Scipio Africanus
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Publius Cornelius Scipio Africanus Major (Latin: P·CORNELIVS·P·F·L·N·SCIPIO·AFRICANVS) (235–183 f.Kr.) var en general i den andre punerkrigen og statsmann i den romerske republikk. Han er best kjent for å ha beseiret Hannibal fra Karthago, en bragd som gav ham kallenavnet Africanus og gav ham anerkjennelse som en av de beste kommandantene i militærhistorien.
Innhold |
[rediger] Bakgrunn
Scipio var født i Roma i politikerfamilien Cornelii. Han var tilstede i de katastofale slagene ved Ticinus (hvor han ifølge tradisjonen skal ha reddet livet til sin far Publius Cornelius Scipio), Trebia og Cannae. Han var hele tiden fast bestemt på å sikre romersk seier, selv etter nederlaget for Hannibal ved Cannae. Da han hørte at Lucius Caecilius Metellus og andre politikere var i ferd med å gi opp kampen, samlet han alle tilhengere han kunne finne og stormet inn i møtet hvor han med sverdet tvang alle tilstede til å sverge at de ville fortsette i trofast tjeneste for Roma.
Ved valgene i 212 f.Kr. tilbød han seg som kandidat for Curule Aedile. Tribunene til plebeierne protesterte da de mente han ikke kunne stille siden han ennå ikke var 30 år. Scipios svar var: «Dersom quirites (de romerske borgerne) er enstemmige i sitt ønske om å utnevne meg til Aedile, er jeg mer enn gammel nok...» Scipio ble valgt enstemmig og tribunene gikk av.
[rediger] Kampanjen i Hispania
Året 211 f.Kr. var et vondt år for Scipio-familien. Faren, Publius Scipio, og onkelen Gnaeus Cornelius Scipio Calvus ble begge drept i slaget ved Øvre Baetis mot Hasdrubal Barca, bror til Hannibal. Året etter tilbød han seg som kommandant for den nye arméen som romerne skulle sende til Hispania. Til tross for at han var svært ung, gjorde hans edle framferd og entusiastiske argumentasjon et så stort inntrykk at han ble valgt enstemmig. Da han i 210 f.Kr. ankom, var hele Hispania sør for Ebro-elven under karthagensk kontroll. Men de tre karthagenske generalene, Hannibals brødre Hasdrubal og Mago samt Gisgos sønn Hasdrubal, var opptatt med å slå ned opprør i Afrika. Scipio landet ved munningen av Ebro og klarte å overraske og erobre Carthago Nova, hovedkvarteret til karthagenerne i Hispania. Han tok i besittelse et rikt bytte bestående av krigsmateriell og forsyninger samt en utmerket havn. Hans humane behandling av fanger og gisler i Hispania hjalp ham til å fremstille romerne som frigørere i motsetning til erobrere. Mens Scipio lenge var kjent for hans edle framferd, hadde det definitivt et endelig mål: Scipio innså at senatets høyeste prioritet var krigen i Italia, og siden han befant seg midt i den karthagenske basen i Hispania, var han tallmessig underlegen og hadde ikke særlige håp om å få forsterkninger. Det var derfor livsviktig for Scipio å samarbeide med lokale høvdinger både for å skaffe seg forsyninger og forsterke sin lille armé.
Han utkjempet sitt første feltslag i 209 f.Kr. og drev Hasdrubal Barca bort fra sin posisjon i Baecula ved den øvre Guadalquivir. Scipio ble tvunget til å skyndte seg siden han fryktet at arméene til Mago og Hasdrubal skulle ankomme slagmarken og omringe hans hær. Scipios mål var derfor å raskt eliminere en av arméene for å gi ham muligheten til å ta seg av de to andre. Slaget ble avgjort ved et bestemt infanteriangrep i sentrum av den karthagenske posisjonen. De romerske tapene er svært usikre, men det kan antas at tapene var ebtydelige med tanke på at deres infanteri angrep en opphøyet posisjon som ble forsvart av lett karthagensk infanteri. Han satte så i gang et forntalangrep med resten av sitt infanteri for å trekke ut resten av de karthagenske styrkene. Men Hasdrubal hadde ikke lagt merke til Scipios skjulte reserve bestående av kavaleri som beveget seg bak fiendens linjer. Et kavaleriangrep førte til at karthagenerne ble rundet på begge flanker. Angrepet ble ledet av kavalerikommandanten Gaius Laelius og Scipio selv. Dette brøt bakdelen til Hasdrubals armé og omringet hans styrker, en imponerende manøver av den unge romeren mot den rutinerte karthagenske generalen.
