Det romerske kongedømme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Det romerske kongedømmet (latin: Regnum Romanum) er betegnelsen på monarkiet, som hadde sitt senter i Roma, og som ble grunnlagt av Romulus i 753 f.Kr.. Kongedømmet varte til republikkens etablering i 510 f.Kr.

I romerske legender fortelles det om greekernes krig mot Troja, der den trojanske prinsen Aineias seilte over Middelhavet til Italia og grunnla byen Lavinium. Hans sønn Iulus grunnla byen Alba Longa. Fra Alba Longas kongefamilie kom tvillingene Romulus og Remus, som grunnla byen Roma i 753 f.Kr.

Innhold 1 Konger av Roma 2 Valget av kongen 3 Roma under kongene 3.1 Styret til Romulus 3.2 Styret til Numa Pompilius 3.3 Styret til Tullus Hostilius 3.4 Styret til Ancus Marcius 3.5 Styret til Tarquinius Priscus 3.6 Styret til Servius Tullius 3.7 Styret til Tarquinius Superbus 4 Offentlige embeter etter monarkiet 5 Monarkisystemet vender tilbake

[rediger] Konger av Roma

Konger av Roma
Konge	Regjeringstid
Romulus	753 f.Kr.-716 f.Kr.
Numa Pompilius	715 f.Kr.-674 f.Kr.
Tullus Hostilius	673 f.Kr.-642 f.Kr.
Ancus Marcius	642 f.Kr.-617 f.Kr.
Lucius Tarquinius Priscus	616 f.Kr.-579 f.Kr.
Servius Tullius	578 f.Kr.-535 f.Kr.
Lucius Tarquinius Superbus	535 f.Kr.-510 f.Kr./509 f.Kr.

Før de romerske keiserne og konsulene, var Roma et monarki som ble styrt av konger (latin: Rex). Kongene, med unntak av byens grunnlegger Romulus, ble alle valgt av folket i Roma til å herske på livstid, ingen av kongene støttet seg på militære styrker for å skaffe seg tronen. Det finnes ingen referansen til de arvelige prinsippene i valget av de fire første kongene, noe som begynte med den femte kong Tarquinius Priscus, den kongelige arven gikk gjennom kvinnene til den avdøde kongen. De antikke historikerne slår fast at kongen ble valgt på bakgrunn av sin skikkethet og ikke sin avstamning.

Historikerne til antikkens Roma gjør det vanskelig å fastslå makten til kongen da de henviste til kongen med makten til deres republikanske motstykker, hovedsakelig konsulene. Noen moderne forfattere tror at den øverste makten i Roma lå i hendene på folket og at kongen bare var den utøvende lederen av senatet og folket, mens andre tror at kongen hadde absolutt makt og at senatet og folket hadde mindre irettesettende muligheter i forhold til hans makt.

Det som er sikkert er at kongen alene hadde retten som auspice på vegne av Roma som den ledende Augur, og ingen offentlige gjøremål kunne utføres uten at gudenes vilje ble gjort kjent gjennom disse jærtegnene. Folket kjente kongen som en megler mellom dem og gudene og så derfor på kongen med religiøs ærefrykt. Dette gjorde kongen til leder for den nasjonale religion og øverste religiøse leder. Han hadde kontrollen over den romerske kalender, utførte alle religiøse seremonier og utnevnte mindre religiøse embeter og embetsmenn. Det var Romulus som innsatte augurene og ble antatt å ha vært den beste auguren av alle. På samme måte innsatte kong Numa Pompilius pontifexene og utviklet gjennom den grunnlagene for den religiøse læren i Roma.

Utenfor sin religiøse autoritet ble kongen gitt øverste militære og dømmende autoritet gjennom bruken av imperium. Imperiumet til kongene ble gitt på livstid og beskyttet ham fra å bli stilt for retten for sine gjerninger. Han var den eneste som hadde imperium i Roma på den tiden, og dette førte til at han hadde full kontroll som kommandant av alle Romas legioner. I tillegg eksisterte ikke lovene som beskyttet borgerne fra misbruk av magistrater som hadde imperium i tiden under kongene.

Kongens imperium gav ham både militær makt i tillegg til at det kvalifiserte ham til å felle dom i alle saker som øverste dommer i Roma. Selv om han kunne utnevne pontifexer som mindre dommere i noen saker, hadde han suveren autoritet i alle sake som ble ført frem for ham, både sivile og kriminelle saker. Dette gjorde kongen suveren både i krig og fred. Et råd hjalp kongen i alle saker, men dette rådet hadde ikke makt til å kontrollere kongens beslutning. Mens noen forfattere antar at der ikke var noen form for appell på kongens beslutninger, antok andre at et forslag til appell kunne legges frem for kongen av patrisiere under et møte i Cauriate-forsamlingen.

