Religionsvitenskap
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Religionsvitenskap er en samfunnsvitenskapelig disiplin som studerer religiøse fenomener og trosretninger fra ulike synsvinkler. Religionsvitenskapen deler på den ene side arbeidsområde med teologi og andre kunnskapsgreiner som drøfter religionenes meningsinnhold, og på den annen side med sosiologi, psykologi, antropologi og andre kunnskapsgreiner som drøfter religionens funksjoner. De metodene disse siste disiplinene anvender karakteriseres gjerne som reduksjonisme.
Religionsvitenskapens opprinnnnelse tidfestes gjerne til et foredrag som Max Müller holdt i London i februar 1870. Siden den tid har fagfeltet frambrakt mange teoretikere med høyst ulike arbeidsmetoder og innfallsvinkler, og svært ulike syn på hvordan religion og religioner skal kategoriseres og fortolkes. Studiet av religionsforskningen har blitt et fagfelt i seg selv, med ulike forsøk på systematisering av tilnærmingene til studiet av religion.
Øverste linje (fra venstre): Kristendom (gresk kors), jødedom (Davidstjerne), hinduisme (om), Bahai
Nest øverste linje:Islam, hedenske religioner solkors, kinesiske religioner, særlig taoisme (yin og yang), shinto (torii)
Nest nederste linje:Buddhisme, sikhisme, jainisme (svastika), jain (Ahimsasymbolet)
Nederste linje:Ayyavazhi, treenighetsgudinner (Triple Goddess, Diane de Poitiers' emblem), mantuansk kors, polsk naturreligion (Ręce Boga)
Sigmund Freud, Emile Durkheim og Karl Marx lanserte hver sin teori om årsaken til at religiøse forestillinger og handlemåter oppstår og utvikler seg. Sigmund Freud utarbeidet som ledd i sin kartlegging av menneskets underbevisste driftsliv en teori der religion springer ut av ulike former for fortrenging av grunnleggende psykiske behov. For Freud er derfor religionen egentlig et sykdomstegn i mennesket så vel som i samfunnet. Slike tilnærminger til religionsvitenskapen betegnes gjerne som funksjonalistiske, fordi de tar utgangspunktet i religionens observerbare funksjoner i individ og samfunn.
Seinere religionsforskere som Rudolf Otto, Mircea Eliade, E. E. Evans-Pritchard og Clifford Geertz tar på ulike vis avstand fra den reduksjonismen som ligger i de funksjonelle holdningene, men er ellers svært ulike i sine tilnærminger. Otto og Eliade forutsetter begge at alle religioner har en felles kjerne i møtet med det hellige (hierofanien), som en klar motsetning til den profane hverdagen; mens Geertz og Evans-Pritchard konsentrerer seg om å studere avgrensede eksempler på religiøse fenomener og forståelsesformer. De ser begge med stor skepsis på alle forsøk på formulering av overgripende teorier om hele det religiøse feltet.
De siste årtiene har det innen religionsvitenskapen blitt større fokus på studiet av de ulike moderne religiøse retningene som teosofi, new age m.v. , som har dukket opp i Vesten i det nittende og tjuende århundre, vestlig samtidsreligion, og på religiøse uttrykk i moderne massekultur, etter at disse formene for religiøsitet lenge ble ansett som uinteressante eller uvesentlige i akademisk sammenheng.
I Norge tilbys studier innen religionsvitenskap ved universitetene i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø. Ingvild Sælid Gilhus og Lisbeth Mikaelsson ved Universitet i Bergen har skrevet innføringsbøker i emnet som også har nådd utenfor akademiske fagmiljøer.
Religionsvitenskap deles også gjerne inn i underkategorier, som religionshistorie, religionssosiologi, religionsantropologi og religionspsykologi for å nevne noen. To norske religionspsykologer har markert seg i den underdisiplin som utviklet seg etter William James, nemlig Ola Raknes og Harald Schjelderup.
Et norsk organ for diskusjon av religionsvitenskapelige spørsmål er tidsskriftet DiN
