Den franske revolusjon
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Artikkelen inngår i serien om |
| Eldre historie |
|
Frankerne Kapetingerne Valois-dynastiet Bourbon-dynastiet (1) |
| Nyere historie |
|
Den franske revolusjon 1. republikk 1. keiserdømme Bourbon-dynastiet (2) Juli-monarkiet 2. republikk 2. keiserdømme Pariskommunen 3. republikk Vichy-regimet 4. republikk 5. republikk |
Den franske revolusjon var en periode i fransk historie (1789–1799). I løpet av denne perioden gjorde det franske folk opprør mot kongen, Ludvig den XVI, og tok over makten i landet. Etter at perioden var over, tok Napoleon over makten.
Innhold |
[rediger] Grunnen til den franske revolusjon
Det er flere grunner til den franske revolusjonen. Under opplysningstiden ble folket mer og mer kunnskapsrike. Lærde menn som Voltaire og Rousseau spredte viten til folket, og kritiserte samtidig de kongelige og overklassen. Folket ble mer og mer kjent med liberalismens prinsipper. Misnøyen med at bare én person; kongen, skulle styre landet tilnærmet uten noen andres innflytelse, økte raskt. Liberale krefter i samfunnet, spesielt bourgeoisien, fikk også etterhvert ambisjoner om å ta makten fra kongen og gi den til folket.
Det kan være flere grunner til utbruddet av revolusjonen:
- Hat mot det kongelige eneveldet.
- Folket mislikte det middelalderaktige samfunnet, der noen få, men mektige adelsmenn regjerte over store gårdsbruk, der mange fattige bønder måtte betale leie og skatt til herskapet. Inndelingen av gårdene kunne minne om føydalsamfunnet i middelalderen.
- Opplysningstidens idealer ble utbredt blant folket.
- Folket sultet mens kongen brukte penger på ting som for eksempel krigføring i Amerika og skaffet Frankrike en stor utenlandsgjeld.
- Religiøs intoleranse.
- Det at kongen ikke greide å løse landets problemer.
- Folket var den største økonomiske kilde til staten, noe som var negativt.
Under regjeringstiden til Ludvig den XVI (fr. Louis XVI, 1774-1792) gjennomgikk Frankrike en enorm økonomisk krise. Landet hadde siden Ludvig XIV hatt en dårlig økonomi, og i tillegg hadde den amerikanske revolusjon blitt svært kostbar for Frankrike. Når kongen ikke klarte å rydde opp i finansene, ble folket mer og mer utilfredse. Det at kongen brukte penger på seg selv til luksus mens folket sultet, satte sinnene i kok blant folket. I flere år hadde finansminister etter finansminister (Turgot, Neckar og Calonne) foreslått en skatteordning der alle, inkludert de øverste stendene, skulle betale eiendomsskatt.
Dette ble slett ikke godt likt blant de øverste stendene, som til nå hadde levd godt på skatteunntak. Det var så mye uenighet i landet at kongen i august 1788 gikk inn for å holde en stenderforsamling for å ordne opp i uenighetene.
[rediger] Stendene
Fram til den franske revolusjon i 1789 var den franske befolkningen delt inn i tre. En stand er et sosialt lag av mennesker som er klart utskilt i samfunnet ved at alle som hører til den etter loven har bestemte rettigheter og plikter. Disse rettighetene og pliktene er forskjellige for de ulike stendene og gir klart uttrykk for sosial lagdeling. De gir de høyere stendene langt bedre vilkår og rettigheter enn de lavere. Stendersamfunnet var altså et privilegiesamfunn der noen mennesker hadde lovfestede fordeler. Den øverste standen var geistligheten, de som tok seg av nasjonens åndelige liv. Adelen var andrestanden og skulle krige og forsvare landet. Disse to stendene hadde store lovbestemte fordeler eller privilegier. Viktigst av alt var at de ikke trengte å betale skatt. Alle andre mennesker hørte i prinsippet til tredjestanden. De skulle forsørge første- og andrestanden gjennom arbeid, skatter og avgifter, og utgjorde hele 98 prosent av Frankrikes 25 millioner innbyggere.
[rediger] Stenderforsamlingen
I mai 1789 samlet kongen en stenderforsamling. Folket var redde for at kongen og geistligheten ville klare å tvinge gjennom en avgjørelse i eget favør. I den forrige stenderforsamlingen, i 1614, hadde alle stendene hatt like mange representanter, og man telte kun én stemme pr. stand. Dette syntes folk var urettferdig, så en komité bestående av 30 liberale parisere krevde at 3. standen, folket, skulle få dobbelt så mange representanter i forsamlingen som de øvrige stendene, og at stemmene skulle telles pr. hode, ikke pr. stand. Dette likte ikke de andre stendene. Over halvparten av geistligheten og nesten alle de adelige ville holde på den gamle ordningen hvor stenderforsamlingen besto av førstestanden som var kongen og adelen, andrestanden besto av kirken og tredestanden besto av bøndene
Stenderforsamlingen 1789 tok til 5. mai 1789. Men etter mye diskusjon og uenighet ble forsamlingen tilslutt oppløst.
