Aristoteles
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Aristoteles (gresk: Ἀριστοτέλης, Aristotelēs) (født 384 f.Kr. i Stagira i antikkens Makedonia, død 7. mars 322 f.Kr. i Khalkis) var en gresk filosof og naturforsker. Han var elev av Platon og lærer til Alexander den store. Hans verk omfatter en rekke emner, blant annet biologi, filosofi, poesi, logikk, statsvitenskap og retorikk. Sammen med Sokrates og Platon blir han regnet som en av de tre største filosofene i den vestlige verden. Foruten sin betydning for filosofien utviklet Aristoteles logikken og grunnla vår måte å se på kunnskap og vitenskap.
Innhold |
[rediger] Tidligere år
Aristoteles ble født 384 f. Kr. i byen Stagira i Makedonia, og omtales derfor ofte som ‘Stagiriten’. Stefaren, Nikomakhos, var livlege his kong Amyntas III av Makedonia. Mange har villet forklare stesønnens interesse i naturvitenskap mot denne bakgrunnen.
Sytten år gammel kom Aristoteles til Platons akademi i Athen hvor han blir i tyve år inntil mesteren dør i 347. Først er Aristoteles elev, siden virket han som lærer. Det han skrev i løpet av denne tiden har dessverre gått tapt med unntak av noen fragmenter.
Aristoteles ble av kong Filip II av Makedonia bedt om å lede oppdragelsen av hans sønn Aleksander, senere kjent som Aleksander den store. Man finner dog få eller ingen spor av Aristoteles' filosofi i Aleksanders politikk. Athens befolkning var fiendtlig innstilt ovenfor Makedonia, og da Aleksander døde fryktet Aristoteles at hans nære forhold til det makedonske kongehus kunne føre til uheldige konsekvenser for ham selv og flyktet fra byen. Aristoteles ville ikke «la Athen forsynde seg mot filosofien en gang til» sa han, med åpenbar henvisning på Sokrates' skjebne.
I sine tidlige skrifter var Aristoteles klart påvirket av Platon, men etterhvert ble hans standpunkter mer og mer selvstendige. Aristoteles greide dog ikke helt å frigjøre seg fra sin store lærer, og helt til det siste finnes det platonske elementer i Aristoteles' filosofi. Hele hans måte å tenke på er preget av samværet med Platon. Også i de områder hvor han står i opposisjon til læreren, for eksempel i synet på dikterkunsten, behandler Aristoteles problemer Platon først har fremført. Motsetningen mellom dem er ikke absolutt, men preget av dialog.
På et vesentlig punkt skiller Aristoteles seg fra Platon: han kunne ikke si seg enig i at det vi opplever, det vi sanser hvert våkne sekund, ikke er virkelig, og at det som egentlig er virkelig, det kan vi ikke sanse. Aristoteles ville dessuten gjenreise fornuften som en metode for å oppnå kunnskap om denne verden - i motsetning til Platons virkelighetsfjerne rasjonalisme.
[rediger] Biologi
Aristoteles regnes som grunnleggeren av biologi som vitenskap, og det er spesielt to punkter som er spesielt verdt å nevne;
- Vektleggingen av sammenheng mellom final og formal årsak
- Den systematiske ordningen av alle elementene i naturen i et hierarkisk system.
For levende skapninger kan final årsak sies å være en økologisk nisje, eller naturlig plass. Den formale årsaken er tilsvarende anatomien til den levende skapningen. Å uttrykke en sammenheng mellom final og formal årsak vil for Aristoteles for eksempel være å si at føttene våre er formet slik at vi skal kunne gå rundt på jorda. Dette står delvis i kontrast med evolusjonsteorien til Charles Darwin, men selve idéen – at det er viktig å skildre en sammenheng mellom funksjon og strukur – er viktig den dag i dag.
Aristoteles ordnet alle gjenstandene i et hierarkisk system, med grunnlinjen menneskeorganisk liv (dyr og planter)–uorganiske ting (bruksting og naturlige ting). Hvert nivå har sine karakteristiske vesentlige egenskaper som ikke kan reduseres til et lavere nivå: Plantene har en vegetativ sjel, de kan ta opp næring, dyr har i tillegg en sensorisk og motorisk sjel, de kan sanse og røre på seg, mens menneskene i tillegg har en fornuftig sjel. Med sjel menes da den formale årsaken til en levende organisme.
