Psykoterapi
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Psykoterapi er et sett av teknikker hvis hensikt er å bedre mental helse, følelsesmessige eller adferdsmessige problemer hos individer, ofte benevnt som klienter. Disse mønstre kan ofte gjøre det vanskelig for mennesker å takle hverdagen eller oppnå personlige mål.
Psykoterapi er ment å rette på disse vanskelighetene gjennom forskjellige tilnærmingsmetoder og teknikker. Vanlig psykoterapi involverer en psykoterapeut og en eller flere klienter som diskuterere disse problemene i et forsøk på å finne ut av hva de består av og hvordan de kan håndteres. På grunn av at terapien ofte berører sensitive emner er terapeuten forventet og som oftest bundet til å respektere sin taushetsplikt.
Innhold |
[rediger] Generell beskrivelse
Gitt at psykoterapi er en behandlingsform som stort sett er begrenset til verbal utveklsing, kreves det ikke av terapeuten at han eller hun har en medisinsk kvalifisering eller utdanning. I de fleste land må imidlerid psykoterapeuter ha en trening, en akkreditering og en godkjenning basert på ett eller flere forskjellige akkretditeringsvilkår.
Psyoterapeuter kan være psykologer, sosialarbeidere, sykepleiere med tilleggsutdanning, psykiatere, psykoanalytikere eller profesjonelle utøvere innenfor andre disipliner innen mental helse. Psykiateres opplæring fokuserer på diagnostikk og de kroppslige (somattiske, biologiske) virkningsmekanismene som ligger bak psykisk lidelse, og hvordan å forbedre hjernens virkning bl a ved bruk av medikamenter. Likeså trenes psykiateren til å lete etter annen sykdom som ligger til grunn for den psykiatriske lidelsen.Psykiateren tar med EEG og evt fMRI av hjernen som billeddiagnostisk virkemiddel. Psykiateren trenes også i ulike former for psykoterapi.<også forskning er en del av psykiaterens utdanning og hverdag. Psykologer har spesiell utdanning i diagnostisering av mentale helseplager og forskning i tillegg til psykoterapi. Sosialarbeidere har spesiell utdanning i diagnostisering og behandling i tillegg til å kunne hjelpe pasienter med tilgang på institusjonelle og offentlige ressurser.
De siste trendene i utviklingen av medikamenter for behandling av kjemisk ubalanse har ført til en mer utbredt bruk av farmasøytiske midler i forbindelse med psykoterapi av psykiatere. Selv om disse nye legemidlene har stor betydning for pasienter med bipolare lidelser, impulsproblemerm schisofreni og tvangstanker har de i den senere tid blitt sett på som en 'lettvint løsning' og har derfor etter hvert fått en lavere status i terapeutiske miljøer.
Det er minst seks hovedretninger i psykoterapi:
- psykodynamisk
- kognitiv
- humanistisk
- behaviouristisk
- transpersonlig
- korttidsterapi
[rediger] Historie
De fleste psykoterapi former er enten direkte avledet av psykoanalysen, eller grunnleggerne startet i psykoanalysen før de utviklet sine egne teorier. De fleste vil derfor starte med Sigmund Freud når psykoterapiens histore skrives.
[rediger] Psykoanalysen
Selv om det finnes noe tankegods i psykologien uten arv fra Sigmund Freud kan det meste spores tilbake til hans arbeide som startet i Wien i 1880-tallet. Med utdanning som nevrolog, begynte Freud å legge merke til nevrologiske problemer hos pasienter som ikke kunne forklares biologisk. Etter å ha sett synsforstyrrelser, paralyser og anoreksi hos pasienter uten noen fysisk forklaring, beveget han seg mot sinnet for å finne svarene sine. Gjennom sine oppdagelser av at mentalt syke mennesker kunne erfare fysiske symptomer traff han kolleger og lærere med tilsvarende interesser som Josef Brauer og Jean-Martin Charcot.
