Zimbabwe
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Republic of Zimbabwe Republikken Zimbabwe |
|
Flagg | Riksvåpen |
Nasjonalt motto: Unity, Freedom, Work (Engelsk: Enhet, frihet, arbeid) |
|
Offisielt språk: | Engelsk |
Hovedstad: | Harare |
Styreform:
President:
|
Republikk Robert Mugabe |
Areal: Totalt Herav vann |
Rangert som nr. 59 390 580 km² 1 % |
Befolkning: Totalt (2005) Tetthet |
Rangert som nr. 70 12 236 805 31,33/km² |
HDI: | 0,505 (rangert som nr. 146) |
Uavhengighet fra: Dato |
Storbritannia 18. april, 1980 |
Valuta: | Zimbabwisk dollar (ZWD) |
Tidssone: | UTC +2 |
Nasjonaldag: | 18. april |
Nasjonalsang: | «Ngaikomborerwe nyika yeZimbabwe» |
Toppnivådomene: | .zw |
Kart over Zimbabwe: |
Republikken Zimbabwe, tidligere Rhodesia, er en afrikansk republikk i det sørlige Afrika. Zimbabwe grenser opp mot Zambia, Mosambik, Sør-Afrika og Botswana. Navnet Zimbabwe er hentet fra noen kjempemessige ruiner som ligger i landet, fra en kultur som eksisterte i middelalderen. Ruinene kalles Great Zimbabwe.
Innhold |
[rediger] Historie
De tidligste innbyggerne i området var khoisan jegere og samlere. De var stort sett erstattet av bantu-stammer i en serie migrasjoner. Den sørlige delen av landet ble kalt matabeleland etter ndebele-stammen som okkuperte området på begynnelsen av 1800-tallet under en løs konføderasjon av ndebele-språklige stammer ledet av khumalo-stammen under deres sjef Mzilikazi. Det har vært spenning helt opp til vår tid mellom denne folkegruppen og de shona-språklige stammene i Mashonaland, den nordlige delen av Zimbabwe.
[rediger] Kolonitiden
I 1888 signerte Cecil Rhodes en avtale med ndebelenes kong Lobengula som hadde etterfulgt Mzilikazi. Den førte til omfattende britisk intervensjon i området, og dets formål var hovedsaklig utvinning av mineraler. I 1889 skaffet Rhodes seg en kontrakt for British South Africa Company (BSAC) for å okkupere og administrere det som senere ble kjent som Rhodesia og for å utvinne gull og andre mineraler. I 1895 okkuperte en avdeling på 200 bevæpnede hvite menn rekrutert av BSAC i Sør-Afrika Mashonaland og oppmuntret til kolonisering av regionen og dets landområder, arbeidskraft og mineralressurser.
I 1896–1897 utførte ndebelene og shonaene mislykkede opprør mot de hvite kolonistenes ran av deres opprinnelige land. Dette ble senere kjent som den første chimurenga («frigjøringskrig»). Nehanda Nyakasikana, Chaminuka, Muponda og andre shona åndemedier og herskere var lederne i dette opprøret, og ble senere fanget og henrettet. Shonaene og ndebelene med deres spyd og batonger var sjanseløse mot tungt bevæpnede British South Africa Police (som politistyrken i Rhodesia ble kalt) som hadde hester, skytevåpen og kanoner.
Sør-Rhodesia ble adiministrert av Rhodes sitt BSAC frem til 1922. I en folkeavstemning det året avslo bosetningsbefolkningen et forslag for å bli innlemmet i den Sør-Afrikanske union, og ble istedet en britisk selvstyrt koloni.
Sør-Rhodesia, Nord-Rhodesia (nå kalt Zambia) og Nyasaland (nå kalt Malawi) dannet i 1953 Føderasjonen av Rhodesia og Nyasaland, også kalt den Sentralafrikanske Føderasjonen.
Etter at føderasjonen ble oppløst i 1963, krevde den hvite minoritetsadministrasjonen i Sør-Rhodesia (kalt Rhodesia fra 1964) uavhengighet, men den britiske regjeringen hadde startet politikken ingen uavhengighet før afrikansk majoritetsstyre.