[rediger] Filosofi
[rediger] Metafysikk
Aristoteles benektet at det finnes en annen virkelighet hvor former har en selvstendig eksistens. Ifølge Aristoteles er det kun en verden som eksisterer, og denne ene verden er den som vi direkte erfarer med sansene. Aristoteles hevdet at det Platon kalte former kun er abstraksjoner, og at det var galt av Platon å hevde at disse abstraksjonene også er selvstendig eksisterende ting (i en annen dimensjon).
Aristoteles mente likevel at formene eksisterer, men ikke uavhengig av tingene vi sanser, de eksisterer som en del av tingene. Alle ting vi kan sanse omkring oss består av to bestanddeler: form og stoff. Stoffet - eller materien - er det som tingen er laget av, formen er det som gjør at den er det den er. For eksempel vil alle hester ha formen hest i seg, alle katter vil ha formen katt i seg, alle stoler har formen stol i seg osv. Det er tingens form som gjør at tingen er det den er, og denne formen sies å være tingens essens.
Aristoteles tok også opp problemet med forandring. Han hevdet at virkeligheten ikke er statisk, men i kontinuerlig forandring; virkeligheten er dynamisk. Alle ting har i seg visse helt bestemte muligheter, potensialer, og når en ting forandrer seg betyr dette at den virkeliggjør disse potensialene. Et spedbarn har i seg muligheten til å vokse, bli gammel og dø, en eikenøtt har i seg muligheten til å vokse opp til å bli et eiketre osv. All forandring må nødvendigvis være i overensstemelse med disse helt bestemte mulighetene. Så lenge ting kun har helt bestemte muligheter, er det disse mulighetene som bestemmer hvordan tingen vil forandre seg. Dette innebærer at en eikenøtt vil vokse opp til et eiketre (forutsatt at jordsmonn, vanntilførsel osv. er i orden), en eikenøtt kan ikke bli til noe annet enn et eiketre, den kan ikke bli til et appelsintre eller noe annet. Med andre ord: naturen er lovmessig. Aristoteles hevdet i motsetning til blant andre Heraklit at prosesser ikke kan være det primære - det primære er fysiske gjenstander, fordi en prosess er noe som skjer med en gjenstand. Det kan derfor ikke finnes prosesser uten at det finnes gjenstander. Aristoteles skilte mellom fire typer forandring:
- Kvantitativ forandring - Forandring i mengde
- Kvalikativ forandring - Forandring i kvalikative egenskaper som farge osv
- Bevegelse - Forandring i sted
- Tilblivelse og tilintetgjørelse - Når noe dør ut som f.eks et menneske
Ifølge Aristoteles er virkeligheten hierarkisk og teleologisk. Hierarkisk her betyr at hver ting som eksisterer har sin bestemte plass i systemet. At virkeligheten er teleologisk betyr at alt som eksisterer har et mål som det utvikler seg imot. Lavest i hierarkiet finner vi de livløse tingene - stener, jord, vann, osv. Disse tingene har ikke sjel. Over disse kommer plantene. Planter er levende, de tar opp næring og er i stand til å vokse; de har vegetativ sjel. Over plantene finner vi dyrene. Dyr har alle egenskaper som plantene har, i tillegg kan de sanse, de kan føle behov og de kan forsøke å tilfredsstille disse behovene, og de kan bevege seg; de har sensitiv og motorisk sjel. Høyest av de levende vesener finner vi mennesket. Mennesket har de egenskaper dyr har, og i tillegg har det evnen til å tenke fornuftig, rasjonelt.
Siden mennesket er rasjonelt har det mulighet til å finne ut hva som er sant, riktig og godt, og for mennesket er målet å leve i overensstemmelse med dette.
Aristoteles' metafysikk medfører også at det finnes en «Første Beveger», en gud som satte all bevegelse i universet i gang. Denne guden har ikke gjort annet enn å sette alt i gang, han har ikke skapt universet og han kan heller ikke gripe inn i det som skjer i verden. Han bryr seg heller ikke om menneskene og deres skjebne. For Aristoteles er denne type gud kun en metafysisk nødvendighet; det er ikke meningen at denne guden skal tilbes.
[rediger] Epistemologi
Aristoteles var ikke bare filosof, han var også sterkt interessert i naturvidenskap. Hans hovedinteresse var biologi, og han nedla et meget betydelig arbeid i å klassifisere det dyre- og plantelivet han hadde tilgang til. Observasjonene ble nøye nedskrevet, og disse verkene er meget systematiske og grundige. Dette medfører et viktig filosofisk poeng: All kunnskap begynner med observasjon. Aristoteles' metode er derfor den direkte motsetning til Platons rasjonalisme, som går ut på at man legger liten eller ingen vekt på direkte observasjon av virkeligheten, men deduserer omfattende teorier ut fra mer eller mindre vilkårlige premisser.
