Frankerne

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Frankerne var et vestgermansk folkeslag som bestod av flere stammer, som sugambrere, saliere og ripariere. De kom fra Friesland som foederati og etablerte et kongedømme (noen ganger kalt Frankerriket) i et område som dekker mesteparten av dagens Frankrike og de vestlige regionene av Tyskland (Franken, Rhinland og Hessen) og dannet den historiske kjernen av dagens to land. Den hedenske frankerkongen Klodvig Is konvertering til kristendom var en avgjørende begivenhet i Europas historie.

Det frankiske kongedømmet ble mange ganger delt og samlet siden frankerne delte sin eiendom mellom sønnene, frankerne manglet også en bred forståelse av res publica. De så på kongedømmet som en stor utvidelse av privat eiendom. Denne praksisen forklarer delvis vanskelighetene med å presist fastsette tidspunkt og fysiske grenser til de frankiske kongedømmene og hvem som hersket over de forskjellige områdene. De produserte få skrevne kilder, siden det var få som kunne lese og skrive. To dynastier av ledere etterfulgte hverandre, først merovingerne og senere karolingerne.

Merovingerkongene gjorde krav på at deres dynasti var etterkommere av sugambrerne, en skytisk eller kimmerisk stamme. Frankerne gikk ut fra at sugambrerne hadde skiftet sitt navn til «frankere» i år 11 f.Kr. etter deres nederlag for Drusus da de ble forflyttet, under lederskapet til høvding Franko. Navnet har også blitt sporet tilbake til en frankon, «spyd, lanse» (kasteøksa til frankerne er kjent som francisca eller francisque på fransk og franziska eller franciska på tysk), men våpenet kan også ha blitt oppkalt etter stammen. Betydningen av «fri» (som i «fri og frank») oppstod fordi det var bare frankerne som etter erobringen av Gallia hadde status som frie menn.

Fra begynnelsen av hadde to undergrupper eksistert blant frankerne: saliere («salte») og riparere («elv»). I løpet av det 9. århundre, hadde denne delingen i praksis forsvunnet, men fortsatte en stund å ha konsekvenser i lovsystemet.

Frankerne har gitt navn til Frankrike, Franken (region i Tyskland), fransk språk, frankisk språk og Frankfurt.

Innhold 1 De tidligste beretningene om frankerne 2 Grunnleggelsen av det frankiske kongedømme 3 Merovingerne 3.1 Klodvig I 3.2 Etter Klodvig 4 Karolingerne 4.1 Karl den store 4.2 Senere karolingere 4.3 Arven etter karolingerne 5 Korsfarere og andre vesteuropeere kjent som «frankere» 6 Se også 7 Litteratur

[rediger] De tidligste beretningene om frankerne

Den tidligste frankiske historie er nokså uklar. Vår hovedkilde, den gallo-romerske krønike-forfatteren Gregor av Tours, som skrev Historia Francorum («frankernes historie») som dekker perioden frem til 594, siterer fra andre tapte kilder som Sulpicius Alexander og Frigeridus og støtter seg på Gregors personlige kontakt med mange frankiske stormenn. Bortsett fra Gregors bok eksisterer det noen tidligere romerske kilder som Ammianus og Sidonius Apollinaris.

Gregor slår fast at frankerne opprinnelig levde i Pannonia, men de slo seg senere ned ved breddene av Rhinen. Andre tidlige kilder forteller også at frankerne migrerte i førhistorisk tid fra munningen av Donau ved Svartehavet til Rhinen hvor de adopterte sitt navn (rundt år 11 f.Kr.) til ære for en høvding kalt Franko til fordel for det tidligere stammenavnet sugambere. Dette er sagt å være en gren av kimmerierne eller skyterne. Denne legenden om en skytisk eller kimmeriersk bakgrunn er dermed sammenfallende med de opprinnelige legendene til nesten alle andre europeiske nasjoner.