Den tredje standen samlet seg sammen til en nasjonalforsamling. Anført av Emmanuel Joseph Sieyès vedtok nasjonalforsamlingen den 17. juni 1789 at de skulle erklære seg som en representant, ikke for tredje stand, men som en representant av folket.
De inviterte de andre stendene til å delta, men forklarte samtidig at de fra nå av kom til å lede nasjonen enten med eller uten dem.
En del av de utvalgte representantene for stendene møtte nasjonalforsamlingen på en tennisbane der de avtalte at de ville holde sammen til de hadde gitt Frankrike en grunnlov. Etterhvert vokste sympatien for nasjonalforsamlingen, og til og med store deler militæret samlet seg utenfor Paris for å gi sin støtte.
Kongen ønsket ikke at folket skulle ta over makten, og under inflytelse av sine rådgivere sparket han regjeringen, og satt sammen en ny. Dette gjorde folket rasende, folk samlet seg for å protestere og gjøre opprør.
[rediger] Stormingen av Bastillen
14. juli 1789 stormet militæret og borgere av Paris fengselet Bastillen. De drepte direktøren av fengselet og flere av vaktene. Bastillen var et forhatt symbol på de undertrykkende styresmaktene, så selv om det bare var 7 fanger (fire falsknere, to galninger og en farlig voldtektsmann), ble frigjøringen av Bastillen sett på som et symbol på frihet, likhet og brorskap, og ble et signal for allment opprør. Og ennå er 14. juli, dagen da Bastillen ble stormet, Frankrikes nasjonaldag.
Da kongen så hvordan folkemassene protesterte trakk han og hans militære støttespillere seg foreløpig tilbake i slottet i Versailles.
[rediger] Nasjonalforsamlingen
Nå tok nasjonalforsamlingen over styringen. Forsamlingen vedtok å fjerne føydalismen, og etter et par timer hadde politikerne også tatt fra adelen og geistligheten deres privilegier. Alle ble likeverdige, og fra nå av skulle ingen ha fordeler eller privilegier ovenfor resten av folket. De nye myndighetene tok også fra kirken dens eiendommer og makt.
Samtidig angrep bønder landet rundt adelens slott og gårder, og gamle dokumenter med bestemmelser om adelens føydale særrettigheter ble ødelagt under dette opprøret. Dette ble kjent som «den store skrekken».
[rediger] Politiske retninger
Etterhvert ble det splittelser i forsamlingen, og politiske partier ble dannet. Rojalist-demokratene og Mirabeau allierte seg med med tidligere finansminister Necker. De ønsket et monarki som liknet det engelske der de både hadde konge, et folkevalgt parlament og et parlament av aristokrater. I tillegg ville de ha et senat bestående av representanter valgt av kongen. Kongen skulle ha makt til å utsette en lov, men han skulle ikke ha vetorett.
Helt til venstre var den svært radikale Maximilien de Robespierre og hans forening Jakobinerklubben. Disse ønsket å fjerne kongen, og heller ha republikk der en folkevalgt president skulle styre. Jakobinerklubben var Frankrikes mektigste klubb. På toppen var det oppimot 500 000 medlemmer av klubben.
[rediger] Kongen rømmer
Kongen ble nå flyttet fra Versailles til Paris. Det var for at forsamlingen skulle kunne kontrollere kongen bedre, og for å forhindre ham i å forsøke å gripe makten på ny.
Etter hvert ble kongen nervøs av å være i Paris. Han fryktet at han ville bli drept, så han og konen fant ut at de ville rømme. Den 20. juni 1791 dro kongen og hans gemalinne Marie-Antoinette. Men dagen etter at de hadde rømt, var kongen uforsiktig og viste seg offentlig. Han og kona ble arrestert ved Varennes. Han ble så fraktet tilbake til Paris. Denne hendelsen gjorde kongen enda mer upopulær enn han allerede var blant folket. Seinere ble han arrestert og satt i fengsel av de radikale sammen med sin kone Marie-Antoinette.