Freud åpnet en privat praksis i 1886 og fram til 1896 hvor han for det meste behandlet kvinner med symptomer på hysteri (et løselig definert begrep på den tiden). Ved hjelp av teknikker som drømmetyding, fri assosiasjon, overføring og analyser av id, ego og superego, uviklet hans kolleger et system av psykoterapi som ble kalt 'psykoanalysen'.
Studenter og kolleger av Freud, som Alfred Adler, Otto Rank og Carl Jung ble psykoanalytikere selv, og formet sine egne avvikende psykoterapeutiske retninger. Disse ble alle senere benevnt under en bredere benevning: psykodynamisk - i betydningen alt som omfatter psykens bevisste/ubevisste påvirkning på eksterne relasjoner og selvet. Psykodynamisk psykoterapi og psykoanalyse er oppfattet som spesielt effektivt ved behandling av bestemte mentale forstyrrelser som personlighetsforstyrrelser og følelsesmessige forstyrrelser.
Dagens psykodynamiske tilnærminger er under stadig utvikling og endring. Moderne Freudianske tilnærminger beholder vanligvis Freuds vektlegging på seksualitet, aggressjon og mentale konflikter og foretrekker ofte innsiktsorienterte og avdekkende psykoterapi foran mer støttende teknikker. Moderne Freudianere mener for det meste fremdeles atpsykoterapi er mest effektiv når det fører til en økt selvforståelse hos pasienten.
Andre nåværende psykodynamiske tilnærmingsmetoder slik som objekt-relasjon og selv-psykologi foretrekker teknikker som er myntet på å endre pasientens vanemønstre ved å bygge en spesielt autentisk eller støttende relasjon til analytikeren som er ventet å kunne hjelpe pasienten til å relatere seg til andre mennesker og verden på en ny måte.
Det psykoanalytiske miljøet har i den siste tiden lagt mye vekt på forskning effekten av og den terapeutiske prosessen i psykoanalytisk behandling.
[rediger] Kognitiv
Mens psykoanalysen og dens innflytelse spredte seg over verden på begynnelsen av 1900-tallet, ble andre ideretninger også unnfanget. Aaron T. Beck ved Brown University og Yale Medical School utviklet i 1940 -årene sin egen form for psykoterapi kjent som kognitiv terapi. Likeledes utviklet Albert Ellis ved universitetet i Colombia noe han kalte Rational Emotive Behaviour Therapy (REBT). Feltet som snart ble kjent som kognitiv terapi involverer noen felles egenskaper, inkludert kortvarig, strukturert og nåtidsfokusert terapi rettet mot en persons forstyrrede tankesett. Orientert mot symptomlindring, kolaborativ empirisme og endring av menneskers kjærneverdier, er dette ofte foretrukne behandlingsmetoder ved depresjoner, stoffmisbruk, angstforstyrrelser, spiseforstyrrelser og fobier. Denne behandlingsmetoden er kjent for å ha blitt utsatt for mer forskning enn de fleste andre typer psykoterapi.
[rediger] Humanistisk
Den humanistiske retningen startet med Carl Rogers på 1950 -tallet. Rogers gikk på Columbia universitetet sammen med Albert Ellis, og tok sin doktorgrad samtidig med at han fattet interesse for eksistensialisme, Abraham Maslow og hans behovshierarki. I tidlig 1930-årene hadde Rogers avsluttet sitt doktorarbeide og hadde brakt personfokusert psykoterapi i fokus. Rogers fokuserte på at begreper som ubetinget positiv omtanke, autentisitet og empatisk forståelse var viktige holdninger hos terapeuten. I følge Rogers var disse begrepene både nødvendige og tilstrekkelige for å skape en helende relasjon for klientens psykiske velvære, slik at han/hun kan få en fulverdig egenerfaring. Inspirert av Rogers fulgte andre hans tankesett slik som Fritz og Laura Perls som skapte Gestalt terapi. Senere ble disse områdene av psykoterapien kjent som humanistisk psykoterapi.
