra nord ble lagt. Sempronius returnerte til Roma og det romerske senatet satte seg ned for å velge nye konsuler i 217 f.Kr. De to nye konsulene var Cnaeus Servilius og Caius Flaminius. Sistnevnte skulle lede den romerske arméen da de braket sammen med Hannibal i slaget ved innsjøen Trasimene.

Det kalde været hadde også hatt sin innvirkning på karthagenernes styrker. 36 av de 37 elefantene døde på grunn av sykdom de pådro seg under slaget.

[rediger] Referanser

1. Cottrell, Leonard, Enemy of Rome, Evans Bros, 1965. ISBN 0237443201 (pbk)
2. Dodge, Theodore. Hannibal. Cambridge Massachusetts: De Capo Press, 1891 ISBN 0306813629
3. “Hannibal Barca and the Punic Wars” av Hilary Gowen

[rediger] Eksterne lenker

• Slaget ved Trebia - på engelsk