Kongen hadde også makten til enten å utnevne eller nominere alle embetsmenn til ambetene. Kongen ville utnevne en Tribunus Celerum til å tjene både som tribun over ramnes-stammen i Roma, men også som kommandant over kongens personlige livvakt i likhet med den romerske keiser og pretorianergarden. Kongen måtte utnevne tribunen etter at han overtok makten og tribunen forlot embetet når kongen døde. Tribunen var nestkommanderende etter kongen og hadde også makten til å sammenkalle Curiate-forsamlingen og legge lovforslag frem for den.

Et annet embete utnevnt av kongen var Praefectus Urbanus som fungerte som byens vokter. Når kongen var borte fra byen, hadde prefekten hele kongens makt og muligheter, han hadde til og med imperium mens han var i byen. Kongen fikk til og med makten til å være den eneste personen med rett til å utnevne patrisiere til senatet for å fungere som senatorer.

Under kongene hadde senatet og Curiate-forsamlingen veldig lite makt og autoritet, De var ikke uavhengige forsamlinger med rett til å møtes og diskutere statens spørsmål. De kunne bare kalles sammen av kongen og kunne bare diskutere sakene kongen la frem for dem. Mens Curiate hadde makt til å godkjenne lover lagt frem av kongen, var senatet bare et æresråd for kongen. De kunne gi kongen råd på hans gjøremål, men hadde ingen midler til å hindre han fra å gjøre noe. Det eneste kongen ikke kunne gjøre uten godkjennelse i senatet var å erklære krig mot andre nasjoner.

Tegnene for kongen i Roma var tolv lictorer som hevet fasceser med økser, retten til å sitte på en curule-stol, den lilla Toga Picta, røde sko og en hvit diadem rundt hode. Av alle disse tegnene var den viktigste den lilla togaen.

[rediger] Valget av kongen

Når en av kongene døde, gikk Roma inn i en periode med interregum. Senatet ble samlet og utnevnte en Interrex som skulle tjene i en begrenset tid, vanligvis mindre enn et år, med det eneste formålet å nominere den neste kongen av Roma. Når interrexen fant en passende kandidat til tronen, brakte han den nominerte fram foran senatet slik at de kunne vurdere ham. Dersom senatet godkjente kandidaten, kalte interrexen sammen Curiate-forsamlingen og fungerte som dens president under valget av kongen.

Emner i romersk mytologi
Romersk mytologi
Viktige guder:
Jupiter Mars Quirinus Divus Julius Divus Augustus Juno Vesta	Minerva Merkur Vulkan Ceres Venus Diana Lares Fortuna
Legendarisk historie:
Aeneiden
Aineias Romulus	Numa Tidlige konger
Romersk religion
Pontifex Maximus Rex Sacrorum Vestalinner	Flamen Dialis Flamenene Rex Nemorensis Augurene
Sammenligning av gresk og romersk religion

Folket i Roma kunne enten akseptere eller forkaste kandidaten når han ble foreslått for Curiate. Dersom han ble akseptert, overtok ikke den valgte kongen embetet umiddelbart. To andre handlinger måtte gjøres unna før han ble gitt full kongelig autoritet og makt. Først var det nødvendig å skaffe seg guddommelig godvilje blant gudene gjennom auspicene, siden kongen var øversteprest i Roma. Denne seremonien ble utført av en augur som førte kongekandidaten til sitadellen hvor auguren plasserte ham på et steinsete, mens folket ventet nedenfor. Dersom han ble funnet verdig, annonserte auguren at gudene hadde gitt fordelaktige tegn og bekreftet dermed kongens prestelige karakter.

Den andre gjerningen som måtte utføre var å gi kongen imperium. Curiates tidligere stemme hadde bare bestemt hvem som skulle bli konge, og hadde gjennom denne handlingen ikke gitt ham den nødvendige makten han trengte. Kongen foreslo så selv til Curiate en lov som gav ham imperium. Grunnene for denne doble avstemningen er klar nok. Imperium kunne bare gis til en person som gudene hadde funnet verdig. Det var derfor nødvendig først å bestemme hvem som var personen som var i stand til å motta imperium og når han ble funnet verdig av gudene, kunne han gis imperium gjennom en egen avstemning.

Teorien var at folket i Roma valgte sin leder, men senatet hadde mest kontroll over prosessen.