[rediger] Behavioristisk
Utviklingen av behavioristisk terapi begynte i 1920-årene men ble ikke allment kjent før i 1950-årene og 1960-årene. Hovedbidragsyterne var Joseph Wolpe i Sør Afrika, M.B. Shipiro og Hans Eyseneck fra Storbritannia samt B.F. Skinner fra USA.
Behavioristisk terapi baseres på operant betinging, klassisk betinging og læring. Behaviorstisk terapi er basert på behavioristisk psykologi. I henhold til behavioristiske prinsipper skal terapien kun fokusere på observerbar og målbar oppførsel kontra oppfatninger. Det er verdt å bemerke at B.F. Skinner ble tildelt prisen «Årets Humanist» i 1972 av American Humanist Association (Den Amerikanske Humanetiske Forening) noe som indikerer at behavioristisk terapi kan bli betraktet som kompatibel med humanistisk filosofi (Epstein, 1997).
Den behavioristiske terapeuten kan benytte operant betinging teknikker. For sosial læringsteknikker kan terapeuten benytte modellering, adferdspraksis grupper og rollespill. Ofte er klassiske betingingsteknikker benyttet i behandling av fobier og fetisjer, og omfatter teknikker som motbetinging og avers betinging. Noen ganger benyttes hypnose for å få klienten til å slappe av.
I tillegg har behavioristisk terapi vist seg effektiv i behandlingen av spiseforstyrrelser. Behavioristisk terapi er den mest vitenskapelige validerte tilnærmingen på grunn av sin vekt på målbare og observerbare resultater. I større og større grad tar terapeuter og forskere inn adferdsmodifiserende teknikker sammen med andre teknikker (eklektiske eller multimodale tilnærminger), og utvikler behavioristiske definisjoner for å måle psykologiske konsepter som depresjon, angst og sinne (Thomson, Rudolph & Henderson, 2004).
[rediger] Korttidsterapi
Korttidsterapi trekker på elementer av de ovenstående terapeutiske tilnærminger. Fokus for korttidsterapi er pasientens symptomer. Det er mindre vekt på analyse av underliggende årsaker, som ofte kan kreve langvarig terapi. Det er blant annet utviklet flere manualer for denne type behandling rettet mot konkrete lidelser som: fobi, angst, panikk og depresjon. Resultatene er ofte gode. Terapiformer som kan være korttidsorientert er bla.; psykodynamisk korttidsterapi, intensiv dynamisk korttidsterapi, kognitiv korttidsterapi (eks. løsningsfokusert terapi, eksponeringsterapi), narrativ terapi etc..
Vanligvis tar korttidsterapi fra en til 12 sesjoner.
Velkjente forfattere og utøvere av hurtigvirkende terapiteknikker omfatter blant andre Bill O'Hanlon, Insoo Kim Berg, Michael White, Jeffrey Guterman og Steve de Shazer.
[rediger] Skoleretninger og tilnærminger
Psykoanalysen var den tidligste form for psykoterapi, men nå til dags benyttes også mange andre teorier og teknikker av psykoterapeuter, psykologer, psykiatere, samtaleterapeuter og sosionomer. Teknikker for gruppeterapi er også utviklet.
Selv om adferd ofte er målet med arbeidet, er mange tilnærmingsmetoder rettet mot følelser og tanker. Dette er spesielt tilfelle for den psykodynamiske skoleretningen som i dag inkluderer både Jungiansk terapi og psykodrama så vel som de psykoanalytiske skoleretningene. Andre tilnærmingsmetoder fokuserer på koblingen mellom sinnet og kroppen og forsøker å få tilgang til den dypere delen av psyken ved å manipulere den fysiske kroppen. Eksempler er Rolfing, Pulsing og postural integrasjon.