Til tross for romersk seier klarte Scipio ikke hindre karthagenerne i å marsjere til Italia. Dette vil antagelig plage Scipios ry for alltid, da mye av den historiske kritikken mot Scipio har blitt rettet mot hans mangelende evne til å effektivt forfølge Hasdrubal som til slutt ville krysse Alpene bare for å bli beseiret av Gaius Claudius Nero i slaget ved Metaurus. En populær teori er at Scipio bare ønsket æren for å sikre Spania. En utvidet fjellkampanje ville ha satt det målet i fare. Andre siterer romerske soldaters appetitt for plyndring og hevder at dette hindret han i å følge etter. Den mest sannsynlige sett fra en strategisk synsvinkel er det faktum at både Hasdrubals og Magos arméer, som begge var tallmessig overlegne, når som helst kunne følge etter hans romerske hær, noe som kunne føre til at Scipio ble fanget mellom Hasdrubal Barcas hær på den ene siden og Hasdrubal og Mago på den andre. Bare dager etter Hasdrubal Barcas nederlag, var Mago og Hasdrubal i stand til å dukke opp foran de romerske posisjonene, noe som stiller spørsmål om hva som hadde skjedd dersom Scipio hadde forfulgt Hasdrubal Barca.
Etter at han overvant et antall spanske høvdinger, oppnådde han i 206 f.Kr. en avgjørende seier over hele den karthagenske styrken i slaget ved Ilipa (nå byen Alcalá del Río nær Hispalis, nå kalt Sevilla) som førte til at de karthagenske kommandantene evakuerte Hispania.
Idéen om å ramme Karthago i Nord-Afrika gjorde at han avla de numidiske prinsene Syphax og Massinissa et besøk. Numidia var livsviktige for Karthago som trengte deres tjenester som leiesoldater og allierte. De fleste av disse styrkene var i utlandet. I tillegg til å bidra med det fantastiske numidiske kavaleriet (se slaget ved Cannae for deres betydning), fungerte Numidia som en buffersone for et sårbart Karthago. Scipio klarte å få støtte fra begge. Men Syphax skiftet senere mening og giftet seg med Sophonisba, datter til Gisgos sønn Hasdrubal, og kjempet mot Massinissa og Scipio i Afrika. Da han returnerte til Hispania, måtte Scipio slå ned et mytteri som hadde brutt ut blant hans tropper. Hasdrubal Barca hadde i mellomtiden marsjert mot Italia og i 206 sa Scipio fra seg kommandoen i Hispania etter at han hadde sikret kontrollen over området gjennom erobringen av Gades og returnerte til Roma.
[rediger] Kampanjen i Nord-Afrika
[rediger] Forberedelser på Sicilia
Han ble valgt enstemmig til konsul i 205 f.Kr. og ble sendt til provinsen Sicilia. På dette tidspunktet var Hannibals bevegelser begrenset til den sørvestlige delen av Italia og krigen skulle nå forflyttes til Afrika. Scipio var fast bestemt på dette, og hans ry tiltrakk seg et antall frivillige fra hele Italia. Blant disse frivillige var de skamfulle overlevende etter fiaskoen i slaget ved Cannae. På grunn av deres offentlige skam var de ivrige etter å bevise at de var brukbare som soldater. Dette var Scipio var rask med å utnytte.
Scipio startet umiddelbart med å omdanne Sicilia til en treningsleir og springbrett for hans tenkte invasjon. Men han innså at det karthagenske, og særlig det overlegne numidiske, kavaleriet, ville være avgjørende mot hans hovedsakelige infanteristyrker i legionen. I tillegg var et stort antall av det romerske kavaleriet allierte, viss lojalitet han ikke helt kunne stole på, eller equites som hevet seg over vanlige fotsoldater og så ned på dem. Scipio løste dette på forskjellige måter, noen av dem var svært harde. En anekdote fortalte hvordan Scipio tvang flere hundre sicilianske adelsmenn i tjeneste for å skape en kavaleristyrke. Sicilianerne var sterkt i opposisjon til denne tjenesten for en fremmed okkupant (Sicilia hadde kun vært under romersk kontroll siden den første punerkrig) og protesterte høylytt. Scipio krevde betaling for å slippe tjeneste i form av en hest, utstyr og en erstattende rytter til den romerske hær. På dnne måten skapte Scipio en trent kjerne av kavaleri for sin afrikanske kampanje. Med en trent armé presset Scipio besøkende romerske senatorer for å få tillatelse til å krysse inn i Afrika. Den konservative grenen i det romerske senatet, ledet av Fabius Maximus, motsatte seg oppdraget. Fabius fryktet fremdeles Hannibals makt og så på et angrep i Afrika som farlig og bortkastet i arbeidet med å vinne krigen. Senatet likte heller ikke Scipios sans for hellenistisk kunst, luksus og filosofi. I tillegg spilte en republikansk frykt for mektige militærledere inn. Scipio fikk derfor kun tillatelse, men ikke støtte, til å krysse fra Sicilia til Afrika, dersom det så ut til å være i Romas interesser. Kort fortalt sendte senatet Scipio til Afrika for å bli kvitt ham i håp om at han etterpå skulle forbli politisk ubetydelig.