[rediger] Roma under kongene

[rediger] Styret til Romulus

Romulus var ikke bare byens grunnlegger. Romulus begynte å bygge byen i 753 f.Kr. på Palatinhøyden. Etter å ha grunnlagt Roma, inviterte han kriminelle, rømte slaver, eksilanter og andre uønskede ved å gi dem asyl. På denne måten befolket Romulus fem av de syv høydene i Roma. For å skaffe koner til sine innbyggere, inviterte Romulus nabostammen sabinene til en festival hvor han bortførte sabinekvinnene og brakte dem tilbake til Roma, kalt «voldtekten av sabinekvinnene». Etter den påfølgende krigen med sabinene, brakte Romulus sabinene og romerne under en hersker.

Romulus delte folket i Roma mellom de kampdyktige og de som ikke var skikket for militærtjeneste. De kjempende menn ble romerske legioner som bestod av 6000 infanterister og 600 kavalerister. Resten ble folket i Roma og ut av disse folkene, valgte Romulus patrisiere som ble den republikanske adelsmenn og eliten. Med unionen mellom romerne og sabinene, la Romulus ytterligere 100 medlemmer av sabinere til senatet.

Comitia Curiata ble også innført under Romulus sitt styre. Som basis for Comitia Curiate delte han folket i Roma inn i tre stammer: en for romere, en annen for sabinene og en tredje for alle andre. Hver stamme valgte ti representanter, kjent som curiae som dannet en enkelt stemmeenhet. Romulus kalte sammen Curiate og la forslag fra enten ham selv eller senatet frem for ratifisering. Alle forslag som ble lagt frem ble enten enstemmig støttet eller enstemmig avslått da flertallet i Curiate ble sett på som viljen til hele forsamlingen.

Etter 38 år som konge av Roma hadde Romulus kjempet i flere suksessrike kriger og ekspandert Romas kontroll over hele Latium og mange av de omkringliggende områdene. Romulus hadde også innsatt augurer som del av romersk religion. Romulus ble husket som det tidlige Romas største erobrer og som en av de mest religiøse menn i romersk historie. Etter hans død i en alder av 54 år ble Romulus deifisert som guden Quirinus og tjente ikke bare som en av de tre viktigste gudene i Roma, men også som den deifiserte byen Roma.

[rediger] Styret til Numa Pompilius

Etter Romulus sin merkelig og mystiske død, ble Numa Pompilius konge. Han ville til å begynne med ikke bli konge, men hans far overbeviste ham om å ta posisjonen som en tjeneste for gudene. Numas styre var preget av fred og velstand, og han ble hyllet for sin naturlige visdom.

Numa reformerte den romerske kalender ved å justere den for solåret og måneåret i tillegg til å legge til månedene januar og februar slik at det totale antall måneder ble tolv. Numa innførte flere av Romas religiøse ritualer, inkludert [salii]], og en Flamen Maioris som skulle tjene som øversteprest for Quirinus, Flamen Quirinalis. Numa organiserte området i og rundt Roma i distrikter slik at de skulle bli enklere å administrere. Han blir også kreditert for organiseringen av Romas første yrkeslaug.

Numa er husket som den mest religiøse av kongen, til og med mer religiøs enn Romulus, og under hans styre innførte han i tillegg til flamene, Vestalinnene, Pontifexene og Collegium Pontificum. Under hans administrasjon ble templene til Vesta og Janus bygget. Under hans styre ble det sagt at et skjold fra Jupiter falt fra himmelen med Romas skjebne skrevet på. Numa beordret at det skulle lages elleve kopier av skjoldet og disse skjoldene ble hellige for romerne.

Som en fredselskende og rolig mann, la Numa idèer om sindighet og rettferdighet ned i sinnet til romerne. Dørene til Janus-tempelet ble aldri åpnet en eneste dag siden Numa ikke førte kriger i løpet av sine fire årtier som hersker. Han hersket i 41 år som konge og døde en naturlig, fredelig død.

[rediger] Styret til Tullus Hostilius

Tullus Hostilius lignet på Romulus i sin krigerske oppførsel og totalt forskjellig fra Numa i sin mangel på respekt for gudene. Tullus førte krig mot Alba Longa, Fidenae og Veii og gav dermed Roma enda større territorium og makt. Det var under Tullus sitt styre at byen Alba Longa ble fullstendig ødelagt og Tullus tok hele befolkningen til slaver og sendte dem tilbake til Roma.

