Tankefeil
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Tankefeil eller argumentasjonsfeil er et samlebegrep for falske eller bedragerske argumenter, dvs. argumenter der premissene ikke gir støtte til konklusjonen. Uttrykket brukes både om formallogiske og ikke-formelle feil ved argumenter, men særlig om argumenter som på en besnærende måte gir inntrykk av å være gode uten å være det.
Tankefeilene har ofte latinske navn som for eksempel argumentum ad hominem (personangrep) eller ignoratio elenchi (irrelevant konklusjon). Mange av dem ble nemlig identifisert i skolelatinens dager. På den tiden førte man nøye oversikter over tankefeilene og formidlet dem gjennom de frie kunster. Det latinske ordet for tankefeil er fallacia, bedrag.
Innhold |
[rediger] Bakgrunn
Den faglige interessen for tankefeilene har variert stort opp gjennom historien. Siden latinen har det vært relativt lite interesse for dem, men i de siste tyve-tredve års tid har den faglige interessen blusset stort opp igjen internasjonalt, om enn ikke i Norge. Hva som er grunnen til at faget stadig forsvinner for så å dukke fram igjen, kan være et studium verdt.
Den nyvunne interessen for studiet av tankefeil har ført til helt nye måter å analyse og identifisere tankefeilene på, og nye måter å ordne og klassifisere dem på. Mest lovende synes den retning å være som diskuterer tankefeil som brudd på atferdregler for god, kritisk debatt.
I den norske faglige debatten etter Arne Næss' argumentasjonsteori har man vært inne på lignende tanker.
I en annen debatt i Norge har man skilt mellom det å overtale og det å overbevise. Man blir «overtalt» av dårlige argumenter, mens man blir «overbevist» av gode. Når man blir overtalt, blir man narret til å tro at man er overbevist, for eksempel ved hjelp av virkemidler som tankefeil, reklametriks eller propagandametoder som når journalister stadige kverner på de samme karakteristikkene og sammenligningene hver gang de omtaler den samme tingen eller personen, slik at publikum blir vent til å assosiere det ene med det andre, uten at det egentlig er definitivt er påvist noen forbindelse mellom de to tingene. Man bare tar det for gitt gjennom sine ordvalg at sånn er det, uten at det noen er fremført noe som helst gangbart argument for at det faktisk er sånn.
Det å utvikle intellektuelle innsikter og ferdigheter, dygder og standarder når det gjelder å skille mellom god og dårlig argumentasjon, er det man i sin kjerne har holdt på med innenfor filosofi og vitenskap helt siden antikken i den vestlige sivilisasjon. Og det har så i sin tur gjort det mulig for oss å skille mellom en offentlighet som er preget av overtalende eller manipulerende virkemidler, og der en ikke er ute etter å prøve ut argumeter og synspunkter i åpen og opplyst dialog, og på den annen siden den deliberative offentlighet, der en i fellesskap er ute etter å drøfte seg fram til en velbegrunnet mening.
Innenfor postmodernismen har man diskutert muligheten av å kunne realisere en deliberativ offentlighet. Noen har ment at dette ikke er mulig. Et svar på dette finne man innenfor denne nye debatten om tankefeil. Man må rett og slett gjøre denne delen av vår kulturarv til en del av vår kultur. Vi må rett og slett bringe de intellektuelle dygder og standarder som vi har utviklet helt fra antikken, fra generasjon til generasjon. De kritiske innsikter og ferdigheter vi har når det gjelder å kunne vurdere argumenter må vi rett og slett begynne å formidle i skolen igjen, slik at det å kunne vurdere argumenter på en myndig måte blir en viktig del av allmendannelsen igjen. De overtalelsestriks du er kjent med og som du har lært deg å gjennomskue, er det jo ikke så lett å narre deg med. Den propagandaen som du gjennomskuer, blir du ikke narret av. Vi har kunnskaper som gjør oss i stand til å skille mellom god og dårlig argumentasjon. Det gjelder bare å formidle dem.