Moderne forskere av folkevandringstiden har på samme måte foreslått at den frankiske konføderasjonen steg opp av forskjellige tidligere, mindre germanske grupper (inkludert sugamberne, usipeti, tencteri og bructeri) som bodde i Rhindalen og områdene rett øst for elven. Den sosiale utviklingen ble kanskje fremskyndet av økende uro i området som oppstod av krigen mellom Roma og markomannerne som begynte i 166 og etterfølgende konflikter sent i det 2. århundret og det 3. århundret. En region nordøst i dagens Nederland, nord for datidens romerske grense, bærer navnet Salland, og kan ha fått navnet fra salierne. På samme måte kan øya Sjælland i Danmark ha fått sitt navn.

Rundt 250 dro en gruppe frankere fordel av et svekket Romerrike, trengte seg så langt som Tarragona i dagens Spania, herjet regionen i rundt et tiår, før romerske styrker kuet dem og utviste dem fra romersk territorium. Rundt førti år senere hadde frankerne Scheldt-regionen under kontroll og hadde innflytelse over den engelske kanal. Romerske styrker pasifiserte regionen, men utviste ikke frankerne.

[rediger] Grunnleggelsen av det frankiske kongedømme

Den senere keiseren Julianus oppdaget i 355–358 at skipsleiene på Rhinen igjen var under kontroll av frankerne og igjen ble de pasifisert. Roma gav en betydelig del av Gallia Belgica til frankerne. Fra denne tiden av ble de foederati i romerriket. En region som omtrent tilsvarer dagens Flandern og Nederland sør for elvene er den dag i dag en germansk-språklig region. Det vestgermanske språket kjent som nederlandsk dominerer der nå. Frankerne ble dermed det første germanske folkeslaget som slo seg ned permanent innenfor romersk territorium.

Fra denne basen erobret frankerne gradvis mesteparten av det romerske Gallia nord for Loire-dalen og øst for visigoternes Aquitaine. I begynnelsen hjalp de til med å beskytte grensen som allierte. Et eksempel var da en betydelig invasjon av hovedsakelig østgermanske stammer krysset Rhinen i 406. Frankerne kjempet mot denne invasjonen selv om hovedstyrken passerte sør for Loire-elven. Romersk kontroll i regionen rundt Paris fortsatte til 486, et tiår etter fallet til keiserne i Ravenna, delvis på grunn av alliansen med frankerne.

[rediger] Merovingerne

Hovedartikkel: Merovingerne

Styrene til de tidlige frankiske høvdingene Pharamond (rundt 419 til 427) og Clodio (rundt 427 til 447) ser ut til å bunne mer i myter enn i fakta, og deres forhold til merovinger-dynastiet forblir usikkert.

Gregorius nevner Clodio som den første kongen som startet erobringen av Gallia ved å ta Camaracum (Cambrai) og ekspanderte grensene til det frankiske territoriet sør til Somme. Dette tok antagelig en del tid. Sidonius forteller at Aetius overrasket frankerne og drev dem tilbake (antagelig rundt 431). Denne perioden markerer begynnelsen av en situasjon som ville vare i mange århundrer: De germanske frankerne ble herskere over et økende antall gallo-romerske undersåtter.

I 451 tilkalte Aetius sine germanske allierte på romersk jord for å hjelpe til med å stanse hunnernes invasjon. De saliske frankerne svarte på Romas bønn om hjelp, mens ripuarierne kjempet på begge sider, da noen av dem bodde utenfor Romerriket. Gregorius kilder identifiserer Merovech som kongen av frankerne og muligens en sønn av Clodio. Merovech ble etterfulgt av Childerik I. Hans grav ble funnet i 1653 og inneholdt en ring som identifiserte ham som kongen av frankerne.

[rediger] Klodvig I

Hovedartikkel: Klodvig I

Childeriks sønn Klodvig startet en kampanje med å konsolidere de forskjellige frankiske kongedømmene i Gallia og Rhinland, noe som inkluderte beseiringen av Syagrius i 486. Denne seieren gjorde slutt på romersk kontroll i Paris-regionen. I slaget ved Vouillé i 507 beseiret Klodvig med hjelp av burgundere visigoterne og ekspanderte sitt kongedømme østover ned til Pyreneene.

Klodvigs konvertering til kristendom etter hans ekteskap med den kristne burgundiske prinsessen Clotilde i 493 kan ha bidratt til å øke hans posisjon i øynene til paven og de andre kristne herskerne. Klodvigs konvertering signaliserte størstedelen av det frankiske folkets konvertering til kristendommen. Siden de kunne be sammen med sine katolske naboer, oppdaget frankerne at de mye lettere ble akseptert av den lokale gallo-romerske befolkningen enn de arianske visigoterne, vandalene eller burgunderne. Merovingerne bygget dermed det som etterhvert skulle vise seg å være det mest stabile av kongedømmene i vest.

