Den ortodokse kirke

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Denne artikkelen handler om den østlige ortodokse kirke. Den ortodokse kirke kan også referere til andre kirker; se den ortodokse kirke (andre betydninger).

Artikkelen er en del av serien
Kristendom

Treenigheten

Bibelen

Gudshus

Kleresi

Hovedretninger

Katolisisme
Ortodoks kristendom
Protestantisme

Kunst og symboler

Andre emner

Den ortodokse kirke er en fellesbetegnelse på de kristne tradisjoner som utviklet seg i den østlige og vestlige delen av Romerriket før det store skisma i 1054 og i øst etter skismaet. De kan omtales under ett på denne måte, fordi et av trekkene ved dem er felles kommunion (feiring av nattverd). Kirkesamfunnene som regnes med i gruppen aksepterer de syv første økumeniske konsiler som autoritative, og deler visse felles doktriner og tradisjoner. De er knyttet til patriarkatene i [[Konstantinopel], Alexandria, Antiokia og [[Jerusalem]. Disse var de opprinnelige patriarkatene.

Betegnelsen omfatter gjerne også de kirkesamfunn som brøt med resten av kirken allerede etter konsilet i Kalkedon i 451. Disse kalles Orientalske ortodokse kirker. Egentlig skilles det derfor mellom de orientalske ortodokse kirker (eller pre-kalkedonske kirker) og de østlige ortodokse kirker. De orientalske ortodokse kirkene tilhører ikke ovennevnte kommunion. Språklig sett er dette en kunstig konstruksjon, da 'orientalsk' betyr 'østlig'.

De største av de ortodokse kirkene er den russisk-ortodokse kirke og [[den rumensk-ortodokse kirke. Alle de ortodokse kirker kan spore sitt opphav tilbake til et av de fem opprinnelige patriarkater, dvs. de fire som er nevnt ovenfor og Roma.

[rediger] Hovedtrekk

Inntil 1054 var de østlige ortodokse kirker del av samme kirke som den katolske kirke. Dette året skilte de lag i det store skismaet, etter å gjennom lang tid har glidd fra hverandre i dogmatiske spørsmål. Både den ortodokse og den katolske kirke hevder å være «den ene, hellige, katolske og apostoliske kirke», slik kirken er beskrevet i den nikenske trosbekjennelse. Begge hevder også at en andre tar feil, og de regner hverandre som skismatikere (mange ortodokse regner katolikker som kjettere). Ordet ortodoks viser til at kirkene hevder å ha bevart den opprinnelige kristne tro uforandret. Katolsk ('universell') på sin side viser til den katolske kirkes krav på å være den sanne verdensomspennende kirke. Et mindretall blant ortodokse kristne mener at den katolske kirke representerer den autentiske vestlige tradisjon under den romerske patriarken, men de fleste har det syn at Roma falt fra den sanne lære. Den katolske kirke på sin side regner kirkelige handlinger i den ortodokse kirke som gyldige, og tillater ortodokse å motta nattverden i den katolske kirke dersom deres egen patriark tillater dem å gjøre det.

[rediger] Organisasjon

Den ortodokse kirke er i stor grad organisert som nasjonalkirker. Den økumeniske patriark i Konstantinopel anerkjennes som den første blant likemenn, med visse jurisdiksjonelle forrettigheter.

Den indre organiseringen av særkirkene har det klassiske kristne hierarki med biskoper, prester og diakoner. Øverst i hver særkirke står en patriark, erkebiskop, elle metropolitt som den første blant biskopene.

Den ortodokse kirke krever ikke at alle prester skal leve i sølibat; kun munkene må gjøre dette. Dog er det slik at kun munker ordineres til biskop, så alle biskoper er sølibatære.

Den viktigste liturgiske handling er den guddommelige liturgi. Essensen i denne er svært nær den katolske messe, med nattverden som høydepunkt, men formen er svært annerledes. Synet på nattverden er svært likt det katolske, men en av forskjellene var sentral i det store skismaet. I den ortodokse kirke bruker man syret brød, mens man i den katolske kirke bruker usyret. Dette førte til gjensidige beskyldninger på 1000-tallet om at man ikke feiret nattverd på korrekt måte. Som i andre spørsmål har også den ortodokse kirke et mindre «vitenskapelig» syn på nattverden. I vest førte den skolastiske tradisjon til at man søkte å finne vitenskapelige forklaringsmodeller på alt i troen, mens man i øst i større grad har nøyet seg med å holde på at visse ting er uforklarlige mysterier.

Særkirkene som tilhører den østlige ortodokse kommunion deles inn i to hovedkategorier, de autokefale og de autonome. De autokefale (fra gresk, 'eget hode') har rett til å velge sitt eget kirkelige overhode. De autonome er i stor grad selvstyrte, men valget av kirkens lokale overhode må godgjennes av moderkirken. I tillegg kommer noen særkirker med tvetydig status, og noen som ikke deler full kommunion men som på alle andre punkter hører inn under samme tradisjon. De som kommer i sistnevnte kategori er utbryterkirker, dels av nasjonalistiske grunner og dels av dogmatiske.