North American P-51 Mustang

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for å oppnå en høyere standard. Du kan hjelpe Wikipedia med å forbedre den.

North American P-51 Mustang var kanskje det mest suksessrike av alle amerikanske jagerfly benyttet under andre verdenskrig. Det ble benyttet på alle fronter hvor amerikanske flystyrker deltok. RAF brukte det også i stort antall, og Mustangens tilblivelse skyldtes faktisk også britiske interesser. I tillegg ble Mustang levert til Australia, hvor typen også ble lisensbygget.

[rediger] Allison- Mustang

P-51/P-51A I april 1940 ble North American Aviation forespurt av den britiske flyinnkjøpskommisjonen (British Air Purchasing Commission) om å produsere jagerfly av typen Curtiss Hawk 81A-1 (P-40 Tomahawk) for Royal Air Force. North American foreslo isteden å konstruere et helt nytt fly, med samme motor (Allison V-1710-39, væskekjølt V-12) som de garanterte ville være P-40 overlegen på alle punkter. En grov beskrivelse av flyet var allerede gjort på grunnlag av kamprapporter fra Europa. Britene aksepterte forslaget på to betingelser: Flyet måtte tilfredsstille alle stipulerte krav og det første prøveflyet måtte være klart i løpet av 120 dager! Prototypen (NA-73X) ble trillet ut av fabrikken (på hjul lånt fra et AT-6 treningsfly)etter 117 dager. Pga leveringsproblemer hos Allison manglet det imidlertid motor, og den første prøveflygingen ble derfor forsinket til 26.10. 1940. Da forelå allerede den første britiske bestillingen på 320 fly. NA-73X var et av de aller første fly med "laminar flow" vinger. Testene var meget tilfredsstillende, og forberedelser for produksjonen startet umiddelbart. Det første produksjonsflyet fløy for første gang 1.5. 1941, og dette ble beholdt av North American for videre test- og utviklingsformål. Det neste produksjonseksemplaret ankom England i november 1941 og ble døpt "Mustang I". Det viste seg straks at Mustangen var klart overlegen alle tidligere amerikanske jagerflytyper. Den relativt svake motoren gjorde imidlertid at den ble ansett som uegnet for kamp, bortsett fra i lav høyde. Der var den imidlertid ekstremt rask og meget manøvrerbar, og britene fant den derfor ideell for taktisk rekognosering. God bevæpning (4x12,7 mm mitraljøser + 4x7,62 mm maskingeværer)gjorde den også velegnet for angrep mot bakkemål. Et kamera ble montert bak piloten, og Mustang I ble satt i operativ tjeneste av Army Co-operation Command fra April 1942. I oktober 1942 angrep Mustang I jagere Dormund-Ems kanalen, og dette var første gang en-motors jagerfly basert i England ble satt inn mot mål i selve Tyskland.

I mellomtiden var ytterligere 300 Mustang I blitt bestilt. Disse fikk fabrikkbetegnelsen NA-83 og innebar kun små endringer. 150 stk NA-91, med 4x20mm kanoner ble også bestilt. RAF mottok 93 av disse og kalte dem Mustang IA. De resterende ble levert til US Army Air Force (AAF), som gav dem typebetegnelsen P-51. 55 av disse ble utstyrt med 2 stk kameraer og tatt i bruk av AAF til taktisk rekognosering med betegnelsen F-6A. En kort stund gikk de under navnet Apache, men det engelske navnet Mustang ble snart adoptert også av amerikanerne.

Nå begynte også AAF for alvor å fatte interesse for Mustang. 500 stk spesialbygget for stupbombing, A-36A med Allison V-1710-87 motor, ble levert til AAF fra september 1942 til mars 1943. A-36A var den første versjonen som ble satt inn i krigsoperasjoner av AAF (i Italia).

Fra mars 1943 fulgte 310 stk P-51A (1.200 hk Allison V-1710-81) med 4x12,7 mm mitraliøser. I tillegg kunne de ta en bombelast på opptil 1.000lb eller to slipptanker, som økte aksjonsradiusen til 2.350 miles (3.780 km). RAF mottok 50 stk P-51A (Mustang II), som ble brukt til taktisk rekognosering.

I alt 1.579 stk Mustang ble levert med Allison motor.