[rediger] Selverklært uavhengighet
I respons til dette erklærte statsminister Ian Smith Rhodesia uavhengig 11. november 1965. Storbritannia kalte erklæringen en opprørshandling og Samveldet av nasjoner innførte økonomiske sanksjoner. I 1968 stemte FN for å gjøre sanskjonene obligatoriske, men de var stort sett lite effektive. I et forsøk på å distansere landet fra Storbritannia, erklærte Smith Rhodesia en republikk i 1970, men dette førte ikke til internasjonal anerkjennelse. Smith fortsatte å administrere et stort sett segregert sosialt samfunn som har blitt sammenlignet med apartheid. Uavhengigheten ble aldri godkjent internasjonalt, da dette hvite mindretallet kun erklærte selvstendighet for å holde på et hvitt rasistisk mindretallsstyre ikke ulikt Sør-Afrikas.
Motstanden mot det hvite styret vokste seg sterkere og begynte med en trefning ved Chinoyi hvor seks krigere fra Zimbabwe African National Liberation Army (ZANLA) kjempet mot regjeringsstyrker. ZANLA og Zimbaber People's Revolutionary Army (ZIPRA) brukte geriljataktikker som minnet om Viet Cong under Vietnamkrigen.
Bevegelsen for like rettigheter for afrikanere i Afrika og i diasporaen ble intensivert i den andre halvdel av det 20. århundre verden over. Med slutten på portugisernes styre i nabolandet Mozambique i 1975, gav frigjøringsfronten i Mozambique (Frelimo) ledet av Samora Machel støtte til ZANLA, og motstanden ble intensivert til et opprør i stor skala som ble kalt den andre Chimurenga.
De rhodesiske sikkerhetsstyrkene hadde operasjonelle suksesser mot de kommuniststøttede geriljaene. Selv under presset av de økonomiske og militære sanksjonene, utførte rhodesiske styrker svært effektive angrep på geriljabaser i Zambia og Mozambique.
Men i løpet av 1978 innså Smith og hans kabinett at situasjonen ikke lenger kunne rettes opp og forsøkte å inngå et kompromiss med moderate svarte ledere. De valgte biskop Abel Muzorewa til å bli den nye lederen av Zimbabwe–Rhodesia med støtte fra Ndabaningi Sithole.
Muzorewa hadde støtten til Smith og den sørafrikanske regjeringen, men manglet troverdighet blant betydelige deler av den afrikanske befolkningen. Muzorewa–regjeringen fikk raskt problemer. I 1979 ba den britiske regjeringen alle parter om å komme til Lancaster House i London for å forhandle frem en avslutning av borgerkrigen.
[rediger] Internasjonal anerkjennelse av uavhengighet og fremveksten av ZANU
Etter konferansen som ble holdt i 1979–1980 ble Storbritannias Lord Soames utnevnt til guvernør for å overvåke avvæpningen av revolusjonsgeriljaen, gjennomføring av valg og til å gi uavhengighet til koalisjonsregjeringen med Joshua Nkomo, leder av Zimbabwe African People's Union (ZAPU). I de frie valgene i februar 1980 vant Robert Mugabe og hans Zimbabwe African National Union (ZANU) et valgskred, og Mugabe har vunnet alle valg siden, selv om de fleste valg ikke har blitt regnet som «frie og rettferdige» ifølge internasjonale standarder. Det har blitt hevdet at velgere har blitt truet og medlemmer av opposisjonen har blitt trakassert.
[rediger] Kamper mellom ZANU og ZAPU
80-årene var preget av stabilitet og økonomisk oppsving i Zimbabwe. Mugabe utviklet blant annet Afrikas mest effektive skole- og helsesystem. Zimbabwe var på denne tiden et mønsterland i vestlig syn, og var for eksempel et hovedsamarbeidsland for Norad. Mellom 1982 og 1985 satte imidlertid Mugabe i gang en hemmelig utryddelseskrig mot sine tidligere allierte Zapu. Opp mot 10 000 ZAPU-tilhengere ble drept. Den hvite overklassen, ble tålt så lenge de ikke sa noen ting og fortsatte å gjøre landet rikere.
Nkomo ble kastet fra sitt kabinett i 1982 da et lager av våpen fra krigen ble oppdaget på eiendommer han og hans øverste løytnanter eide, noe som satte i gang kamper mellom ZAPU–tilhengere i den sørlige ndebele–språklige regionen av landet og det styrende ZANU. Der var utstrakte angrep på hvite jordeiere og shonaer i mindre deler av Masvingo, sentrale områder og provinsene i Matabeleland. Den mest kjente var Gwesela som førte sine tilhengere i angrep mot shonaene.
Regjeringen mobiliserte den femte brigaden (også kalt Gukurahundi) ledet av oberst Perence Shiri for å slå ned urolighetene. I februar 1983 dro de til Tsholotsho i det nordlige Matabeleland og dro videre over Manzamnyama–elven inn i den sørlige delen i 1984. I hendelsenes løp ble det utført flere ugjerninger mot ndebelene.