Observasjon av virkeligheten var også grunnlaget for hans gjendrivning av Parmenides' påstand om at forandring ikke er mulig. (Denne påstanden er omtalt i kapitlet om filosofien før Platon.) Aristoteles hevdet at siden vi direkte kan observere at forandringer skjer - man kunne se at Akilles løp fra skilpadden - må forandring være et reelt fenomen. Aristoteles gikk dessuten detaljert igjennom Zenons resonnementer, og viste hvor feilene lå.
Aristoteles imøtegikk også de som hevdet at sansene iblant kan gi gale opplysninger. Disse hevdet som tidligere nevnt at sansene ikke er å stole på fordi de forteller at (for å bruke et moderne eksempel) jernbaneskinner møtes i det fjerne. Aristoteles' oppfatning var at sanseinformasjonen i seg selv verken er sann eller gal, den bare er. Vurderingen av sanseinformasjonen kan derimot være sann eller gal. Dersom man ser bortover jernbaneskinner og slutter av dette at de møtes i det fjerne, er denne vurderingen gal. Det som ifølge Aristoteles er korrekt er å hevde at ting ser mindre ut jo lenger borte de er. Derfor vil også avstanden mellom skinnene se mindre ut jo lenger bort man flytter blikket.
Mange regner Aristoteles' arbeider innen logikken som hans største innsats. Selvfølgelig hadde man tenkt fornuftig før Aristoteles, men det var Aristoteles som fant lovene og identifiserte prinsippene for korrekt tenkning. Disse reglene utgjør det feltet vi kaller logikk. Aristoteles' innsats på dette området var stor, men ikke uttømmende. Også senere tenkere som Thomas Aquinas og John Stuart Mill har kommet med betydelige bidrag.
Logikk som metode er omtalt i bokens første del. Her skal vi derfor kun si noe om Aristoteles' syn på logikk. I våre dager er det vanlig å betrakte logikkens lover som et vilkårlig sett av regler uten noe forhold til virkeligheten, og at disse reglene gjerne kunne ha vært annerledes. Aristoteles hadde et annet syn på dette. Han hevdet at logikkens lover er bygget på det metafysiske faktum at selvmotsigelser ikke eksisterer i virkeligheten - en ting kan ikke både ha og ikke ha den samme egenskapen. Dersom man i et resonnement bryter logikkens lover, får man en selvmotsigelse, noe som er illustrert ved følgende eksempel: «Alle mennesker er dødelige», «Sokrates er et menneske». Konklusjon: «Sokrates er ikke dødelig». Her har vi en selvmotsigelse, fordi vi har både at «alle mennesker er dødelige», og at «Sokrates, som er et menneske, er ikke dødelig».
Ifølge Aristoteles er logikkens lover altså forankret i virkeligheten. Dette synet på logikk sies å være ontologisk. Aristoteles' begrepsteori kalles «moderat realisme». Denne teorien går ut på at det i alle ting finnes en metafysisk essens, og at alle ting som faller inn under samme begrep har den samme essensen i seg. Alle hester har den samme essensen «hest» i seg, alle biler har den samme essensen «bil» i seg osv. Alle ting som inneholder samme essens faller inn under samme begrep, og vi danner begreper ved å oppdage disse essensene.
[rediger] Etikk
Også innen etikken benyttet Aristoteles sin tradisjonelle metode; han betraktet virkeligheten. Han begynte med å observere hva kloke mennesker gjorde, hvordan de levet sine liv osv. Dette brukte han sammen med sine teorier innen metafysikk og epistemologi som et utgangspunkt for sine etiske teorier.
Alle ting som eksisterer har visse bestemte muligheter, potensialer. Også mennesket har visse muligheter i seg, og et godt liv er et liv som går ut på å virkeliggjøre disse mulighetene. For på en best mulig måte å virkeliggjøre det som er i et bestemt menneske, må det bruke den egenskapen som er spesielt menneskelig, og som skiller det fra dyrene: det må bruke fornuften.
