Det europeiske økonomiske samarbeidsområde
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS) ble opprettet 1. januar 1994 ved at EØS-avtalen mellom EU og EFTA da trådte i kraft.
EØS-avtalen innebærer at de EFTA-landene som har sluttet seg til, deltar på like linje med EU-medlemmene i det indre marked. Dermed underordner de seg EUs regler om konkurranse og de fire friheter - fri utveksling av varer, tjenester, personer og kapital.
Av de fire gjenværende EFTA-land har Island, Liechtenstein og Norge sluttet seg til EØS-avtalen. Sveits som fortsatt er medlem av EFTA, har ikke sluttet seg til EØS, men knytter seg til EUs indre marked ved bilaterale handelsavtaler og ved å gjennomføre EU-regler direkte i egen lovgivning. Svalbard er ikke med i EØS.
EØS-avtalen ble undertegnet i Porto 2. mai 1992 for å regulere samhandel og andre økonomiske forhold mellom EU og EFTA. Det norske Stortinget ga samtykke til ratifikasjon av traktaten fredag 16. oktober 1992.
Fordi EØS-avtalen medførte overføring av suverenitet til EFTAs overvåkningsorgan (ESA) og EFTA-domstolen vedrørende håndhevelse av konkurransereglene, ble Stortingets vedtak gjort i samsvar med § 93 i Grunnloven, noe som krever 3/4-dels flertall.[1] 130 representanter stemte for og 35 imot. Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet stemte samlet imot. Med unntak av noen enkeltrepresentanter fra Kristelig Folkeparti, Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet, stemte resten av Stortinget samlet for avtalen.
Innhold |
[rediger] En omfattende og dynamisk avtale
Foruten deltagelse i det indre marked, omfatter EØS-avtalen også samarbeide innenfor forskning, utdannelse, miljøvern, sosiale spørsmål og kultur. Avtalen omfatter imidlertid ikke fisk og landbruk.
EØS-avtalen er dynamisk i den forstand at at nye regler for det indre marked skal utformes og gjøres gjeldende for hele EØS. Avtalen har også klausuler som innebærer at nye områder kan bringes inn, eller at eksisterende områder kan tas ut.
[rediger] Utforming av regler
Når regler for det indre marked blir utformet, har medlemmene i EFTA-delen av EØS anledning til å delta i saksforberedelsen ved deltagelse i de EU-komiteer som foreslår nye eller endrede regler. Det er likevel EU som til slutt vedtar reglene. Før reglene kan bli gjort gjeldende i EFTA-delen av EØS, må de imidlertid enstemmig vedtas i EØS-komiteen. De EFTA-land som er med i EØS har stemmerett i EØS-komiteen, og kan på grunn av kravet om enstemmighet, hindre at et EU-vedtak blir gjort gjeldende i EFTA-delen av EØS (reservasjonsretten). EØS-komiteen kan ikke hindre at EU-vedtaket blir gjort gjeldende i EU. Vetoretten er således avgrenset til EFTA.
Dersom EØS-komiteen ikke godtar et EU-vedtak innenfor de områder som avtalen gjelder, kan EU ta hele det aktuelle området ut av avtalen. Frykt for at dette skal kunne skje og medføre uoverskuelige virkninger, har vært en av årsakene til at Norge ennå ikke har benyttet veto-adgangen i avtalen.
I og med at Norge kan motsette seg at et EU-vedtak gis virkning i Norge, overfører EØS-avtalen formelt ikke suverenitet til EU. Derimot innebærer avtalen at EFTAs overvåkningsorgan og EFTA-domstolen kan gjøre vedtak som gis direkte virkning i Norge. EØS-avtalen overfører således suverenitet til organer i EFTA.