[rediger] Etter Klodvig

Stabilitet var derimot ikke fremtredende i dagliglivet i merovingernes epoke. Mens spredte voldeligheter eksisterte i en viss grad sent i romernes tid, førte innføringen av den germanske praksisen med blodhevn som personlig rettferdighet til en oppfattelse av økt lovløshet. Forstyrrelser i handelen skjedde rett som det var og statslivet ble stadig vanskeligere. Dette førte til et økende lokalt og fragmentert samfunn basert på villaer som var selvberget. Lese og skriveferdighetene forsvant i praksis utenfor kirkene og klostrene.

Merovingerhøvdingene beholdt den germanske praksisen med å dele sitt land blant sine sønner. Territorier ble delt, samlet og delt igjen ofte og førte til mord og krigføring mellom de ledende familiene. Klodvig drev visigoterne ut av Gallia, men hans fire sønner delte riket mellom seg da han døde i 511 og i løpet av de neste to århundrene delte hans etterkommere kongetittelen.

Frankernes område ekspanderte videre under Klodvigs sønner og dekket etterhvert mesteparten av dagens Frankrike, men inkluderte områder øst for Rhinen som Alemannia (dagens sørvestlige Tyskland) og Thüringen (fra 531). Sachsen forble derimot utenfor frankernes rike inntil det ble erobret av Karl den store århundrer senere.

Etter en midlertidig gjenforening av de separate kongedømmene under Klotar I, ble de frankiske områdene splittet igjen i 561 i Neustria, Austrasia og Burgund, som hadde blitt absorbert inn i det frankiske rike gjennom en kombinasjon av politiske ekteskap og våpenmakt.

I hvert av de frankiske kongedømmene tjente major domus eller rikshovmester som øverste leder av staten. En serie med tidlige dødsfall som begynte med Dagobert I i 639 førte til en rekke med barnekonger. Ved overgangen til det 8. århundret hadde dette gitt major domusen i Austrasia muligheten til å konsolidere makten i sitt eget arvelige styre og legge fundamentet for et nytt dynasti: Deres etterkommere karolingerne.

[rediger] Karolingerne

Hovedartikkel: Karolingerne

Karolingernes kongedømme starter tradisjonelt med avsettelsen av den siste merovingerkongen, med pavelig godkjennelse, og tronsbestigelsen i 751 til Pipin den yngre, far til Karl den store. Pipin hadde etterfulgt sin egen far, Karl Martell, som major domus av et gjenforent og gjenoppreist frankisk kongedømme som bestod av de tidligere uavhengige delene.

Pipin regjerte som en valgt konge. Selv om slike valg skjedde fra tid til annen, var det en vanlig regel i germansk lov at kongen støttet seg til sine ledende menn. Disse mennene reserverte seg retten til å velge en ny «verdig» leder ut av den herskende klanen dersom de følte at den gamle ikke kunne lede dem i lønnsomme slag. Mens kongedømmet i Frankrike senere ble arvet, viste kongene av det senere hellige romerske riket (det tysk-romerske rike) seg ute av stand til å avskaffe valgtradisjonen og fortsatte som valgte herskere til rikets formelle slutt i 1806.

Pipin befestet sin posisjon i 754 ved å inngå allianse med pave Stefan III som gav kongen av frankerne en kopi av den forfalskede «konstantinske donasjonen» i Paris og i en storslagen seremoni i Saint-Denis innsatte kongen og hans familie og erklærte ham patricius Romanorum («beskytter av romerne»). Året etter fulgte Pipin opp sitt løfte til paven og tok tilbake Exarken av Ravenna som nylig var falt i hendene på lombardene og returnerte den, ikke tilbake til den bysantiske keiseren, men til paven. Pipin donerte de gjenerobrede områdene rundt Roma til paven og la fundamentet for pavestatene i «Pipins donasjon» som han la på graven til St. Peter. Paven hadde god grunn til å forvente at det gjenoppbygde frankiske monarkiet ville utgjøre en betydelig maktbase (potestas) i skapelsen av en ny verdensorden, sentrert rundt paven.