Til slutt avholdt Mugabe og Nkomo fredsforhandlinger som gjeninnførte fred og gjenforente den patriotiske fronten. Det ble gitt benådning til de som hadde utført ugjerninger på begge sider. Fredsavtalen i 1987 førte til at ZAPU og ZANU i 1988 ble slått sammen til Zimbabwe African National Union Patriotic Front (ZANU–PF).
[rediger] Landreformer
På 90-tallet stagnerte Zimbabwes økonomi, og motstanden mot Mugabe økte. Det viste seg at han på denne tiden hadde skaffet seg all makt i landet, og han slo tilbake all opposisjon. Da opprøret mot ham til slutt ble for voldsomt, vendte han seg mot de hvite farmerne, og skaffet en ytre fiende. Rundt 2000 startet han dermed sine landreformer, og landets økonomi kollapset fullstendig.
Tørken i det sørlige Afrika, kanskje den verste på et århundre, hadde så stort effekt på Zimbabwe at det ble erklært en nasjonal katastrofe i 1992. Tørken sementerte landets gjeldkrise. Den påfølgende IMF-støttede økonomiske justeringen og strenge program førte til utstrakte harde tider. Fortsatt trakassering av ndebele–minoriteten i sør har fått nesten en million av dem til å flykte til Sør–Afrika.
Selv om majoritetsstyre var innført, fortsatte de hvite å dominere nasjonens økonomi. De utgjorde mindre enn 1% av befolkningen, men var i besittelse av 70% av landets kommersielt brukbare landbruksjord. Av denne hadde bare en liten del blitt kjøpt og fordelt ut til svarte siden uavhengigheten i 1980, til tross for at det ble gitt millioner av pund i hjelp fra britene til dette formålet. De fleste kjøpte gårder endte opp som eiendommen til høytstående militære og politiske personer. Men de hvite hadde ingen politisk makt. Omfordelingen av landbruksjorda fra hvite ble igjen en politisk sak i 1999.
Den tvungne fjerningen av hvite jordeiere førte til skarp prisstigning i landbruksvarer som korn og sukker, og Zimbabwes økonomi kollapset. Zimbabwe var tidligere en viktig mateksportør i regionen, men i de siste årene har hungersnød vært utbredt på grunn av Mugabes landreformspolitikk som omfordelte jorda til politiske støttespillere som ikke dyrker jorda effektivt. Dette har etterlatt den store majoriteten av jordløse svarte i en verre forfatning på grunn av et katastrofalt fall i produktiviteten, en spektakulær stigning i inflasjonen (1000% i mai 2006) og utstrakt arbeidsløshet.[1]
I etterspillet til Mugabes håndtering av jordkrisen som omfordelte jord til utvalgte svarte ved å fjerne eierne med makt uten kompensasjon, ble Zimbabwe suspendert fra Samveldet av nasjoner anklaget for brudd på menneskerettighetene og valgfusk i 2002 som inkluderte utstrakte trusler og vold mot støttespillere av opposisjonspartier. Zimbawe trakk seg ut av Samveldet 7. desember 2003.
[rediger] Operasjon Murambatsvina
Regjeringen i Zimbabwe startet Operasjon Murambatsvina i mai 2005. Hjem skulle ødelegges og store mengder mennesker skulle tvangsflyttes fra urbane områder til landsbygden. 19. mai 2005 startet raseringen og brenningen av fattigstrøkene i Harare. Aksjonen spredde seg til hele landet. I løpet av noen uker arresteres titusener av mennesker mens hundretusener blir hjemløse og like mange mister levebrødet. Flere barn omkommer fordi vegger på hus som rives, faller ned over dem. EU og FN fordømmer rivingen av fattigdom-områdene. Utover høsten gjennomføres det flere aksjoner mot disse områdene. Ifølge FNs spesialutsending Tibaijuka mistet 700 000 mennesker enten huset eller levebrødet sitt, mange begge deler. Til sammen ble over to millioner berørt av aksjonen.
[rediger] Politikk
Zimbabwe er en republikk med en utøvende president og et parlament med to hus. Under grunnlovsendringene i 2005 ble et overhus, senatet, gjeninnsatt. Folkeforsamlingen er underhuset i parlamentet.
