The Who
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| The Who | |
| {{{tekst}}} | |
|---|---|
| Land | England |
| Opphav | London |
| Periode | Detours fra 1962 1964– (inaktive i studio 1982–2004) |
| Sjanger(e) | Rock & Roll Hardrock |
| Plateselskap(er) | Brunswick MCA Track Records |
| Medlemmer | Pete Townshend Roger Daltrey |
| Tidligere medlemmer |
John Entwistle Keith Moon Kenny Jones Doug Sandom Zak Starkey |
The Who er et engelsk rockeband dannet i London i 1962, de første to årene under navnet Detours. The Who var et av de mest innflytelsesrike, populære og sjokkerende bandene på 1960-tallet, til tross for at de aldri har hatt en eneste listetopp i verken England eller USA.
Innhold |
[rediger] Kjennetegn
Med hardtslående beatmusikk og fargerike personligheter ble The Who mer enn noe annet ungdommens musikalske talsmenn, takket være frustrerte og rebelske låter som «Can’t Explain» og «My Generation» fra 1965. «A Quick One, While He's Away» fra 1966 er den første sangen innen sjangeren rockeopera. Av de store 1960-tallsbandene var det bare The Beatles og The Who som kjempet ivrig i motvind og spilte hundrevis av konserter i årevis før platedebut og omfattende suksess.
Kombinasjonen av Pete Townshend intellektuelle og noe kompliserte komposisjoner og den karismatiske og visuelle Rogers Daltrey som gruppens frontperson skulle bli noe av nøkkelen til over 40 år som en betydelig og innflytelsesrik aktør innen rockemusikken. Samtidig gikk gruppen nye veier i både uttrykksformer og i hvilken rolle og oppgave de ulike instrumentene hadde i ensemblet.
Sangene «Won't Get Fooled Again» og «Baba O'Riley» fra albumet Who's Next regnes blant rockens klassikere.
The Who ble tidlig kjent som et destruktivt band. Pete Townshend relaterte dette til kunstneren Gustav Metzgers teorier om «selvødeleggende kunst». Townshend kunne ødelegge både gitarer og høytalere ved å kjøre gitarhalsen inn i høytalerne, eller ved å prøve å bruke gitaren som hammer. Keith Moon ville ikke være noe dårligere, og startet sin vane med å ødelegge så mye som mulig av sine trommesett. Det villeste stuntet skjedde under TV-programmet «Smothers Brothers Comedy Hour» i 1967, da Moon fylte stortrommen på settet sitt med sprengstoff. Bilder fra dette på engelsk Wiki Townshends dårlige hørsel stammer ifølge ryktene herfra, selv om han påstår dette stammer fra lytting til musikk gjennom hodetelefoner med et altfor høyt volum over altfor lang tid.
The Whos legende er rotfestet like mye i musikalske kvaliteter og prosjekter, som i sceneshow, klesstiler, mod-kulturen, og karakterene i gruppa. Vindmøllespilling på gitaren, knusing av instrumenter og hotellrom, punkrock, gigantiske trommesett, og rockeoperaer har sitt opphav fra de rivaliserende pøblene. The Who tøyde grensene ved å synge om tabubelagte emner som onani i «Pictures Of Lily» og «Mary Anne With The Shaky Hand», samt stamme som en amfetaminmisbruker (mod-dopet) i «My Generation». Mens Deep Purple skrøt og påstod at de var «The Loudest Rock 'n' Roll Band in the World», var det i følge Guinness rekordbok The Who som hadde lydnivårekorden da de ved en konsert på fotballbanen The Valley i 1976 ble lyden målt til 120 desibel 40 meter fra scenen.
Roger Daltrey er kjent for sin mikrofonsvinging på scenen. Mikrofon og kabel er teipet godt sammen og forsterket for å ikke risikere at den skal fly av gårde under konsert. Under Norgeskonserten i 1997 klarte Daltrey å slenge mikrofonen i sin egen leppe.
John Entwistle var den rolige på scenen, derav tilnavnet «The Ox» («Oksen»). På scenen stod han alltid rolig samme hvilken galskap resten av bandet dro med. Musikken han fremførte var derimot langt fra så rolig.
Rockeoperaen Tommy ble som den første i sin sjanger filmet i 1975 med Ken Russell som regissør og navn som Ann-Margret, Oliver Reed, Elton John, Tina Turner, Eric Clapton, og Jack Nicholson på rollelisten. Filmen hadde premiere på filmfestivalen i Cannes og ble en publikumsmessig og finansiell suksess. Roger Daltrey ble i tittelrollen nominert til Golden Globe-prisene som beste filmdebutant.
I dag er bare to av de opprinnelige medlemmene i live. Keith Moon døde i 1978, ironisk nok som følge av en overdose av piller som skulle hjelpe ham å bli kvitt alkoholavhengigheten. John Entwistle døde i 2002, dagen før The Who skulle ut på ny turné, etter et hjerteinfarkt grunnet høyt inntak av kokain.
The Who, eller The Two som fansen kaller dem, slapp sitt siste album Endless Wire 1. november 2006, deres første studioalbum siden It's Hard i 1982.
The Who har vært i Norge to ganger. Den 2. mai 1967 spilte The Who i Njårdhallen. Mot slutten av konserten kastet Pete Townshend en gitar i lampen som lyste opp scenen. Lampen knuste og en kortslutning oppstod som mørkla hele Njårdhallen i fem minutter. 30 år senere 26. april 1997 rocket The Who Oslo Spektrum. Under konserten sa Roger Daltrey lattermildt: ”They’ve put them higher up this time,” mens han pekte opp på scenelysene.
[rediger] Medlemmer
- Roger Daltrey – vokal (1962–)
- Pete Townshend – gitar, vokal (1962–)
- John Entwistle – bass, vokal (1962–2002)
- Doug Sandom – trommer (1962-1964)
- Keith Moon – trommer, innimellom vokal (1964–1978)
- Kenny Jones – trommer (1978–1985)
- Zac Starkey - trommer (1994->)
[rediger] Diskografi
- My Generation (1965)
- A Quick One (1966)
- The Who Sell Out (1967)
- Tommy (1969)
- Who's Next (1971)
- Quadrophenia (1973)
- The Who By Numbers (1975)
- Who Are You (1978)
- Face Dances (1981)
- It's Hard (1982)
- Endless Wire (2006)