[rediger] Karl den store

Hovedartikkel: Karl den store

Da Pipin døde i 768 delte hans sønner Karl og Karloman igjen kongedømmet mellom seg. Men Karloman trakk seg tilbake til et kloster og døde kort tid etterpå og etterlot styret til hans bror som senere skulle bli kjent som Karl den store eller Charlemagne på fransk, en mektig og intelligent figur som ble en legende for den senere historien til både Frankrike og Tyskland. Karl gjenopprettet en likeverdig balanse mellom keiser og pave.

Fra 772 og fremover erobret og til slutt beseiret Karl sakserne og innlemmet deres rike i det frankiske kongedømmet. Denne kampanjen utvidet praksisen av ikke-romerske kristne herskere som gjennomførte konverteringen av sine naboer med våpenmakt. Frankiske kristne misjonærer, sammen med andre fra Irland og det anglo-saksiske England, hadde gått inn i saksernes land siden midten av det 8. århundret, noe som resulterte i økende konflikter med sakserne som motsatte seg misjonærenes forsøk og den parallelle militære innblandingen. Karls hovedmotstander, den saksiske Widukind, tok imot dåpen i 785 som del av fredsavtalen, men andre saksiske ledere fortsatte å kjempe. Etter hans seier i 787 ved Verdun, beordret Karl drapet på tusenvis av hedenske saksiske fanger. Etter flere opprør led sakserne det endelige nederlaget i 804. Dette utvidet det frankiske kongedømmet østover til elven Elbe, noe Romerriket bare hadde forsøkt en gang og som slo feil i slaget ved Teutoburger Wald (år 9). For å kunne kristne sakserne mer effektivt, grunnla Karl flere bispedømmer, blant dem Bremen, Münster, Paderborn og Osnabrück.

Samtidig (773–774) beseiret Karl lombardene og kunne dermed legge det nordlige Italia til sin innflytelsessfære. Han fornyet vatikandonasjonen og løftet til paven om fortsatt frankisk beskyttelse. I 788 gjorde Tassilo dux (hertug) av Bayern opprør mot Karl. Karl knuste opprøret og la Bayern til kongedømmet. Det gjorde ikke bare kongens område større, men reduserte drastisk makten og innflytelsen til agilolfingerne (Tassilos familie), en annen ledende familie blant frankerne og potensielle rivaler. Frem til 796 fortsatte Karl å ekspandere kongedømmet enda lenger sørøstover, inn i dagens Østerrike og deler av Kroatia.

Karl skapte dermed et rike som strakte seg fra Pyreneene i sørvest (det inkluderte faktisk et område i det nordlige Spania, Marca Hispanica, etter 795) over nesten hele dagens Frankrike (unntatt Bretagne som frankerne aldri erobret) østover til mesteparten av dagens Tyskland, inkludert det nordlige Italia og dagens Østerrike. I kirkens hierarki så biskoper og abbeder til beskyttelse i kongens palass, hvor kildene til sikkerhet lå. Karl hadde tatt steget opp som leder av vestlig kristendom og hans beskyttelse av klostrenes kunnskapssentre gav vekst til den «karolingiske renessanse» av skriftlig kultur.

1. juledag 800 kronet pave Leo III Karl som keiser av romerne i Roma i en seremoni som ble gitt som om det var en overraskelse (Karl ønsket ikke å stå i gjeld til biskopen i Roma), et videre trekk av paven i en rekke av symbolske gester som skulle definere de likeverdige rollene til pavelig auctoritas og keiserlig potestas. Karl foretrakk tittelen «Keiser, konge av frankerne og lombardene» for å dempe bysantisk raseri, men seremonien anerkjente formelt det frankiske riket som etterfølger av det (vestlige) romerske imperiet (selv om bare den forfalskede «donasjonen» gav paven politisk autoritet til å gjøre dette) og utløste dermed en serie uenigheter med bysantinerne om det romerske navnet. Etter en innledende protest ved tronsbestigelsen, anerkjente den byzantiske keiseren Michael I Rhangabes i 812 Karl som medkeiser. Kroningen gav permanent legimitet til karolingisk ledelse blant frankerne. Ottonianerne vakte denne forbindelsen senere til live i 962.