Robert Mugabe, valgt til statsminister i 1980, reviderte grunnloven i 1987 for å bli president. President Mugabes parti har vunnet alle valg siden uavhengigheten 18. april 1980. I noen leire har han blitt anklaget for korrupsjon og for å ha drevet valgfusk. Særlig valget i 1990 ble fordømt nasjonalt og internasjonalt, hvor det nest største partiet, Edgar Tekeres Zimbabwe Unity Movement, vant kun 20% av stemmene. Presidentvalg ble sist holdt i 2002 og var preget av beskyldninger om stemmeendringer, trusler og fusk. Det neste presdientvalget skal holdes i 2008.
Det største opposisjonspartiet var i 2005 Movement for Democratic Change (MDC) ledet av Morgan Tsvangirai. For tiden (november 2005) er MDC delt i to fraksjoner. En fraksjon, ledet av Welshman Ncube bestrider valgene til senatet, mens den andre, ledet av Tsvangirai, er imot å bestride valgene og hevder at deltakelsen i et forhåndsbestemt valg er det samme som å godkjenne Mugabes påstand om at valgene i Zimbabwe er helt frie og rettferdige. De to leirene i MDC hadde tidligere i 2005 sine kongresser hvor Tsvangirai ble valgt til å lede den største gruppen som har blitt mer populær enn den andre gruppen. Professor Arthur G.O. Mutambara, professor i robotikk og tidligere spesialist i robotikk i NASA, har blitt utpekt til å erstatte Ncube som var interimlederen etter splittelsen. Mutambara-fraksjonen har riktignok blitt sveket av deserteringer av folkevalgte og individer som er disillusjonert av deres manifest. Det Tsvangirai-ledede MDC har blitt den mest populære med folkemengder så store som 20 000 som deltar på deres samlinger til sammenligning med splittelsesgruppens 500 til 5000.
Parlamentsvalget i 2005 ble avholdt 31. mars. Mens den afrikanske union ikke rapporterte om noen uregelmessigheter, har opposisjonsfigurer som erkebiskop Pius Ncube fremsatt påstander om stemmefusk.[2]
[rediger] Provinser
Zimbabwe er delt inn i åtte provinser og to byer med provinsstatus, her med innbyggertall fra folketellingen 18. august 2002:
Nr | Provins | Areal i km² | Innbyggere | Innbyggere per km² |
---|---|---|---|---|
1 | Bulawayo | 479 | 676 787 | 1 413 |
2 | Harare | 872 | 1 903 510 | 2 183 |
3 | Manicaland | 36 459 | 1 566 889 | 43 |
4 | Mashonaland Central | 28 437 | 998 265 | 35 |
5 | Mashonaland East | 32 230 | 1 125 355 | 35 |
6 | Mashonaland West | 57 441 | 1 222 583 | 21 |
7 | Masvingo | 56 566 | 1 318 705 | 23 |
8 | Matabeleland North | 75 025 | 701 359 | 9 |
9 | Matabeleland South | 54 172 | 654 879 | 12 |
10 | Midlands | 49 166 | 1 466 331 | 30 |
Zimbabwe Totalt | 390 757 | 11 634 663 | 30 |
Kilde: Central Statistical Office of Zimbabwe
Landet er videre delt inn i 59 distrikter og 1200 kommuner.
[rediger] Geografi
Zimbabwe er et landlåst land, omringet av Sør-Afrika i sør, Botswana i vest, Zambia i nordvest og Mozambique i øst og nordøst. Den nordvestlige grensen er definert av Zambezielven. Victoriafallene er et populært turistmål ved Zambezi. I sør er Zimbabwe separert fra Sør-Afrika av Limpopoelven. Zimbabwe deler også en kort grense med Namibia i vest via en smal landkorridor.
[rediger] Økonomi
Regjeringen i Zimbabwe står ovenfor en rekke forskjellige vanskelige økonomiske problemer ettersom den har problemer med å konsolidere tidligere fremskritt i å utvikle en markedsorientert økonomi. Dagens problemer inkluderer underskudd i handelsbalansen, inflasjon og mangel på varer. Dens involvering i 1998–2002 i krigen i den demokratiske republikken Kongo, for eksempel, trakk flere hundre millioner dollar ut av økonomien. Hardt tiltrengt støtte fra IMF har blitt suspendert på grunn av landets manglende evne til å nå budsjettmålene.
Ifølge offisielle tall, steg inflasjonen fra en årlig rate på 32% i 1998 til 1193,5%[1] i mai 2006, en tilstand av hyperinflasjon. Samtidig falt vekslingskursen fra 24 Zimbabwe dollar per amerikansk dollar til 101 195,54 Zimbabwe dollar per amerikansk dollar (offisiell kurs) og 315 000 Zimbabwe dollar per amerikansk dollar (parallell kurs) i den samme perioden.