Det besnærende ved tankefeilene gjør at det kreves trening for å kunne klare å gjenkjenne dem. Vanskeligheten kan for eksempel bestå i en tilslørende språklig oppbygning, de kan ha en sterk psykologisk appell, eller rett og slett være en besnærende framføring som gjør at vi ikke skjønner at vi blir narret. Det kan være veldig vanskelig å se at det slett ikke da er av logiske grunnet at vi anser oss overbevist.
Et eksempel som man skulle tro det var veldig lett å gjennomskue, er sirkelargumenter. Et sirkelargument er et argument som sier det samme i et av premissene som i konklusjonen. Problemet med sirkelargumenter er ikke at de er logisk ugyldige. De er nemlig gyldige. Problemet er at premissene ikke støtter, men bare gjentas i konklusjonen. Men de er gyldige fordi det samme følger av det samme (Sokrates er et menneske, derfor er Sokrates et menneske, noe som er gyldig nok). Slike argumenter kan en da ikke gjennomskue ved å finne at de ikke har en logisk ugyldig form. Men ofte kan de være formulert med logiske ord som signaliserer at her er det et argument. I tillegg kan de være formuleres slik at det er vanskelig å se at det er det samme som sies i både premiss og konklusjon. Som om ikke det var nok, kan deler av det som gjentas være noe som gjentas underforstått, men uten at det sies.
- Sett at Paulus ikke lyver når han snakker.
- Paulus snakker.
- Derfor snakker Paul sant.
Det dette argumentet sier egentlig ikke noe annet enn at gitt at Paulus snakker sant, så snakker Paulus sant. Argumentet er logisk gyldig. Men konklusjonen blir formulert litt annerledes, og det er underforstått at forutsetningen om at han snakker sant er gitt.
Denne formen for sirkelargumentasjon kalles på engelsk begging the question. Siden debatten om tankefeil aldri har vært noe stort tema i Norge, finnes det ikke noe norsk navn på denne tankefeilen.
[rediger] Klassifikasjon av uformelle tankefeil
I logikken skiller en mellom formelle og uformelle tankefeil. Formelle tankefeil kalles vanligvis kalles feilslutninger. Formelle tankefeil er deduktive argumenter som har en ugyldig form. Den logiske formen er slik at konklusjonen ikke følger logisk av de grunnene som anføres i argumentet. Feilen beror på argumentets logiske form. Uformelle tankefeil derimot er kan imidlertid være logisk gyldige – som sirkelargumenter – men likevel slik at premissene ikke gir noen støtte til konklusjonen. Feilen beror ikke på argumentets logiske form.
[rediger] Aristoteles' klassifikasjon
De formelle tankefeilene behandles som feilslutninger i faget logikk. Interessen for behandling av de uformelle tankefeilene har variert stort ned gjennom historien. I den vestlige tenkningens historie var Aristoteles den første til å gi også de uformelle tankefeilene en mer systematisk behandling i boka Sofistiske gjendrivelser (av gk. Sophistici elenchi). I de senere år har debatten om tankefeil fått en renessanse etter at Charles L. Hamblin utga sin bok Fallacies (Methuen London) i 1973.
De uformelle tankefeilene har etter Aristotle tradisjonelt vært analysert etter hva som gir opphav til tankefeilen. Aristoteles deler dem inn i verbale tankefeil – der feilen oppstår som en følge av en tvetydighet, og i matrielle – der feilen er en feil med årsak eller med manglende relevans.
[rediger] van Eemeren og Grootendorst klassifikasjon
En annen tilnærming til klassifikasjon av tankefeil er utviklet av argumentasjonsteoretikerne Frans H. van Eemeren og Rob Grootendorst, kalt den pragmadialektiske tilnærming (eng. The Pragma-dialectical Approach), eller pragmadialektisk argumentasjonsteori. De betrakter argumentasjon eller debatt som styrt av et sett med interaktive protokoller for hvordan to parter skal kunne forholde seg rasjonelt til uenighet. Protokollen er styrt av et sett atferdregler for kritisk debatt, og tankefeil er her definert som brudd på slike regler. Tankefeil er brudd på regler som blokkerer eller stiller seg i veien for det som er målet med en rasjonell dialog, nemlig å løse opp i en meningsforskjell.
