Jacques-Louis David
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Jacques-Louis David (født 30. august 1748 i Paris, død 29. desember 1825 i Brussel) var en fransk maler og møbelarkitekt. Han var grunnleggeren av den franske klassisismen, eller nyklassismen, og ble kjent for fremragende håndverk og portrettkunst i både samtidige og historiske motiver.
[rediger] Liv og verk
David var den førende skikkelsen innenfor nyklassisismen, men ble opplært av Joseph Marie Vien i en rokokkotradisjon i stilen til François Boucher. Denne retningen forkastet David med maleriet Horatiernes ed, som ble vist i 1784 både i Roma og Paris og som straks ble anerkjent som et banebrytende verk. Fargene var lysende og klare og tegningen fast, naturlig og kraftfull. Motivet vendte seg dessuten vekk fra aristokratiets bekymringsløse forlystelser og søkte tilbake til den romerske republikkens tradisjonelt strenge dyder.
Som ivrig republikaner, jakobiner og venn av Maximilien de Robespierre, hyllet David revolusjonens seire, for eksempel i Eden i ballhuset, og lovpriste dens martyrer, som i Marats død. I det skjebnetunge Liktorerne fører hjem likene av Brutus' sønner vender han tilbake til motivet med republikkens dyder. David ble midlertidig fengslet etter Robespierres fall i 1794, og fra cella malte han sitt eneste landskapsbilde Utsikt over Luxembourghagen, et lite mesterverk innenfor sjangeren, svært romantiskt, varmt og uttrykksfullt. Portrettene hans er klare, men ikke strenge, for eksempel det av ektefellene Sériziat og den berømte skjønnheten Madame Récamier (1800).
David var den store Napoleon-skildreren framfor noen. Han ble keiserens hoffmaler i 1804 og lagde blant annet det mektige og pompøse Napoleons kroning i årene 1805 til 1807. Etter Napoleons fall i 1816 måtte han imdlertid rømme fra landet og søkte tilflukt i Brussel.
Som møbelarkitekt var David en av de første som direkte kopierte møbler fra antikken, og hans verk spilte en grunnleggende rolle for utforminga av empirestilen.
David ble i praksis en «kunstdiktator» i Frankrike i perioden fra den franske revolusjonens begynnelse til Napoleons fall. Få personer har hatt en like sterk påvirkning på kunsten og smaken i sin egen tid. Han hadde mer enn fire hundre elever, blant annet Jean Auguste Dominique Ingres, Jean-Baptiste Isabey, François Pascal Simon Gérard, Antoine-Jean Gros, nordmannen Jacob Munch, svensken Per Krafft d.y., og dansken Christoffer Wilhelm Eckersberg, og fikk gjennom dem avgjørende innflytelse på kunstutviklinga i den vestlige verden. Motivene hans, som ofte var allegoriske, historiske og mytologiske, og jakten på et klassisk skjønnhetsideal som baserte seg på den antatte lovmessigheten i antikkens skulpturer, la derfor grunnlaget for hele den akademiske kunsten på 1800-tallet.
[rediger] Verk (utvalg)
 Belisarius Receiving Alms |
 Andromache sørger over Hektor (1783) |
 Horatiernes ed (1784) Louvre, Paris |
|
 Portrett av Monsieur Lavoisier og hans hustru (1788) |
 Paris og Helena (1788) |
 Eden i ballhuset (1789) |
|
 Brutus ved sine sønners lik (1789, Louvre) |
 Marats død (1793) |
 Marats død (detalj) |
 Jeanbon St. André (1795) |
 Sabinerinnene (1799) |
 Madame Récamier (1800) |
||
 Nakenstudie av Pius VII (1805) |
 Napoléon i studérkammeret (1812) |
 Leonidas på Thermopylae (1814) |
 Étienne-Maurice Gérard (1816) |
 Zenaide og Charlotte Bonaparte (1821) |
 Equestrian portrait of Stanisław Kostka Potock |
[rediger] Eksterne lenker