P-51A Mustang

Tekniske data P-51A: Motor: 1.200 hk Allison V-1710-81 væskekjølt V-12 Bevæpning: 4x12,7 mm Browning MG 53-2 mitraliøser + 1.000 lb (453,6kg)bomber Tomvekt: 2.918 kg Normal lastet vekt: 3.900 kg Maksimal lastet vekt: 4.808 kg Lengde: 9,82 m Vingespenn: 11,28 m Vingeareal: 21,64 kvm Høyde: 2,64 m

Ytelser P-51A Maks. hastighet i 5.000 ft høyde (1.525 m): 340 mph (547 km/t) Maks. hastighet i 20.000 ft høyde (6.095 m): 390 mph (628 km/t) Normal rekkevidde: 750 miles (1.207 km) Maks. rekkevidde (med dropptanker): 2.350 miles (3.782 km) Stigetid til 5.000ft (1.525 m): 2,2 min Stigetid til 10.000ft (3.281 m): 4,4 min Stigetid til 20.000ft (6.096 m): 9,1 min Maks. tjenestehøyde: 31.350 ft (9.555 m)

[rediger] Merlin-Mustang

P-51B/C: Allisonmotoren i Mustang I og IA mistet så mye ytelse i stigende høyde at det ikke var mulig å utnytte det potensialet flyet hadde. Britene ville derfor prøve å overkomme dette ved å bytte den ut med en Rolls Royce Merlin. Fire stk Mustang I ble derfor levert til Rolls Royce, og seks uker senere fløy den første Mustang X med stor suksess. Erfaringene ble straks meddelt North American, som allerede hadde begynt forberedelser for montering av Packard Merlin V-1650-3 på 1.620 hk i to stk P-51 /NA-91). Disse ble kalt XP-51B (fabrikkbetegnelse NA-101, eller XP-78)). Testflyging begynte i september 1942 og viste oppsiktsvekkende ytelser. XP-51B oppnådde en topphastighet på hele 441 mph/710 km/t (P-51A: 390 mph/628 km/t)og klatret til 20.000 ft (6.096 m)på 5,9 minutter (35% raskere enn P-51A). På dette tidspunktet hadde AAF allerede bestilt 2.200 Merlin-Mustang.

Små justeringer og endringer ble foretatt, og sommeren 1943 var produksjonen av P-51B i full gang ved fabrikken i Inglewood, California. En ny fabrikk ble også reist ved Dallas, Texas, hvor man bygget den nesten identiske P-51C. I alt leverte Inglewood 1.988 P-51B og Dallas 1.750 P-51C, før den mest suksessrike versjonen, P-51D, ble introdusert.

Tekniske data P-51B/C: Motor P-51B: 1.620 hk Packard V-1650-3 Merlin, væskekjølt V-12 Motor P-51C: 1.695 hk Packard V-1650-7 Merlin, væskekjølt V-12 Bevæpning: 4x12,7 mm mitraliøser og opptil 2.000 lb (907 kg) bombelast. Tomvekt P-51B: 3.103 kg Tomvekt P-51C: 3.168 kg Normal lastet vekt: P-51B 4.173 kg, P-51C 4.445 kg Maks. lastet vekt: P-51B 5.080 kg, P-51C 5.352 kg Lengde: 9,83 m Vingespenn: 11,28 m Vingeareal: 21,64 kvm Høyde: 2,64 m

Ytelser P-51B Maks. hastighet i 5.000 ft(2.268 m)høyde: 388 mph (625 km/t) Maks. hastighet i 25.000 ft (7.620 m) høyde: 440 mph (708 km/t) Normal rekkevidde: 550 miles (885 km) Rekkevidde med dropptanker: 2.200 miles (3.540 km) Klatretid til 5.000ft (1.524 m): 1,8 min Klatretid til 10.000ft (3.048 m): 3,6 min Klatretid til 20.000ft (6.096 m): 7 min Maks. tjenestehøyde: 42.000ft (12.800 m)

P-51D og P-51K RAF uttrykte tidlig bekymring over at Mustangen gav pilotene sterkt begrenset utsyn bakover og gjorde det vanskelig å oppdage overraskende angrep bakfra. To stk P-51B ble derfor tatt rett fra samlebåndet ved Inglewood og modifisert ved at man kuttet ned akterskroget og monterte en dråpeformet "all-round vision" bobleformet cockpithood. I tillegg til to ekstra mitraliøser med mer ammunisjon fikk flyene også en del andre forbedringer. Dermed var den mest suksessrike av alle Mustangversjonene, P-51D (fabrikkbetegnelse NA-109), skapt. Britene kalte den (og P-51K) Mustang IV.

Flyene nådde raskt ut til skvadronene både i Europa og i Stillehavet. Endelig hadde man den ideelle kombinasjonen av en eskortejager som hadde overtaket på alle fiendlige jagere i kamp og samtidig kunne eskortere og beskytte bombeflyformasjoner i stor høyde fra baser i England til Berlin og tilbake. 7. april 1945 ble P-51D også brukt til angrep mot Tokyo, som de første landbaserte jagerfly.