[rediger] Afrika
Innføringen (205) av den frygiske tilbedelsen av Kybele og overføringen av gudebildet fra Pessinus til Roma for å velsigne ekspedisjonen kan ha hatt en innvirkning på den offentlige opinionen. En undersøkelseskommisjon ble sendt til Sicilia og fant ut at Scipio ledet en godt utstyrt flåte og armé. Etter kommisjonens anbefaling seilte han i 204 og landet nær Utica.
Karthago hadde i mellomtiden sikret vennskapet med den numidiske Syphax. Da Syphax nærmet seg, måtte Scipio heve beleiringen av Utica og befeste sine stillinger ved kysten mellom Utica og Karthago. Året etter ødela han to kombinerte arméer fra karthagerne og numiderne. Det gjorde han ved å nærme seg i ly og sette fyr på den karthagensk/numidiske leiren, hvor soldatene fikk panikk og flyktet bare for å bli slått ned av Scipios hær. Selv om det ikke var et slag, anslår både Titus Livius og Polybios dødstallene i dette ene angrepet til over 40 000 karthagenere og numidere i tillegg til de som ble tatt til fange. Lovprisningen og fordømmelsen for denne gjerningen er omtrent proporsjonal. Polybios sier at «av alle de brilliante manøvrene utført av Scipio ser dette ut til å være det beste og mest eventyrlige.» En av Hannibals biografer, Theodore Ayrault Dodge, går så langt som å antyde at dette angrepet var utført i feighet og bruker ikke mer enn totalt en side på denne hendelsen, til tross for det faktum at det sikret beleiringen av Utica og satte Syphax effektivt ut av spill for resten av krigen. Ironien i Dodges sine anklager er at angrepet viser trekk som minner om Hannibals utgangspunkt i bakholdsangrepene sine.
Scipio satte raskt ut sine to løytnanter, Laelius og Masinissa, for å forfølge Syphax. Jakten endte til slutt med at Syphax ble avsatt og sikret prins Masinissas kroning som konge av numiderne. Karthago, og særlig Hannibal selv, hadde lenge stolt på disse fantastiske rytterne som nå ville kjempe for Roma og mot Karthago.
[rediger] Slaget ved Zama
Karthago var nå forlatt av sine allierte og var omringet av en erfaren og ubeseiret romersk armé som Dodge hevder var den beste som noen gang var satt ut i felten. Karthago begynte å åpne diplomatiske forbindelser for å forhandle. Det var her det utenkelige skjedde. Hannibal reiste tilbake til Karthago. Til tross for Scipios moderate krav som ble tilbudt Karthago, stoppet Karthago plutselig forhandlingene og forberedte seg igjen for krig. Det var et tydelig tegn på lederskapet til Hannibal at stemningen i Karthago plutselig forandret seg. Hæren som Hannibal kom tilbake med er gjenstand for mye debatt. Hannibals forsvarere hevder ofte at hans armé var hovedsakelig italienere fra det sørlige Italia som var blitt tvunget i tjeneste, og at mesteparten av hans erfarne elitestyrker (og helt sikkert kavaleriet) var oppbrukt. Scipios advokater har en tendens til å være mer mistenksomme og antar at antallet veteranstyrker fremdeles var betydelig. Hannibal hadde en trent styrke av soldater som hadde kjempet i Italia, i tillegg til et knusende våpen: 80 krigselefanter. Hannibal hadde en styrke på 58 000 infanterister og 6000 kavalerister. Scipio hadde 34 000 infanterister og 8700 kavalerister. De to generalene møttes på en slette mellom Karthago og Utica for alltid kjent som Zama den 19. oktober 202 f.Kr. Til tross for gjensidig anerkjennelse, strandet forhandliger på romerske anklager om «punisk skjebne», en henvisning til bruddet på protokol som endte den første punerkrigen med det karthagenske angrepet på Sagentum, i tillegg til oppfattede brudd i samtidig militær etikette (Hannibals tallrike bakholdsangrep).