Man kan også legge skillet mellom de psykoterapiformene som benytter en medisinsk modell, og de som benytter en humanistisk modell. I den medisinske modellen blir klienten sett på som syk, og terapeuten utfører sitt arbeide for å gjøre ham frisk igjen. I den humanistiske modellen støtter terapeuten en indre læring i klienten og klientens egen natrulige prosess gjør ham i stand til å forstå seg selv bedre. Et eksempel er gestaltterapi.
Noen psykodymaniske utøvere skiller mellom mer avdekkende og mer støttende psykoterapi. Avdekkende psykoterapi legger vekt på å tilrettelegge for klientens egen forståelse av hvor hans eller hennes problemer oppstår. Den mest kjente eksemplet på avdekkende psykoterapi er klassisk psykoanalyse. På den andre siden er støttende psykoterapi fokusert på forsterke klientens forsvar ofte med oppmuntring og råd. Avhengig av klientens personlighet vil en mer avdekkende eller en mer støttende være mest optimal. De fleste psykoterapeuter benytter en kombinasjon av støttende og avdekkende tilnærmingsmetoder.
Kognitiv adferdsterapi er spesielt vanlig hvor terapiformen er gitt av kravene til forsikringsselskaper som ønsker en begrenset økonomisk belastning.
Et dataprogram kjent under navnet Eliza ble konstruert for å utføre en automatisk og ekstremt forenklet versjon av Klientfokusert psykoterapi.
Det er mye uenighet om hvilken type psykoterapi som er mest effektiv, og mer spesifikt hvilken type terapi som er best egnet for å behandle bestemte typer problemer. Forskning på resultater av psykoterapi hvor effekten av psykoterapien er målt gjennom spørreskjema før, under og etter behandling, har store problemer med å skille mellom de forskjellige formene for terapi. Mange psykoterapeuter mener at psykoterapiens nyanser ikke kan fanges opp med denne typen forskning, og velger å basere seg på sin egen kliniske erfaring og konseptuelle forståelse når deg velger behandlingsform.
[rediger] Terapeutisk relasjon
Forskning viser at relasjonen mellom terapeut og klient har større innflytelse på resultatet av terapien enn hvilken type psykoterapi som blir benyttet (dette ble første gang diskutert av Saul Rosenzwig i 1936). Derfor fokuserer de fleste av dagens skoleretninger innenfor psykoterapi på den helende effekten av den terapeutiske relasjonen.
Denne forskningen er utførlig diskutert (med mange referanser) i The Heart and Soul of Change: What Works in Therapy, Mark A. Hubble, Barry L. Duncan, Scott D. Miller (Forf.), American Psychological Association (1999) ISBN 155798557 (sitater i denne seksjonen er oversatt fra denne boken) og i The Great Psychotherapy Debate av Bruce Wampold (2001).
En litteraturgransking av M. J. Lambert (1992) estimerte at ca 40 % av endringene hos klienter skyldes faktorer utenfor terapien, 30 % skyldes den terapeutiske relasjonen, 15 % skyldes forventninger (placeboeffekten) og 15 % skyldes terapiteknikken. Ikketerapeutiske faktorer omfatter klientens motivasjon og problemets alvorlighetsgrad:
For eksempel vil en defensiv, alkoholisert klient som er «slept» inn i terapi av hans eller hennes ektefelle, har liten motivasjon for terapi, ser på utøvere innenfor psykisk helse med skepsis og på toppen har en fiendtlig innstilling overfor andre, ikke ha noe i nærheten så store muligheter til å bedres som en klient som er oppsatt på å finne ut hvordan han eller hun har bidratt til et mislykket ekteskap og samtidig uttrykker et ønske om å endre seg.
I en studie viste enkelte svært motiverte klienter en målbar bedring før den første sesjonen, noe som kan bety at bare det å avtale terapi kan indikere endringsvilje. Tallman og Bohart uttrykte at:
Utenfor terapi har mennesker skjelden en venn som er villig til å aktivt lytte til dem i mer enn 20 minutter (Stiles, 1995) ... Videre er slekt og venner ofte involverte i problemet, og kan derfor ikke stå for et «trygt utenforstående perspektiv» - noe som kanskje er nødvendig. Som nevnt over, løser allikevel folk som oftest problemene sine ved å snakke med venner, slektninger, arbeidskolleger, religiøse ledere, eller en annen betrodd i deres liv, eller de løser dem ved å tenke og utforske seg selv.