I motsetning til Platon hevdet Aristoteles at det ikke finnes noe Det Gode uavhengig av menneskelige behov. Alt godt er godt for noe, det er godt i forhold til en eller annen hensikt. Hensikten må ifølge Aristoteles være å leve et godt liv, og et godt liv er å leve i overensstemmelse med sine evner og egenskaper. Det er denne type etikk som kalles eudaimonisme. Den aller beste måten å leve livet på vil være et liv som i størst mulig grad går ut på å anvende fornuften, og Aristoteles gikk derfor inn for at man bør leve et kontemplativt liv, det vil si et liv hvor man sysler med abstrakte videnskaper som astronomi, matematikk, metafysikk, altså fag som ble betraktet som ikke å ha noen praktisk nytte. Han mente også at et godt liv blant annet må inneholde elementer som en god helse, materiell velstand, gode venner og at ens barn er veloppdragne.
En omtale av Aristoteles' etikk kan ikke utelate hans tese om «den gyldne middelvei». Det er viktig, mente han, at man ikke er ødsel. Men man må heller ikke være for gjerrig; det riktige må være å finne en gylden middelvei, en slags balansert generøsitet, hvor man verken gir bort for mye eller for lite. Likeledes må man ikke være feig, men man må heller ikke være for dumdristig. Løsningen er en gylden middelvei - man må ikke være ekstrem i noen retning på noe område.
Denne teorien høres kanskje tilforlatelig ut, men den er lett å misforstå. Den skal ikke forståes dithen at man skal finne en gylden middelvei på alle tenkelige områder. Tenk deg at man skal finne en «gylden middelvei» mellom løgn og sannhet! Aristoteles' oppfatning var at dersom to ytterpunkter begge er gale, slik som feighet og dumdristighet, er løsningen å velge en mellomting mellom de to ytterligheter.
[rediger] Politikk
Også på politikkens område viser Aristoteles sin virkelighetsorienterte betraktningsmetode: Med assistanse fra endel medhjelpere undersøkte han i detalj forfatninger og styresett i over 150 forskjellige stater. Han beskrev utførlig hvordan disse statene fungerte, og han vurderte hva som var godt og hva som var dårlig.
Som den ene ytterlighet plasserte han tyranniet, et system hvor en person styrer i overensstemmelse med eget forgodtbefinnende. Den annen ytterlighet var demokratiet, som han betraktet som en form for massens diktatur, en styreform som ikke tar hensyn til det enkelte menneske. Aristoteles' løsning er også her en «gylden middelvei», han mente at det beste system vil være en form for aristokrati - samfunnet skal styres av en elite.
[rediger] Estetikk
Estetikk er viktigere enn historie, mente Aristoteles. Historien fremstiller virkeligheten slik den er, kunsten skal ved å imitere virkeligheten fremstille virkeligheten slik den kunne være.
Aristoteles hevdet at man kan oppleve en slags renselse - katarsis - ved en kunstopplevelse. Ved å identifisere seg med heltens lidelser i en tragedie vil man kunne oppnå en utløsning og en tilfredsstillelse man har behov for, men som man vanskelig kan oppnå i sitt eget liv. Det blir lettere for mennesker å følge den gyldne middelvei i livet når man i kunsten får oppleve ekstreme hendelser.
Aristoteles skrev Poetikken eller Om diktekunsten som er en håndbok i diktekunst. I den greske tittelen Peri poietikes er poietikes adjektiv til det underforståtte ordet tekhnes. Dette ordet betydde ikke bare diktekunst, men omfattet enhver kunst selv om det er det førstnevnte som får hans største oppmerksomhet. Aristoteles konsentrerer seg om det tekniske (tekhnes), om hvordan kunstneren skaper sine verker ved hjelp av bestemte regler og prinsipper for komposisjon. Han behandlet diktingens former, klassifiserer og definerer diktningens genrer, og således er hans litteraturteori preget av en empirisk holdning til problemene.
Aristoteles formulerte også regler som ble fulgt av kunstnere på hans tid. Spesielt godt kjent er hans regler om stedets enhet, tidens enhet og handlingens enhet for dramatiske verker: All handling må foregå på samme sted, det må foregå i løpet av kort tid og alt som sies må være nødvendig for handlingen.
Gjennom Poetikken ble de genretrekkene som Aristoteles identifiserte og definerte en konstant referanseramme for ettertiden som eksisterer den dag i dag. Begreper som tragedie, komedie og epos hviler direkte på Aristoteles' Poetikken. Det gjelder også de begreper som benyttes i relasjon til de enkelte genrer, spesielt tragedien: fabel, karakter, hamartia, anagnorisis med flere.
[rediger] Se også