Slaget ved Zama beskrives i detalj i egen artikkel, men det er naturlig å nevne Scipios bidrag til resultatet. Hannibal hadde satt opp sitt infanteri i tre linjer skapt for å overlappe de romerske linjene. Hans strategi var enkel: Et massivt frontalangrep støttet av krigselefantene ville skape sårbare hull i de romerske linjer, og disse ville bli angrepet fra linjer av infanteri og støttet av kavaleri. Istedet for å sette sine romerske styrker i de tradisjonelle manipelene i et rutemønster, med hans tunge elitekavaleri i diagonaler. Dette ble gjort for å svare på lengden i de karthagenske linjene, men også for å demme opp mot elefantene. Da de karthagenske elefantene angrep, ble de møtt av godt plasserte tropper i den romerske posisjonens front, og ved hjelp av trompeter ble mange elefanter drevet i panikk i redsel og forvirring. Romerske spydkastere ble brukt med godt resultat og de skarpe spydene stresset elefantene i den grad at de angrep tilbake inn i sine egne linjer. Men det romerske infanteriet var rystet og det var på dette tidspunktet at Massinissas numidiske og Laelius sitt romerske kavaleri begynte å angripe motstandernes kavaleri på slagmarken. Dette ble gjort med stor suksess, men kanskje litt for ivrig da begge kommandantene forfulgte sine karthagenske motparter. Det etterfølgende sammenstøtet mellom infanteriene var blodig og intenst og ingen av sidene klarte å få overtaket. Slaget ble vunnet da det allierte kavaleriet samlet seg og angrep Hannibals armé i ryggen, noe som førte til det mange historikere har kalt det «romerske Cannae».
På grunn av anstrengelsen som Roma og hennes allierte hadde lagt for dagen mot Karthago, forventet mange i det romerske aristokratiet, særlig Cato, at Roma skulle legge byen øde. Men Scipio dikterte ekstremt moderate krav i kontrast til det kravstore romerske senatet. Til tross for hans moderasjon mot karthagenerne, var han grusom mot de romerske og latinske desertørene. Latinerne ble halshogd og romerne korsfestet. Med Scipios tillatelse ble Hannibal den politiske lederen i Karthago. Dette glemte Cato og hans familie aldri. Scipio ble ønsket velkommen tilbake til Roma med kallenavnet Africanus. Han nektet ytterligere æresbevisninger som folket ville gi ham som konsul og diktator på livstid. I 199 f.Kr. ble Scipio valgt til konsul og i noen år etterpå levde han et rolig liv og deltok ikke i politikken.
[rediger] Syria
Han var en av kommisjonærene som ble sendt til Afrika i 193 for å mekle i en konflikt mellom Massinissa og karthagerne. Dette klarte de ikke. Dette kan ha vært på grunn av at Hannibal kan ha kommet til Karthago fra sin tjeneste hos Antiokos III for å samle støtte for et nytt angrep på Italia. Da romerne erklærte krig mot Antiokos av Syria i 190 f.Kr., tilbød Scipio seg til å slutte seg til sin bror Lucius dersom senatet gav ham hovedkommandoen. De to brødrene vant krigen med en avgjørende seier i Magnesia samme år.
[rediger] Korrupsjonsanklager
Scipios politiske fiender, ledet av Cato, hadde i mellomtiden sikret seg støtte. Da Scipio-brødrene kom tilbake til Roma, tiltalte to tribuner Lucius (187 for misbruk av penger mottatt av Antiokos. Da Lucius var i ferd med å legge frem sine regnskapsbøker, rev hans bror dem ut av hendene på ham, rev de i stykker og kastet dem på gulvet i senatet. Dette skapte et dårlig inntrykk, Lucius ble ført for retten, dømt og ilagt harde bøter.
Africanus ble etterpå også tiltalt (185) for å ha blitt bestukket av Antiokos, men da han minnet folket om at det var årsdagen for seieren hans ved Zama, brøt det ut entusiastisk feiring til hans fordel. Folket samlet seg rundt ham og fulgte ham til Capitol, hvor de ofret til gudene som takk og ba dem om å gi Roma flere borgere som Africanus.
Han trakk seg så tilbake til sitt landsted ved Liternum på kysten av Campania hvor han levde til han døde. Han fikk en datter, Cornelia Africanus, med sin kone Aemilia, datter av konsulen Lucius Aemilius Paullus som falt ved Cannae. Cornelia ble mor til de to kjente Gracchus-brødrene gjennom sitt ekteskap med Tiberius Sempronius Gracchus.
[rediger] Referanser
- B.H. Liddell Hart, A Greater Than Napoleon, Scipio Africanus, først utgitt 1926, London
