Portrett

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Carl Spitzwegs Portrettmaleren fra 1860.

Portrett er et bilde eller en skildring av et bestemt menneskes individuelle særtrekk, i bildekunsten oftest ansiktet, i litteraturen personens indre og ytre egenskaper. Selv om mange portretter prøver å gjengi modellen så riktig og likt som mulig, er alle portretter mer eller mindre bevisste tolkninger av personligheten eller rollen.

Et portrett som litterær framstilling kan for eksempel være et portrettintervju. I overført betydning kan portrettet også beskrive særtrekkene ved et sted eller en gjenstand, ofte gjennom bruk av besjeling. Et portrett kan dessuten være et musikkstykke, en film eller liknende som karakteriserer eller behandler en person på en nærgående og individuell måte.

Innhold

1 Etymologi
2 Portrettkunsten
3 Eksempler fra kunst- og kulturhistorien
4 Se også

[rediger] Etymologi

Et portrett ble tidligere ofte kalt et kontrafei eller et konterfej. Ordet kontrafei kommer fra tysk «konterfei» etter det franske «contrefait» fra det latinske «contrafacere», som betyr «etterlligne». Ordet portrett kommer fra det franske «portrait» som igjen stammer fra det latinske «protrahere», det vil si «trekke fram».

[rediger] Portrettkunsten

Jacob Bincks portrett av Gustav Vasa år 1542 uttrykker tyngde og makt. Komposisjonen er stram og håndverket sikkert. Med forklarende tekst skrevet inn i bildet og moteriktig malestil blir bildet et verdig tidsdokument.

I billedkunsten utføres et portrett vanligvis i form av en tegning, et maleri, en skulptur eller et fotografi.

Innenfor skulptur er det vanlig å skille mellom byste, det vil si et portrettert hode med brystutsnitt, herme, der brystpartiet begynner i en høy, firkantet sokkel, og statue, der modellen gjengis i helfigur (eventuelt som en kolossalstatue). Innenfor maleri og tegning forteller begrepene helfigur, knestykke og brystbilde hvor mye av modellen som er med på bildet. Ellers brukes betegnelsene en face når portrettet viser hodet forfra, mens en profil når det blir vist fra sida.

Den gudommelige portrettkunsten framstilt på tysk slottmaleri fra 1711

Portrettet skal vanligvis likne mest mulig på modellen eller framheve det karakteristiske ved modellens ytre, men kan også forskjønne og idealisere utseendet. Ved det overindividuelle portrettet beskrives imidlertid personen gjennom angivelse av navn, embetstegn, attributt, symboler eller familievåpen.

Portrettets funksjon har tradisjonelt vært å representere, minne om eller ære den som blir avbildet. I tillegg viser portrettet et menneske, noe betrakteren både kjenner seg igjen i og er naturlig interessert i. I religiøs forstand er mennesket dessuten det ypperste i Guds skaperverk. I kunsthistorien har derfor portrettsjangeren vært spesielt høyt ansett, og stått nest etter det religiøse maleriet i rang.

Alt etter hvor mange personer som avbildes, snakker man om enkeltportrett, dobbeltportrett og gruppeportrett. Dobbeltportretter kan også være samme person gjengitt to ganger i samme bilde, men fra forskjellige vinkler.

[rediger] Eksempler fra kunst- og kulturhistorien

I oldtidas Egypt er det en rekke eksempler på slående, individuelle portretter, også på mennesker uten stor makt.	Alle de 8000 menneskestore kinesiske leirekrigerne i Xian fra det 3. århundre før Kristus har individuelle ansiktstrekk.	De nærværende ansiktene til Paquius Proclulus og hans kone fra ca. år 25 er et romersk eksempel på fremragende portrettmaleri.	I antikken ble keiserens portrett spredt via mynter. Her er keiser Maximinus (173–238) avbildet på en romersk denarius, en standarisert sølvmynt.
Den ortodokse kirkes ikoner følger en steng tradisjon fra bysantinsk maleri. Portrettlikheten er underordnet bildets formidlende, religiøse og meditative innhold. Også kunstnerne er anonyme. Bildet viser et ikon av Jomfru Maria fra Kostroma i Russland fra 1000-tallet.	Bryllupsbildet har vært populært i lang tid. I Jan van Eycks berømte maleri av ekteparet Arnolfini fra 1434 sees også kunstneren som en bitteliten figur i speilet bak.	Leonardo da Vincis mystiske Mona Lisa fra rundt 1505 er kanskje verdens mest kjente portrett. Det er uvisst hvem modellen var.	Giuseppe Arcimboldo var en tidlig forgjenger for surrealistene. I maleriet av Rudolf 2. fra 1590 leker han både med portrett- og stillebentradisjonene.
Tyrkisk portrett fra 1595 av Muhammed ved Kaba i Mekka. På grunn av bildeforbudet i islam og av respekt for profeten, er ansiktet skjult bak et slør. Glorien av ildtunger symboliserer Guds kraft.	Trippelportrett av kong Karl I av England, malt av Anthonis van Dyck 1635-1636.	Hyacinthe Rigauds portrettlike og pompøse maleri av den franske solkongen Ludvig 14. fra 1701.	Francisco Goyas menneskelige gruppeportrett av den spanske kongen Karl 4. og hans familie fra 1801 brøyt radikalt med tidligere idealiserende tradisjoner.
James McNeill Whistlers portrett av sin mor fra 1871 formidler strenghet, respekt og levd liv.	Den henrettede, australske landeveisrøveren Ned Kellys dødsmaske 1880. Dødsmasker er avstøpninger i gips eller voks og gir stor portrettlikhet med den avdøde.	Selvportrettet har en lang tradisjon innen portrettkunsten. Her det berømte maleriet av Vincent van Gogh med bandasjert øre fra 1888.	De gudeliknende kjempeportrettene av George Washington, Thomas Jefferson, Theodore Roosevelt og Abraham Lincoln i Mount Rushmore har vært amerikanske ikoner siden 1941.
De tyske nazistene brukte bilder og symboler svært effektivt i sin propaganda, og lederen Adolf Hitler ble et av historiens mest kjente ansikter med en enda mer berømt, eller beryktet, bart. Portrettet er både nært og distansert og viser en energisk og besluttsom fører.	I flere diktaturer har det vært vanlig å dyrke lederen som en halvgud og spre portretter overalt. Bildet viser kommunist-Kinas grunnlegger Mao Zedong utenfor Den forbudte by i Beijing.	Portrettet har stått sterkt både innen kunstfotografiet og fotojournalistikken. Her Dorothea Langes berømte Migrant Mother fra 1936.	Karikaturer overdriver det typiske og kan være lettere å identifisere enn vanlige portretter. Her er politikeren Carl I. Hagen karikert av Egil Nyhus i 2003.
Jugoslavias tiligere president, serberlederen Slobodan Milošević på en veggplakat i 2003. Det politiske budskapet til «med-kunstneren» er tydelig.