Sverige-Norge
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Sverige-Norge var en personalunion mellom kongerikene Sverige og Norge fra 1814 til 1905, da de var forent under én monark.
Sverige og Norge hadde tidligere ved to anledninger vært forent under samme krone, fra 1319 til 1343, og kort fra 1449 til 1450 i opposisjon til Christian av Oldenburg, som av danskene var valgt til ny konge av Kalmarunionen.
[rediger] Bakgrunn
Norge hadde kommet i union med Sverige ufrivillig og som en følge av Napoleonskrigene. Norge hadde inntil 1814 vært i union med Danmark, men som en følge av at Danmark-Norge sluttet seg til den tapende side (Napoleons) lovet stormaktene (Storbritannia, Russland, Østerrike-Ungarn og Preussen) at Norge skulle overføres til Sverige som påskjønnelse for at svenskene gikk med i krigen mot Napoleon, og som en erstatning til Sverige for tapet av Finland i 1809.
En svensk hær under tronfølgeren, Karl XIV Johan, deltok i sluttkampene mot Napoleon. Etter de alliertes seir ved Leipzig i 1813 gikk svenskene nordover mot Danmark, som måtte akseptere Kielfreden 14. januar 1814. Ett av fredsvilkårene var at kong Frederik VI måtte avstå Norge til kongen av Sverige.
Nyheten om Kielfreden vakte forbitrelse i Norge, og stattholderen, prins Christian Frederik, satte seg i spissen for en norsk selvstendighetsbevegelse. Siden den svenske hæren under Karl Johan fortsatt var med i kampene på Kontinentet, fikk nordmennene tid til å organisere motstanden. Prins Christian Frederik sammenkalte den grunnlovgivende Riksforsamlingen på Eidsvoll. 17. mai 1814 ble Grunnloven undertegnet og Christian Frederik valgt til norsk konge.
I juli gikk Sverige til krig for å tvinge Norge inn i unionen, slik det var bestemt i Kiel-traktaten. De svenske troppene var overlegne i antall og erfaring og rykket raskt frem i Østfold. Etter to uker måtte Norge be om forhandlinger, og våpenstillstand ble inngått ved Mossekonvensjonen 14. august. Konvensjonen innebar at Norge måtte godta en union med Sverige – ikke etter Kiel-traktaten, men på nye vilkår som sikret landet en formell likestilling i en personalunion. Norge fikk beholde sin nye Grunnlov, med de forandringer som ble nødvendige som følge av unionen. Christian Frederik forpliktet seg til å overgi sin utøvende makt til Stortinget og forlate landet. Den reviderte Grunnloven ble vedtatt 4. november 1814, og samme dag valgte Stortinget kong Carl XIII av Sverige til ny norsk konge.
[rediger] Unionen i praksis
Unionsvilkårene som var avtalt i Moss og fastlagt i den reviderte Grunnloven og Riksakten ga Norge en langt mer selvstendig stilling enn tilsiktet i Kiel-traktaten. Norge gikk formelt (men reelt under tvang) frivillig inn i en personalunion med Sverige. De to statene hadde bare kongemakten og utenrikstjenesten felles. Utenrikstjenesten var direkte styrt av kongen gjennom det svenske utenriksdepartementet, en ordning som senere skulle bli årsak til økende norsk misnøye og ende med unionsbruddet i 1905. For øvrig var statsadministrasjonen og alle statlige institusjoner rent norske, også forsvaret og finansvesenet.
Etter Grunnloven skulle kongen selv velge sin regjering. Som følge av at kongen det meste av tiden residerte i Stockholm, måtte en norsk statsrådsavdeling med statsministeren holde til der. De øvrige statsrådene bestyrte departementene i Christiania, og møttes under ledelse av stattholderen. Stattholderembetet ble i begynnelsen besatt av svensker, senere av nordmenn, men var lite velsett i Norge, og etter langvarig politisk strid ble det avskaffet.
En viktig poeng med unionen var at Norge hadde langt mer radikale og demokratiske lover enn Sverige. Den norske Grunnloven av 1814 var klarere i maktfordelingen mellom lovgivende, utøvende og dømmende statsmakter. Et annet eksempel er at mange flere hadde stemmerett i Norge enn i Sverige.
Karl Johan forsøkte i sin regjeringstid å knytte de to statene tettere sammen gjennom sin amalgasjonspolitikk, men Stortinget avviste konsekvent alle slike fremstøt med sin grunnlovskonservatisme. Det kom ofte til konflikt mellom kongen og norske selvstendighetsaktivister i og utenfor statsstyret. Det bidro også til høyt konfliktnivå at han lenge bekjempet norske symbolsaker som 17. mai-feiringen og flaggsaken.
Under sønnen Oscar I og sønnesønnen Karl IV var unionen stort sett populær i Norge fordi det ble gjort innrømmelser fra svensk side, og som en følge av skandinavismen. Likestilling mellom statene ble markert blant annet ved å sette det samme unionsmerket inn i begge lands flagg.
Men under den siste Bernadotte-kongen Oscar II ble motsetningene skjerpet. De politiske bestrebelsene for økende demokratisering i Norge førte til en radikalisering av Stortinget, og til innføring av parlamentarismen i 1884. Partiet Venstre forsvarte folkestyret mot kongemakten og ble mer og mer åpent en motstander av unionen, mens Høyre i det lengste forsvarte unionen, forutsatt at full likestilling kunne bli gjennomført.
Kampen for et eget norsk konsulatvesen førte i 1895 til svenske krigstrusler og norsk retrett. Da den ble gjenopptatt ved århundreskiftet, ble det denne saken som til slutt førte til unionsoppløsning.
