Pretor

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Pretorene var embetsmenn i den romerske republikk. Det var en del av cursus honorum, mellom aedil og konsul. Opprinnelig var praetoren en slags tredje konsul, men de hadde en lavere autoritet enn konsulene, da deres virkeområde gjaldt bare en begrenset del av staten, mens en konsuls imperium var gyldig i hele imperiet. En praetor urbanus hadde f.eks. like mye makt som en konsul, men makten var begrenset til byen Roma.

Ifølge Cicero var praetorene en tittel gitt til konsulene som ledere av statens arméer. Han regnet ordet til å inneholde de samme delene som verbet praeire (praeeo: «å gå foran, å fortsette, å lede vei»). Perioden og embetet til ledelsen av konsulene kan kalles praetorium. Praetor var også en embetstittel blant latinerne og det er navnet som Livy gir til strategusene til achaeanerne.

Praetorskapet var opprinnelig en form for et tredje konsulembete, og oppgavene til praetoren var mye av det samme som hos konsulene. Praetorskapet ble i starten gitt til konsulen fra det foregående år. Praetoren var ofte kommandant for hæren, og var ofte vikar for konsulene da de var ute i krig. Når det ble ansett for nødvendig kunne en praetors militære imperium forlenges med ett år.

I senrepublikken fikk tidligere praetorer embetet propraetor etter endt tjeneste. Med det kunne de bli guvernører i en av Romas provinser.

[rediger] Første praetor

Den første praetor som hadde den spesifikke tittelen ble utnevnt i 356 f.Kr.. Han ble valgt av patrisierne, som opprettet embetet for å veie opp noe for at de måtte dele konsulembetet med plebeierne. I 337 f.Kr. ble en plebeier for første gang utnevnt til praetor. Praetoren var også kjent som collega consolibus («konsulenes kollege», og ble valgt på samme måte i Centurieforsamlingen, etter at konsulene var valgt.

[rediger] Andre praetor

I 246 f.Kr. ble en praetor til valgt. Hans oppgave var å sørge for justis i saker som involverte disputter mellom peregrini (ikke-romerske borgere) eller mellom en peregrinus og en romersk borger. Han ble kalt Praetor Peregrinus.

[rediger] Praetor Urbanus

Etter at man begynte å velge en Praetor Peregrinus ble den første pratoren kalt Praetor Urbanus, formelt med tillegget «qui jus inter cives dicit» («som erklærer rettferdig mellom borgere») ettersom han var øverste justismyndighet i disputter mellom borgere. Mye av Romerretten ble utviklet gjennom edikter fra praetorer. De to praetorene delte på en del andre oppgaver, som de trakk lodd om. Dersom en av dem ledet hæren hadde den andre ansvar for alle oppgaver innenfor byen. En Praetor Urbanus hadde ikke lov til å forlate byen i mer enn ti dager av gangen, hvilket betyr at det normalt var ham det falt på å ta over den andre oppgaver i byen. En av de faste oppgavene var å lede Ludi Apollinares.