[rediger] Massakeren ved Champ-de-Mars
Det var framdeles uenighet i nasjonalforsamlingen, som ikke klarte å avgjøre hvilken styreform landet skulle ha. Forsamlingen lente mot konstitusjonelt monarki, men ikke alle var enige. Noen politikere gikk ut blant folket for å samle underskrifter mot kongen, og for å holde taler der de kritiserte kongens oppførsel. Mange folk møtte opp, noe rojalistene ikke likte. En av dem var lederen for nasjonalgarden, general Lafayette. Han beordret garden til å konfrontere forsamlingen. De svarte med å hive stein på garden. Garden svarte med å skyte opp i luften for å skremme folkemassene til å slutte. Da dette ikke gikk startet garden å skyte inn i folkemassene. Til slutt var over 50 mennesker blitt drept.
Etter denne massakeren flyktet mange av republikanerne fra landet eller gikk under jorden, i frykt for sitt liv. Dermed ble Jakobinerklubben det ledende partiet på venstresiden, og etterhvert det mektigste partiet i Frankrike.
[rediger] Revolusjonskrigene
Politikken Frankrike førte drev landet til krig mot Østerrike og deres allierte. Kongen og de revolusjonære ønsket å unngå krig. Likevel så kongen dette som en mulighet til å øke sin popularitet. Han tenkte at uansett resultat i krigene ville han fremstå som mer populær som følge av den. Jacobinerne var for krigen, fordi de så på den som en mulighet til å fremme revolusjonen, og håpet at den ville bre seg til resten av Europa.
I april 1792 brøt krigen mot Preussen og Østerrike ut. Den varte fram til Amiens-traktaten i 1802.
[rediger] Kongen henrettes
I starten av 1793 truet land som Preussen og Østerrike med at hvis ikke franskmennene gjeninnsatte kongen, ville det få følger for det franske folket. Ettersom kongen i lang tid hadde blitt mistenkt for å ha hatt ulovlig kontakt med utenlandske kongehus, ble han nå anklaget for å konspirere med fienden.
Ludvig 16. ble dømt til døden 17. januar 1793 for å ha konspirert mot folkets frihet og sikkerhet, og til store protester blant royalistene ble han halshogd 21. januar 1793. Hans kone Marie-Antoinette ble henrettet 16. oktober samme år.
[rediger] Terroren
Utdypende artikkel: Skrekkveldet
Republikanerne ble flere og flere, og mot slutten av 1792 var de det mektigste partiet i Frankrikes parlament. Da jakobinerne tok over komiteen for nasjonal sikkerhet startet perioden som nå kalles for Terroren, eller Skrekkveldet. I løpet av denne perioden, som varte fra 1793 til 1794, drepte Robespierre og hans medarbeidere over 1200 politiske motstandere, de fleste ved giljotinen. Tilsammen døde nærmere 200 000 mennesker, men de fleste var i borgerkrigen mellom rojalistene og republikanerne. Etterhvert sank jakobinernes popularitet, og i 1794 gjorde folket opprør mot jakobinerne og deres overdrevne bruk av terror. Det nye parlamentet ble hovedsaklig satt sammen av overlevende girondister (liberale republikanere). Etter at de hadde tatt tilbake makten hevnet de seg på jakobinerne og deres sympatisører. To av de mest kjente som døde i terroren var Danton og Robespierre. Begge var med på å starte den.
[rediger] Napoleon Bonaparte
Det nye parlamentet skrev så en ny konstitusjon som ble kalt Direktoriet. Parlamentet skulle bestå av 500 medlemmer, 250 senatorer, og 5 ledere.
Det nye regimet møtte mye motstand fra jakobinerne og rojalistene, og måtte ty til millitærbruk for å stanse opptøyer og kontrarevolusjonære aktiviteter. På denne måten fikk hærens leder mye makt og innflytelse. Hans navn var Napoleon Bonaparte.
9. november 1799 kuppet Napoleon makten i Frankrike og innsatte Konsulatet. Han styrte som diktator til 1804, da han utnevnte seg selv til keiser av Frankrike. Han presset land til å lage fredsavtaler med seg, men han stolte ikke helt på den russiske tsaren Aleksander I. Derfor bestemte han seg for å kvitte seg med ham en gang for alle, og angrep Russland 24. juni 1812. Russerne svarte smart, ledet av general Kutusov, ved å trekke seg tilbake mot Moskva, mens de brant ned byer slik at de ikke etterlot noe til franskmennene, også kjent som «den brente jords taktikk». Det ble vinter og Napoleon måtte trekke seg tilbake. Rundt 400 000 soldater døde i vinterkulda, både av forfrossenhet og kamper med russere. Etter en natt kunne man våkne opp til et helt kompani med døde frosne soldater foran et sluknet leirbål. Dette var Napoleons første nederlag.
[rediger] Litteratur
- Kåre Tønnesson: Revolusjonen som rystet Europa: Frankrike 1789-1815, Aschehoug 1989. ISBN 8203159648