[rediger] Damers klassifikasjon
En praktisk tilnærming i så måte er Edvard T. Damer med sin bok Attacking Faulty Reasoning: Practical Guide to Fallacy-Free Arguments. Damer tar her utgangspunkt i et sett på 12 etiske atferdsregler for effektiv rasjonelle debatt ("Code of Conduct for Effective Rational Discussion"), hvorav brudd på en av fire av disse reglene utgjør tankefeil.
- Feilbarlighetsprinsippet (fallibillity): Partene i en dialog må begge anerkjenne at begge kan ta feil. Historien har vist at selv de beste av oss, og selv det vi har vært mest overbevist om, kan være feil. Og, som Popper uttrykte det et sted: Selv om du er overbevist om at du har rett, så kan du ta feil og den andre kan ha rett. Og erkjenner du det, kan dere i sammen komme nærmere sannheten.
- Prinsippet om sannhetssøking: Partene i en dialog må være forpliktet på å søke det standpunkt som er det sanne eller det mest velbegrunnede. Dette er også et prinsipp om intellektuell ydmykhet. Du må ta den annen på alvor, og være åpen for argumenter for og innvendinger mot alle standpunkt i debatten.
- Prinsippet om klarhet
- Prinsippet om bevisbyrde: Den som fremsetter en påstand, har vanligvis bevisbyrden. En må være villig til å svare på hva det er som gjør at en tror noe.
- Prinsippet om velvilje (charity): Ved gjengivelse av den annens standpunkt eller argument skal du i stedet for å falle i fristelse til å gjengi din motparts standpunkt på en vrangvillig måte (tolke vedkommende slik at vedkommendes standpunkt fortoner seg som absurd el. lignende) skal motpartens standpunkt gjengis slik at det står sterkest mulig og i overenstemmelse med motpartens intensjon. Oppstår det tvil om hva motparten har ment, skal tvilen komme den annen til gode. På denne måten oppnår man å unngå skinndebatter. Og dette kan igjen betraktes som et uttrykk for dygden intellektuell ydmykhet. Et eksempel på en tankefeil under denne kategorien er stråmannsargument.
- Prinsippet om relevans: Når man skal fremsette argumenter for eller mot et standpunkt, bør en tilstrebe å kun sette fram grunner som er relevant for saken.
- Prinsippet om gjensidig godtatte grunner: Når du argumenterer for eller mot et standpunkt, så bør du bruke grunner som begge godtar.
- Prinsippet om tilstrekkelighet: En bør tilstrebe å gi grunner som er tilstrekkelige for å akseptere et standpunkt.
- Prinsippet om gjendrivelse: Den som fremsetter et argument for eller mot et standpunkt, bør tilstrebe en gjendrivelse som er så effektiv som mulig og svare på alle alvorlige innvendinger, særlig mot det sterkeste argumentet for det konkurrerende standpunkt.
- Prinsippet om avgjorthet: Diskusjonen skal anses avgjort når et standpunkt, når det er presentert en argument som bruker relevante og akseptable premisser som til sammen utgjør en tilstrekkelig grunn til å støtte konklusjonen og gir en effektiv gjendrivelse av alle alvorlige innvendinger. Altså, såfremt man ikke kan påvise at noen av disse betingelsene er møtt, så skal man akseptere konklusjonen og anse diskusjonen for avgjort. Ved fravær av avgjørelse er man forpliktet til å akseptere den posisjonen som har støtte av de beste av de gode argumentene som er fremført.
- Prinsippet om utsatt avgjørelse: Når intet av de standpunktene som diskuteres blir forsvart med hell, skal man utsette avgjørelsen av diskusjonen. Hvis man likevel må ta stilling, skal man veie relativ risiko og ulempe opp mot hverandre.
- Prinsippet om fornyet vurdering: Man er forpliktet til å gjenoppta diskusjonen dersom det viser seg at det er begått feil eller reist tvil om en posisjon.