Tullus ønsket krig så mye at han til og med førte en ny krig mot sabinene. Men ankomsten av Tullus sitt styre, mistet romerne sitt ønske om fred. Tullus kjempet så mange kriger at han fullstendig forsømte tilbedelsen av gudene. Legenden sier at på grunn av dette, rammet en pest byen, og Tullus selv ble infisert. Da Tullus kalte på Jupiter og ba om assistanse, svarte Jupiter med et lynnedslag som brant opp kongen og hans hus.

Til tross for hans krigerske natur valgte og representerte Tullus Hostilius den tredje gruppen av mennesker som skulle utgjøre Romas patrisierklasse. De bestod av dem som hadde kommet til Roma i søken etter asyl og et nytt liv. Han bygget også et nytt hjem for senatet, Curia, som overlevde i mer enn 500 år etter hans død. Hans styre varte i 31 år.

[rediger] Styret til Ancus Marcius

Etter det mystiske dødsfallet til Tullus valgte romerne en fredelig og religiøs konge i hans sted. Kongen de valgte var Numas barnebarn, Ancus Marcinus. Som sin bestefar gjorde Ancus lite for å utvide grensene til Roma og utkjempet bare krig når hans territorium trenget beskyttelse. Han bygget også en akvedukt, Aqua Marcia, og Romas første fengsel på Kapitolhøyden.

I løpet av hans styre ble Janiculum-høyden på den vestlige bredden befestet for å ytterlige beskytte Roma, og den første broen over Tiber ble bygget. Han grunnla også Romas havneby Ostia ved Tyrrenhavet og etablerte Romas første saltgruve. Under hans styre vokste Romas størrelse ettersom Ancus brukte diplomati for å fredelig oppta de mindre omkringliggende byene i allianser med Roma. På denne måte fullførte han erobringen av latinerne og forflyttet dem til Aventinhøyden. På denne måten dannet han plebeier-klassen blant romerne.

Han døde en naturlig død, som hans bestefar før ham, etter 25 år som konge, og skulle bli husket som en av Romas største pontifexer.

[rediger] Styret til Tarquinius Priscus

Tarquinius Priscus var ikke bare Romas femte konge, men også den første av etruskisk herkomst. Etter å ha emmigrert til Roma, fant han gunst hos Ancus som senere adopterte ham som sin sønn. Da han ble konge, førte han kriger mot sabinene og etruskerne, som doblet størrelsen til Roma og brakte mange store skatter til byen.

En av de første reformene var å legge til 100 nye medlemmer i senatet fra de erobrede etrusker-stammene, og brakte det totale antallet senatorer til 300. Han brukte krigsbyttet Roma fikk fra erobringene til å bygge store monumenter for Roma. Blant disse var Romas store kloakksystem som han brukte til å drenere de myrlignende områdene mellom de syv høydene i Roma. I myrene sted begynte han på det som skulle bli Forum Romanum. Han innførte også det romerske lekene.

Det mest berømte av hans store byggeprosjekter er Circus Maximus, en gigantisk stadion brukt til kappløp med stridsvogner som til denne dag forblir den største stadion i verden. Priscus fulget opp Circus Maximus ved å begynne på en tempelfestning til guden Jupiter på Kapitolhøyden. Han ble drept etter 38 år som konge av sønnene til Ancus Marcius før det var ferdig. Hans styre blir best husket for innføringen av symbolene for de romerske militære og sivile embetene i tillegg til introduksjonen av den romerske triumf, da han var den første som feiret en.

[rediger] Styret til Servius Tullius

Etter at Priscus døde, etterfulgte hans svigersønn Servius Tullius ham på tronen, den andre kongen av etruskerherkomst som hersket i Roma. Som sin svigerfar før ham, førte Servius suksessrike kriger mot etruskerne. Han brukte skattene fra kampanjene til å bygge de første murene som helt omsluttet de syv høydene i Roma, Pomerium. Han reformerte også den romerske hær.

Han var kjent for å innføre en ny grunnlov for romerne og utviklet videre borgerklassen. Han gjennomførte verdens første folketelling som delte folket i Roma inn i fem økonomiske klasser og dannet Comitia Centuriata. Han brukte også folketellingen til å dele folket i Roma inn i fire bystammer som var basert på hvor de bodde i byen og etablerte Comitia Tributa. Hans styre får også kreditt for å ha bygget tempelet til Diana på Aventinhøyden.

Servius sine reformer førte en betydelig endring i det romerske liv: Stemmeretten ble nå basert på økonomi, noe som overførte mye av makten over i hendene til den romerske elite. Men etter som tiden gikk, favoriserte Servius i stor grad de fattigste folkene for å skaffe seg fordeler fra plebeierne. Hans lovgivning var svært mislikt blant patrisierne. Tullius styre i 44 år tok slutt etter at han ble myrdet i en konspirasjon ledet av hans egen datter Tullia og hennes ektemann Tarquinius Superbus.