Virkningen av landreformen i Zimbabwe, har skadet evnen til den kommersielle landbrukssektoren til å skaffe utenlandsk valuta hardt.[3]
1. november 1989 la en tidligere mindre minister, Denis Walker, frem en rapport i London for Conservative Monday Clubs utenrikskomité om landreform i Zimbabwe. I hans siste del sa han, med tydelig innsikt, at som hendelsene har vist at «når jorda er omfordelt, vil de kommersielle gårdene bli brutt opp og de gjenværende hvite gårdbrukerne vil bli redusert gjennom eksil og fengsling. Zimbabwes regjering, som allerede moralt sett er konkurs, vil gå mot økonomisk kollaps.»
I en nylig etterforskning i The Independent ble det avdekket at mange statskontrollerte gruver har blitt solgt billig til kinesere i et desperat forsøk på å skaffe utenlandsk valuta. Det ble bemerket at Mugabes regime har gitt fra seg mye av kontrollen av de økonomiske ressursene som vil forhindre Zimbabwe fra å gjenoppbygge økonomien selv om MDC skulle ta over kontrollen.
[rediger] Demografi
Ifølge FNs Verdens helseorganisasjon er forventet levealder for menn 37 år og for kvinner 34 år, det laveste i verden i 2006. En forening av leger i Zimbabwe har oppfordret president Mugabe til å hjelpe til med å styrke helsetjenesten.
Et stort helseproblem er AIDS. I 2001 regnet en med at mer enn 30% av den voksne befolkningen er smittetog fram til samme år hadde 200 000 mennesker mistet livet av sykdommen.
- Gjennomsnittsalder: 18,9 år (2002)
- Spedbarnsdødelighet: 6,6% (2002)
- Etniske grupper: shona 82%, ndebele 14%, andre afrikanere 2%, andre 2% (hvite rundt 1% (afrikaanere og engelskmenn)
[rediger] Referanser
- ^ Country profile: Zimbabwe BBC Online
- ^ Robert Mugabe is poised to rig a general election once again (Mar 23rd 2005) www.economist.com
- ^ CIA World Factbook
[rediger] Eksterne lenker
[rediger] Regjering
- Parlamentet i Zimbabwe offisiell regjeringsside
- Zimbabwe Government Online offisiell regjeringsside
[rediger] Nyheter
- The Great Zimbabwe Unbiased Zimbabwe news website and forums
- [2] Zimbabwe destruction: One man's story
- New Zimbabwe Uavhengig daglig avis basert i Storbritannia
- AllAfrica.com - Zimbabwe lenker til overskrifter i nyhetene
- IFEX - Zimbabwe brudd på pressefriheten
- The Sunday Mirror ukentlig avis
- Zimbabwe Independent ukentlig avis
- The Zimbabwean Uavhengig ukentlig avis basert i Storbritannia
- The Herald Statlig eid daglig avis
- Zimbabwe Situation En utfyllende samling av nyhetssaker som har med Zimbabwe fra ulike kilder
[rediger] Protest–bevegelser
[rediger] Turisme
[rediger] Annet
- Amnesty International (Zimbabwe)
- Dariro (Søkemotor i Zimbabwe)
- Chronology Foundations Of Zimbabwe
- itsbho.com Ledende underholdningsside i Zimbabwe
- Writers of Zimbabwe - a website for Zimbabwean Writers
- Zimbabwe Human Rights NGO Forum
Algerie | Angola | Benin | Botswana | Burkina Faso | Burundi | Djibouti | Egypt | Ekvatorial-Guinea | Elfenbenskysten | Eritrea | Etiopia | Gabon | Gambia | Ghana | Guinea | Guinea-Bissau | Kamerun | Kapp Verde | Kenya | Komorene | Republikken Kongo | Den demokratiske republikken Kongo | Lesotho | Liberia | Libya | Madagaskar | Malawi | Mali | Marokko | Mauritania | Mauritius | Mosambik | Namibia | Niger | Nigeria | Rwanda | Senegal | Den sentralafrikanske republikk | Seychellene | Sierra Leone | Somalia | Sudan | Swaziland | Sør-Afrika | São Tomé og Príncipe | Tanzania | Togo | Tsjad | Tunisia | Uganda | Zambia | Zimbabwe
Avhengige områder: Ceuta | Mayotte | Melilla | Réunion | St. Helena