[rediger] Damers logografi
- Brudd på relevansprinsippet
- Relevansfeil
- Irrelevant eller tvilsom autoritet
- Appell til den alminnelige mening
- Den genetiske feilslutning
- Rasjonalisering
- Trekke feil konklusjon
- Bruke feil grunner
- Irrelevant emosjonell appell
- Appell til medlidenhet
- Appell til makt el. trussel
- Appell til persons omstendighet (gjelder som ad hominem circumstantiae hos andre)
- Utnytting av sterke følelser
- Bruk av smiger
- Skyld ved forbindelse
- Relevansfeil
- Brudd på godtagbarhetsprinsippet
- Lingvistisk forvirring
- Semantisk flertydighet
- Syntaktisk tvetydighet
- Feilaktig aksentuering
- Utillatelig kontrast
- Bruk av antydninger
- Misbruk av vage uttrykk
- Skille uten forskjell
- Begging the question
- Sirkelargument
- Sirkulær språkbruk
- Sammensatt spørsmål
- Ledende spørsmål
- Sirkulær definisjon
- Uberettiget forutseting
- Fallacy of Continuum
- Komposisjon
- Divisjon
- Falske alternativer
- Er-bør-feil
- Ønsketenkning
- Misbruk av prinsipp
- Mellomstandpunktsfeilen
- Falsk analogi
- Appell til nyhet
- Lingvistisk forvirring
- Brudd på tilstrekkelighetskravet
- Manglende belegg
- Utilstrekkelig utvalg
- Ikke-representative data
- Argument fra uvitenhet
- Kontrafaktisk hypotese
- Appell til populær visdom
- Slutning fra navn eller beskrivelse
- Umulig presisjon
- Ensidig fremstilling
- Utelate viktig belegg
- Kausalitetsfeil
- forveksling av nødvendige og tilstrekkeligebetingelser
- Kausal overforenkling
- Post hoc
- Forveksle årsak og virkning
- Se bort fra felles årsak
- Dominofeilslutning
- Spillerens feilslutning
- Manglende belegg
- Brudd på gjendrivelseskriteriet
- Tankefeil med motbevis
- Benekte motbevis
- Se bort fra motbevis
- Ad hominem feil
- Utskjelling
- Forgifte brønnen / brønnpissing
- Tu quoque
- Avledende / distraktive
- Stråmannsargument
- Trivielle innvendinger
- Avledningsmanøver (red herring)
- Avledende humor/ latterliggjøring
- Tankefeil med motbevis
[rediger] Oversikt over tankefeil
- Aksent
- Ad hominem-argument
- Appell til følelser
- Avledningsmanøver
- Korrelasjon medfører kausalitet
- Stråmannsargument
- Ønsketenkning
[rediger] Se også
- Uformell logikk
- Logikk
- Ad hoc
- Intellektuelle dygder
- Definisjonsfeil
[rediger] Referanser
- Aristoteles: On Sophistical Refutations, oversatt av W. A. Pickard-Cambridge. Fra Universitetet i Adlade sitt etekst-arkiv.
- William av Ockham: Summa of Logic (ca. 1323) Part III.4.
- John Buridan: Summulae de dialectica Book VII.
- Francis Bacon: "The Doctrine of the Idols" i Novum Organum Scientiarum, Aphorisms concerning The Interpretation of Nature and the Kingdom of Man, XXIIIff.
- Arthur Schopenhauer: The Art of Controversy | Die Kunst, Recht zu behalten – The Art Of Controversy (tospråklig)
- John Stuart Mill: A System of Logic - Raciocinative and Inductive. Book 5, Chapter 7, Fallacies of Confusion.
- Charles. L. Hamblin: Fallacies. Methuen London, 1970.
- D. H. Fischer: Historians' Fallacies: Toward a Logic of Historical Thought, Harper Torchbooks, 1970.
- Douglas N. Walton: Informal logic: A handbook for critical argumentation. Cambridge University Press, 1989.
- F. H. van Eemeren and R. Grootendorst: Argumentation, Communication and Fallacies: A Pragma-Dialectical Perspective, Lawrence Erlbaum and Associates, 1992.
- Frans H. van Eemeren and Rob Grootendorst: A Systematic Theory of Argumentation: The Pragma-dialectical Approach (Cambridge 2004).
[rediger] Eksterne lenker
- Kapittel 6 i Magne Reitans bok Logikk og argumentasjonsteori. Boka kan lastes ned fra nettet eller leses online. Dette er siste utgave av Reitans innføring i Vitenskapelig argumentasjon ved NTNU.
- Andre lister over tankefeil