[rediger] Styret til Tarquinius Superbus

Den syvende og siste kongen i Roma var Tarquinius Superbus. Tarquinius var sønn av Priscus og svigersønn av Servius og var også av etruskisk herkomst. Det var under hans styre at etruskerne nådde toppen av sin makt. I motsetning til kongene før ham, brukte han vold, mord og terror for å opprettholde kontrollen over Roma. Han forkastet mange av de tidligere grunnlovsreformene som hans forgjengere hadde utført. Den eneste positive tingen han gjorde for Roma var å fullføre Jupiter-tempelet som hans far Priscus hadde startet på.

Tarquinius fjernet og ødela alle sabinetemplene og alterne fra den Tarpeiske klippe. Folket i Roma ble rasende. Folket ville ikke lenger tolerere hans tyranniske styre da han tillot voldtekten av Lucretia, en romersk patrisier, utført av hans egen sønn. Lucretias slektning, Lucius Junius Brutus, forgjengeren til Marcus Brutus, sammenkalte senatet og fikk Tarquinius og monarkiet utvist fra Roma i 510 f.Kr..

Etter at Tarquinius ble utvist, stemte senatet for å aldri igjen tillate styret til en konge og reformerte Roma til republikansk styre i 509 f.Kr.. Lucius Junius Brutus og Lucius Tarquinius Collatinus, et medlem av Tarquin-familien og Lucretias enkemann, ble de første konsulene i Romas nye styre. Denne nye styreformen skulle lede romerne til å erobre mesteparten av Middelhavsverdenen og ville overleve i de neste fem hundre årene inntil Julius Cæsar og Cæsar Augustus.

[rediger] Offentlige embeter etter monarkiet

Et nytt embete som skulle erstatte lederskapet til kongen ble opprettet med tittelen konsul. I begynnelsen hadde konsulene hele kongens makt i form av to menn, valgt for et år om gangen, som kunne legge ned veto mot den andres handlinger. Senere ble konsulenes makt brutt ytterligere ned ved å legge til andre magistrater som hver hadde en liten del av kongens opprinnelige makt. Den første blant disse var praetoren som overtok konsulens dømmende autoritet. Den neste var censoren som tok fra konsulene makten til å gjennomføre folketelling.

Ni år etter at Tarquinius ble kastet, innførte romerne diktatoren. Denne diktatoren ble gitt fullstendig autoritet over alle Romas militære og sivile saker, og det fantes ingen appellmuligheter over hans avgjørelser. Hans makt var så absolutt at romerne bare våget å oppnevne en diktator i ytterste nød, og det eneste som hindret diktatoren fra å bli en ny konge var hans tidsbegrensning på seks måneder.

Kongens religiøse makt ble gitt til to nye embeter: Rex Sacrorum og Pontifex Maximus. Rex Sacrorum var de jure den høyeste religiøse lederen for republikken. Hans eneste oppgave var å gjennomføre det årlige offeret til Jupiter, et privilegium som tidligere hadde blitt reservert for kongen. Pontifex Maximus, derimot, var de facto den høyeste religiøse lederen som holdt mesteparten av kongens religiøse autoritet. Han hadde makten til å utnevne alle vestalinnene, flamene, pontifexene og til og med Rex Sacrorum. I begynnelsen av det 1. århundre f.Kr., var Rex Sacrorum nesten helt glemt og Pontifex Maximus ble gitt nesten hele den religiøse autoriteten over romersk religion.

[rediger] Monarkisystemet vender tilbake

Da Gaius Julius Cæsar og hans adoptivsønn Cæsar Augustus kom til makten, kom kongens makt nesten tilbake. Gaius Julius Cæsar bøe valgt både til Pontifex Maximus og diktator på livstid, noe som gav ham mer makt enn de gamle kongene. Etter at han ble drept i 44 f.Kr., fikk Augustus makten som Consular Imperium og folkets tribun kombinert med posisjonen som Pontifex Maximus og Princeps Senatus. Dette gjorde ham nokså lik en konge. Det som derimot til slutt forandret Roma tilbake til et monarkisk system, var at Augustus fikk makten til å utnevne en etterkommer med alle sine privilegier og æresbevisninger. Med den makten, sluttet den romerske republikk å eksistere og monarkene kom tilbake som romerske keisere for å herske over det som de facto ble Romerriket.