Da Karl døde 28. januar 814 i Aachen ble han gravlagt i sitt eget slottskapell i Aachen.

[rediger] Senere karolingere

Karl hadde flere sønner, men bare en var i live da Karl døde. Denne sønnen, Ludvig den fromme, etterfulgte hans far som hersker over et forent imperium. Men det at han arvet alt, var en tilfeldighet mer enn tiltenkt. Da Ludvig døde i 840, gikk karolingerne tilbake til skikken med å dele arven, og Verdun-traktaten i 843 delte riket i tre:

1. Ludvigs eldste sønn Lothar I ble keiser og hersker over de sentrale frankerne. Hans tre sønner delte senere dette kongedømmet mellom seg i Lotharingen, Burgund og (det nordlige) Italia. Disse områdene ville senere forsvinne som separate kongedømmer.
2. Ludvigs andre sønn, Ludvig den tyske, ble konge av de østlige frankerne. Dette området dannet kjernen i det senere hellige romerske rike av den tyske nasjon som til slutt utviklet seg til dagens Tyskland.
3. Hans tredje sønn, Karl den skallede ble konge over de vestlige frankerne. Dette området ble grunnlaget for det senere Frankrike.

Etterhvert ble delingen gjort på nytt gjennom Mersen-traktaten (870), på bekostning av Lotharingen.

12. desember 884 gjenforente Karl den tykke mesteparten av det karolingiske riket, bortsett fra Burgund. Sent i 887 gjorde hans nevø, Arnulf av Kärnten, opprør og tok tittelen konge av østfrankerne (Tyskland). Karl trakk seg tilbake og døde snart den 13. januar 888. Grev Odo av Paris ble valgt til å styre i vest (Frankrike) og ble kronet neste måned.

Karolingerne var ti år senere gjeninnsatt i Frankrike og hersket til 987, da den siste frankiske konge, Ludvig V, døde.

[rediger] Arven etter karolingerne

Samlingen av mesteparten av det som i dag utgjør det vestlige og sentrale Europa under en hersker gav et fruktbart grunnlag for fortsettelsen av det som i dag er kjent som den karolingiske renessanse. Til tross for nesten konstant krigføring som imperiet til karolingerne opplevde, sikret utvidelsen av frankernes styre og romersk kristendom over et så stort område en fundamental enhet gjennom imperiet. Hver del av imperiet utviklet seg forskjellig. Frankisk styre og kultur var like mye avhengig av individuelle herskere og deres mål. De målene forandret seg like lett som de skiftende politiske alliansene innen de frankiske ledende familiene. Men disse familiene, inkludert karolingerne, delte alle den samme grunnleggende troen og idèer om hvordan landet skulle styres. Disse idéene og denne troen hadde sine røtter i en bakgrunn som trakk både fra romersk og germansk tradisjon, en tradisjon som begynte før karolingerne tok makten og fortsatte i en viss grad etter døden til Ludvig den fromme og hans sønner.

[rediger] Korsfarere og andre vesteuropeere kjent som «frankere»

Siden det frankiske kongedømmet dominerte det vestlige Europa i århundrer, ble begrep som kom fra «franker» brukt av mange i Øst-Europa, Midtøsten og videre utover som et synonym for romersk-kristne (f.eks. al-Faran i arabisk, feringhee eller feringhi på hindustani, falangji i kinesisk og frangos på gresk). Under korstogene som til å begynne med hovedsakelig ble ledet av adelsmenn fra det nordlige Frankrike som gjorde krav på å være etterkommere av Karl den store, brukte både muslimer og kristne disse begrepene som etnonymer for å beskrive korsfarerne. Denne bruken er ofte fulgt opp av moderne historikere som kalte vesteuropeere «frankere» uansett hvilket land de kom fra. Tilsvarende ble Rhomaios, Rûmi («romersk») brukt for ortodokse kristne.

[rediger] Se også

• Liste over frankiske konger

[rediger] Litteratur

• Geary, Patrick J. Before France and Germany: the Creation and Transformation of the Merovingian World. New York: Oxford University Press, 1988. ISBN 0195044584.