Rosenzweig, S. (1936). Some implicit common factors in diverse methods in psychotherapy. Journal of Orthopsychiatry, 6, 412-415
Lambert, M. J. (1992). Implications of outcome research for psychotherapy integration. In J. C. Norcross & M. R. Goldfried (Eds), Handbook of Psychotherapy Integration (pp. 94-129)
Stiles, W. B. (1995). Disclosure as a speech act: Is it psychotherapeutic to disclose? In J. E. Pennebaker (Ed.), Emotion, Disclosure, and Health (pp. 71-92).
Tallman, Karen, and Arthur C. Bohart (1999). The Client as a Common Factor: Clients as self-healers. In Hubble, Duncan, Miller (Eds), The Heart and Soul of Change (pp. 91-131)
Asay, Ted P., and Michael J. Lambert (1999). The Empirical Case for the Common Factors in Therapy: Quantitative Findings. In Hubble, Duncan, Miller (Eds), The Heart and Soul of Change (pp. 23-55)
Wampold, B. E. (2001). The great psychotherapy debate. New Jersey: Lawrence Erlbaum.
[rediger] Kritikk
Kritikere av psykoterapi mener at tidens løp bidrar vesentlig til psykososial heling. Etter en personlig krise eller en vanskelig hendelse, er støtte fra venner, familie og andre sammen med kontakt med profesjonelle, egen lesning og undersøkelse samt individuell tilpasning vel så store bidragsytere skulle dette være tilgjengelig. Moderne bruk av enkle spørreskjemaer for rapportering av personlig evne og følelse kan ikke med enkelhet isoleres fra et utvalg av andre verdifulle og lettere tilgjengelige og billigere verktøy som har vært tilgjengelig lenge før psykoterapi eller psykofarmaka.
[rediger] Se også
- Schizofreni
- Psykopati
- Forsvarsmekanismer
- Nevroser
- Psykiatri
- Psykologi
- Psykosyntese
- Gestalt
- Terapi
[rediger] Referanser
[rediger] Psykodynamiske retninger
- Anthony Bateman, Dennis Brown, Jonathan Pedder Introduction to Psychotherapy: An Outline of Psychodynamic Principles and Practice; Routledge; ISBN 0415205697; June 2000
- Bateman, A. & Holmes J. Introduction to Psychoanalysis: Contemporary Theory and Practice; Routledge; ISBN 0415107393; 1995
- Ellenberger, Henri F., The Discovery of the Unconscious: The History and Evolution of Dynamic Psychiatry, Basic Books 1970
[rediger] Humanistiske skoler
- John Rowan; Ordinary Ecstasy: Brunner-Routledge; ISBN 0415236320; March 2001
[rediger] Generelt
- Thomson, C.L, Rudolph L.B., & Henderson, D. (2004). Counseling children. (6th ed.). Belmont, CA: Brooks/Cole Thompson.
[rediger] Behavioristisk
- Epstein, R. (1997) Skinner as self-manager. Journal of applied behavior analysis. 30, 545-569. Retrieved from the world wide web on June 2, 2005 from http://seab.envmed.rochester.edu/jaba/articles/1997/jaba-30-03-0545.pdf
[rediger] Eksterne lenker
- British Association for Counselling and Psychotherapy
- Counselling Directory
- Types of Counselling & Psychotherapy from CounsellingResource.com
- UK Council for Psychotherapy
- European Association for Psychotherapy
- Norsk Forbund for Psykoterapi
- European Body Psychotherapy (Europäische Vereinigung Körperpsychotherapie)
- Aboutpsychotherapy.com
- International PSY Congresses
- Twelve Stages of Classical Adlerian Psychotherapy
- NLP Centeret