[rediger] EØS og EU-spørsmålet
Eksistensen av EØS-avtalen kom til å spille en viktig rolle i forbindelse med folkeavstemmingen om norsk EU-medlemskap i 1994. På den ene side ble det argumentert med at vi ikke trengte EU-medlemskap fordi vi gjennom EØS allerede var tilsluttet det indre marked. På den andre side ble det argumentert med at EØS-avtalen gjorde oss til «nesten-medlemmer» og at det eneste vi manglet var den mulighet til påvirkning og full deltagelse som bare medlemskap kunne gi oss.
[rediger] Kritikk av EØS-avtalen
EØS-avtalen blir kritisert av både tilhengere og motstandere av norsk EU-medlemskap. I og med at veto-adgangen ikke er blitt benyttet, er det blitt hevdet at avtalen i praksis (men altså ikke formelt) har overført suverenitet til EU. Professor i offentlig rett, Eivind Smith, brukte på denne bakgrunn uttrykket «konstitusjonell katastrofe» om avtalen i en høring i Stortinget den 5. mai 1997.
Både tilhengere og motstandere av norsk EU-medlemskap peker på suverenitetsproblemene med avtalen. Motstandere ønsker å tre ut for å ta tilbake den reelle suvereniteten, mens tilhengere mener det kun er ved EU-medlemskap at vi kan ha mulighet til selv å påvirke våre rammebetingelser - noe de hevder er selve innholdet i suvereniteten.
EØS-avtalen blir også kritisert fordi den innebærer at vi gjennom en traktat har sluttet oss til EUs fire friheter og det som hevdes å være et markedsliberalistisk system.
Enkelte EU-motstandere ønsker at Norge skal tre ut av EØS-avtalen og basere seg på bilaterale frihandelsavtaler etter mønster fra Sveits. Det er blitt pekt på at dersom Norge sier opp EØS-avtalen, så vil handelsavtalen av 1972 ta over i og med at denne fortsatt er gjeldende.
EØS-avtalen har likevel støtte fra EU-motstandere som legger vekt på at den sikrer oss markedsadgang, skjermer fisk og landbruk, gir en viss mulighet til påvirkning gjennom komitedeltagelse og holder oss utenfor EUs felles forsvars- og utenrikspolitikk. At avtalen omfatter mange viktige samarbeidsområder blir også vektlagt.
[rediger] EØS-avtalen og EU-utvidelsen
Utvidelsen av EU med 10 nye land i 2004 gjorde det nødvendig med reforhandling av EØS-avtalen. Den nye utvidede EØS-avtalen ble behandlet i Stortinget den 29. januar 2004. Det ble da fremmet forslag om å si opp avtalen. Forslaget fikk bare en stemme (Kystpartiet). SV og SP hadde alternative forslag, men disse falt og den nye EØS-avtalen ble til slutt vedtatt mot kun Kystpartiets ene stemme.
[rediger] Referanse
- ^ Utenriks- og konstitusjonskomiteens flertall (medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti) uttalte:
- «Flertallet viser til at Grunnlovens § 93 ikke kommer til anvendelse der avtalene binder statene, og avtalen ikke får virkning for borgere og selskaper før reglene er gjennomført ved nasjonal beslutning. Det vises til EØS-avtalens artikkel 103, der det bl.a. heter:
-
- «Dersom en belsutning i EØS-komiteen kan bli bindende for en avtalepart først etter at forfatningsrettslige krav er oppfylt, ...»
- Grunnlovens § 93 blir først aktuell hvis Stortinget skal tillate vedtak i overnasjonale organer får direkte rettsvikning for norske borgere og selskaper. Det er viktig å legge merke til at i forhold til EØS-avtalen er det avgivelse av en viss myndighet til EFTA's eget organ for overvåkning, håndhevelse av konkurransereglene og til EFTA-domstolen når det gjelder overprøving av beslutninger i overvåkningsorganet på dette området som faller inn under Grunnlovens § 93. På alle andre punkter er EØS en folkerettslig avtale.
- Flertallet understreker at utvikling av EØS-reglene forutsetter enstemmighet mellom avtalepartnerne [sic]. EØS-samarbeidet bygger ikke på bindende flertallsvedtak.»
[rediger] Se også
