Skandinavisme
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Skandinavisme betegner bevegelsen som med utgangspunkt i de tre skandinaviske folkenes nære slektskap, fra midten av det 19. århundre sterkt påvirket Norges, Danmarks og Sveriges politikk, ved å på ulike måter forsøke å føre folkene nærmere hverandre kulturelt og politisk. Skandinavismen har lidd flere store nederlag, hvor landenes ulike interesser har stått mot ideen om en felles fortid og skjebne. I dag er det et utbredt skandinavisk og nordisk samarbeid, ikke minst gjennom Nordisk Råd.
[rediger] Skandinavismens fremvekst
De første tegnene på en skandinavisme kom allerede på 1700-tallet fra akademiske og litterære kretser i Danmark. Dansker/nordmenn og svensker hadde gjennom lengre tid vært erkefiender og ført mange kriger mot hverandre, men skandinavistene mente man heller burde se på hverandre som brødre.
Under den svenske kongen Gustav IIIs besøk i København i 1787 ble han hilst med en artikkel i tidsskriftet Minerva hvor det ble beskrevet hvilken glede enhver skandinav måtte kjenne over å se de tre folkegruppene vandre hand i hand. I 1792 holdt den danske professor Jens Schielderup Sneedorff et foredrag i det Nordiske selskapet i London om betydningen av «de tre nordiske rikenes forening». I 1796 ble skandinavisk litteraturselskap dannet i København og utgav i en rekke år et tidsskrift, Skandinavisk Museum; hensikten var å utbygge de litterære forbindelsene mellom de tre folkene, men etter ganske kort tid ble det en slutt på svenske bidrag.
De skandinaviske regjeringenes politikk vekslet på den tiden mellom forbund og krig. Danmark angrep Sverige i 1808 etter diktat fra Napoleon, og den svenske kongen Gustav IV Adolf hadde planer om angrep både mot Norge og Sjælland. Under slike forhold var det ikke underlig at Norges løsrivelse fra unionen med Danmark og tvungen forening med Sverige virket i antiskandinavisk retning. Utover på 1800-tallet ble det imidlertid tettere kulturelle bånd, professorer og studenter fra Københavns og Lunds universiteter begynte å holde kontakt. At det i 1828 ble fast ruteforbindelse med dampbåt mellom Malmø og København underlettet kontakten. I 1839 besøkte et stort antall svenske studenter København og skåltaler ble utbragt for den «nordiske treenigheten», samme år ble det første skandinaviske naturforskermøtet holdt i Gøteborg.
Skandinavismebevegelsen var inntil 1830-årene sentrert om litterære og vitenskapelige forbindelser, og spesielt den svensk-norske kong Karl III Johan var uttrykkelig mot en politisk skandinavisme. Den svenske utenriksministeren Gustaf af Wetterstedt sendte i 1837 ut et sirkulære til de svenske ambassadene med advarsel mot forsøk på å forstyrre den eksisterende orden i de tre skandinaviske land. At skandinavismen fikk en politisk siden var mye grunnet danske forhold; mot slutten av 1830-tallet vokste det frem en nasjonalliberal opposisjon mot eneveldet og en interesse for det danske språkminoritet i Slesvig og muligheten for å knytte provinsen nærmere til Danmark.
De danske nasjonalliberale under ledelse av Orla Lehmann og Carl Ploug fremmet sine synspunkter gjennom avisen Fædrelandet og hevdet at Danmarks sak også var en felles skandinavisk sak. De nasjonalliberales kamp ble møtt med sympati fra svenske og etterhvert også norske studenter. Felles skandinaviske studentmøter ble forum for å fremme saken, i 1842 besøkte svenske studenter fra Lund igjen København og i 1843 møttes studenter fra København og Lund i Uppsala.
Den svenske regjeringen var fremdeles negativ; i 1844 ble et planlagt studentmøte i København instilt etter henstilling av den svenske kongen Oscar I. Året etter, i 1845 ble det imidlertid holdt et studentmøte i København hvor også norske studenter deltok og entusiasmen steg til nye høyder. Orla Lehman holdt en flammende tale hvor han lovet «sette i pant sin ære og sjelefred» for den store sak. Talen førte til etterforskning, men Orla ble frikjent noe som ytterligere forsterket dens virkning. Studentene hadde godtatt Sveriges og Norges forpliktelse til å støtte Danmark for å bevare Slesvig for det skandinaviske norden.
