Slektsforskning

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Slektsforskning (eller genealogi og slektsgranskning) brukes mest om personers leting etter egne røtter – aner og deres etterkommere og øvrige slektninger – med det formål å få en så god oversikt som mulig over sin egen slekt. I de senere år har det også blitt mer og mer vanlig å fortsette der hvor bygdebøkene slapp, ved å gjennomføre studier av ett enkelt sogn eller prestegjeld i et bygdestudium.

Nordmenn flest kan regne med å spore de fleste av sine norske forfedre minst 250 år tilbake i tid, men sjelden lenger enn til 1500-tallet, under forutsetning av at arkivalier som kirkebøker og folketellinger for de aktuelle områdene ikke er gått tapt (f.eks. ødelagt av brann). I sjeldne tilfeller kan man også føre slektslinjer enda lengre tilbake, men da med langt større usikkerhet mht. kildenes pålitelighet. Særlig (ur)adelige slekter kan i mange tilfeller føres tilbake til høymiddelalderen.

[rediger] Slektsforskning og data

Etter utbredelsen av hjemmedatamaskiner og Internett er slektsforskning blitt meget populært, og slektsforskere verden over samarbeider i utveksling av opplysninger.

Et viktig hjelpemiddel i arbeidet er slektsforskningsprogrammer som også finnes oversatt til norsk språk. Her kan man systematisere den informasjonen man har innhentet, og også lage utskrifter og innhold til slektsbøker. Den viktigste organisasjonen i Norge for slektsforskere som bruker datamaskin i arbeidet er DIS-Norge.

For noen områder av landet er kilder som kirkebøker, folketellinger, skifteregistre og annet registrert i databaser og gjort tilgjengelig over Internett.

[rediger] Forskning på slekter

Forskning, i ordets rette betydning, på slekter forekommer også i Norge, blant andre av medlemmer av Norsk Slektshistorisk Forening (NSF). Det forskes særlig på de norske middelalderslektene, bl.a. adelsslektene.

[rediger] Hvordan begynne med slektsforskning

Når man kartlegger sin egen slekt, bør man starte med de opplysninger man selv sitter inne med, og deretter ta kontakt med slektninger og andre som kan tenkes å inneha verdifull kunnskap som personbeskrivelser, historier fra livet og ikke minst gjenstander og fotografier. Dette er materiale som gjerne dør ut med innehaverne.

Det er utgitt gårds- og slektshistorier (bygdebøker) for mange områder i Norge, men det er også viktig å støtte seg til førstehåndsdokumentasjon som kirkebøker, familiebibler eller fødsels-, dåps-, vielses- og dødsattester (selv om disse også kan inneholde feil). Folketellinger er svært nyttige hjelpemidler, sammen med skattemanntall og skifteprotokoller.

Originalmaterialet oppbevares i statsarkivene og i Riksarkivet, men mye av det er mikrofilmet og gjort tilgjengelig ved landets folkebiblioteker.

[rediger] Litteratur

Nils Johan Stoa og Per-Øivind Sandberg: Våre røtter. Håndbok i slektsgransking (2. utgave, Cappelen 2001)
Liv Marit Haakenstad: Slektsgransking med dataveiledning. Slektsprogram, slektsstevne, slektsbok (2. utgave, Orion 2004)

Alf Kiil: Arkivkunnskap: statsarkiva (bind 3 av Skrifter frå Landslaget for bygde- og byhistorie, Universitetsforlaget 1969)
Steinar Imsen og Harald Winge: Norsk historisk leksikon. Kultur og samfunn ca. 1500–ca. 1800 (2. utgave, Cappelen Akademisk Forlag 1999)