[rediger] Danmark alene
Tidspunktet for å innfri løftene fra 1845 kom snart. Da den nye danske kongen Frederik VII tok opp de danske nasjonalliberales program vedrørende Slesvig brøt det ut opprør i Slesvig og Holstein. Opprøret fikk støtte fra Preussen og de tyske statene, mens Danmark fikk støtte av frivillige fra Sverige og Norge. Den danske kongen ba også kong Oskar I om hjelp, noe som sterk støtte i svensk og norsk presse. Sverige samlet tropper i Skåne, noen svenske tropper ble også overført til Fyn, men Sverige ønsket ikke å komme i krig med de tyske statene med mindre Danmark selv ble angrepet.
Sverige begrenset seg til megling mellom partene og bidro først til våpenhvile og deretter fredsslutning mellom Danmark og Preussen. Utover på 1850-tallet var danskene opptatt av indrepolitiske spørsmål og skandinavismen lå nede. I 1856 kom et omslag etter at den nye danske forfatningen hadde blitt vedtatt året før, det kom til protester i Holstein, som ble støttet av de tyske statene, Preussen og Østerrike. De nasjonalliberale dansker søkte igjen skandinavisk støtte og Oskar I var nå mer positiv innstilt. Ved et skandinavisk studentmøte i Uppsala samme år talte Ploug for skandinavisk enhet og under en fest for studentene på Drottningholm slott uttalte kongen at krig mellom de skandinaviske brødrene heretter var umulig og de sto sammen i felles forsvar. Den svenske kongen tok kontakt med Ploug og forsøkte samtidig å vinne Frankrike og Storbritannia for skandinavismen og fikk velvillige tilbakemeldinger på utspillene.
Sverige sendte mot slutten av 1856 kontreadmiral Chr. A. Virgin som spesiell utsending til København, og hans kontakter i Danmark førte til at Oskar I den 27. mars 1857 oversendte et forslag til en gjensidig forsvarsallianse med Danmark. Alliansen ville imidlertid kun dekke selve Danmark og Slesvig, ikke det omstridte Holstein og danskene under Fredrik VII avslo tilbudet. Med Oskar Is sykdom ble den svenske holdningen endret; det virket også negativt for Danmark at Frankrike advarte Sverige mot å knytte seg til skandinaviske illusjoner.
I 1859 hadde Karl IV overtatt som svensk konge og under et møte mellom han og Fredrik VII sommeren 1863 ble det gjort en muntlig avtale om en forsvarsallianse. I november samme år dør Fredrik VII av Danmark og temperaturen i grensespørsmålet øker inntil Preussen og Østerrike angriper over grenseelven Eider den 1. februar 1864 og andre slesvigske krig er i gang. Sverige står passivt mens de angripende styrkene besetter hele Jylland, og den politiske skandinavismen var tildelt et hardt slag.
Danmarks ensomme skjebne vakte bitre følelser hos mange overbeviste skandinavister og for å holde liv i ideen ble det stiftet foreninger i de tre land som skulle fortsette arbeidet; «Nordisk samfund» i Danmark, «Nordiska nationalföreningen» i Sverige og «Skandinavisk selskab» i Norge. De tre foreningenes felles organ ble i begynnelsen et tidsskrift utgitt i Lund.
Arbeidet for nærmere praktisk skandinavisk samarbeid ble imidlertid etterhvert viktig, en skandinavisk myntunion ble opprettet i 1873, Norge sluttet seg til i 1875. I 1872 ble det første nordiske juristmøtet holdt og det ga impulser til harmonisering av lover. Det ble også samarbeidet over landegrensene på andre områder, nordiske arbeidsgivermøter, filologmøter, lærermøter osv ble holdt og ulike nordiske tidsskrift ble utgitt.
Oppløsningen av unionen mellom Sverige og Norge i 1905 ga et nytt tilbakeslag for skandinavismen, mens den første verdenskrig hvor de tre skandinaviske landene sto sammen om å være nøytrale styrket samarbeidet mellom landene. Det ble avholdt et felles kongemøte og flere ministermøter for å samarbeide om å sikre forsyninger. Den skandinaviske myntunionen ble derimot skadelidende grunnet ulik økonomisk styrke mellom de tre landene. I 1919 stiftet de tre landene Foreningen Norden, hvor Island ble med i 1922 og Finland i 1924.