I alt 7.956 P-51D ble levert, hvorav 6.502 fra Inglewood og 1.454 fra Dallas. 280 av disse ble levert til RAF. I tillegg ble 50 levert til Kina og 40 til nederlandske styrker i Stillehavsområdet. 1.100 stk P-51D ble konvertert av Dallasfabrikken og gitt betegnelsen F-6D. Bevæpnet med raketter i tillegg til mitraliøsene var de spesielt beregnet for angrep mot bakkemål.

P-51K hadde en propeller fra Aeroproducts med en diameter på 3,35 m, men var ellers nesten identisk med P-51D, som hadde en Hamilton Standard med diameter på 3,41 m. 1.500 stk P-51K ble bestilt, og 163 av disse ble levert som F-6K med rakettbevæpning for angrep mot bakkemål. 594 stk P-51K ble levert til RAF og 314 stk til det australske flyvåpenet, RAAF. Commonwealth Aircraft Corporation i Australia monterte 80 stk fra importerte deler under betegnelsen CA-17 Mk.20. I tillegg ble 120 stk lisensbygget; 40 stk Mk.21 (14 av disse senere modifisert til Mk.22 med kameraer fort rekognoseringsoppdrag) og 67 stk Mk.23. I tillegg ble 13 stk bygget fra grunnen som Mk.22.

Tekniske data P-51D Motor: 1.695 hk Packard V-1650-7 Merlin, væskekjøt V-12 Bevæpning: 6x12,7 mm mitraliøser og opptil 2.000 lb (907 kg) bomber eller 6 tk 5-in (12,7 cm) raketter (noen fly hadde bare 4 stk mitraliøser) Tomvekt: 7.125lb (3.232 kg Normal lastet vekt: 10.100lb (4.581 kg) Maks. lastet vekt: 12.100lb (5.489 kg) Lengde: 9,83 m Vingespenn: 11,28 m Vingeareal: 21,64 kvm Høyde: 2,64 m

Ytelser P-51D Maks. hastighet i 5.000ft (1.524 m) høyde: 395 mph (636 km/t Maks. hastighet i 20.000ft (6.096 m) høyde: 437 mph (703 km/t) Normal rekkevidde: 950 miles (1.529 km) Maks. rekkevidde med dropptanker: 2.080mls (3.347 km) Klatretid til 5.000ft (1.524 m) høyde: 1,7 min Klatretid til 10.000ft (3.048 m) høyde: 3,3 min Klatretid til 20.000ft (6.096 m) høyde: 7,3 min Maks. tjenestehøyde: 41.900ft (12.770 m)

P-51H P-51H var den siste produksjonsversjonen av Mustang og inkorporerte mange detaljer fra XP-51F, P-51G og P-51J ("lettvekts" eksperimentversjoner). Motoren hadde en "war emergency rating" på 2.218 hk, som gav en topphastighet i 25.000ft (7.620 m) høyde på hele 487 mph (784 km/t). P-51H var dermed den raskeste produksjonsutgaven av Mustang. Første flyging fant sted 3. februar 1945. I alt 555 stk ble bygget ved Inglewood. Bestillinger på ytterligere 1.445 stk ble kansellert, da krigen mot Japan sluttet. Likeledes ble bestillinger på 1.700 planlagte P-51M kansellert, i tillegg 1.628 stk P-51M (Dallas-versjonen av P-51H). Kun én P-51M ble bygget. Én P-51H ble levert til RAF.

Produksjonen av Mustang i USA kom dermed opp i 14.819 stk. Totalproduksjonen, inkludert 200 i Australia, var altså hele 15.019 stk.

I Europa gjennomførte Mustangjagere 213.873 kampoppdrag for AAF alene og ble kreditert med 4.950 fiendefly nedskutt i kamp, pluss 4.131 ødelagt på bakken. Etter andre verdenskrig ble Mustangen gradvis erstattet av jetfly, men den var i tjeneste i enkelte lands luftforsvar helt fram til 1980-tallet. I dag (år 2006) flyr fremdeles mange Mustang rundt omkring i verden, først og fremst i USA.

Tekniske data P-51H Motor: 2.218 hk Packard V-1650-9 Merlin, væskekjølt V-12 Bevæpning: 6x12,7 mm mitraliøser og opptil 2.000 lb (907 kg) bomber eller 6 stk 0,5-in (12,7 mm) raketter. Lengde: 10,16 m Vingespenn: 11,28 m Vingeareal: 21,83 kvm Høyde: 2,98 m Tomvekt: 6.585 lb (2.987 kg Normal lastet vekt: 4.309 kg Maks. lastet vekt: 5.216 kg

Ytelser P-51H Maks. hastighet i 5.000ft (1.524 m) høyde: 444 mph (715 km/t) Maks. hastighet i 25.000ft (7.620 m) høyde: 487 mph (784 km/t) Stigehastighet til 5.000ft (1.524 m): 1,5 min Stigehastighet til 15.000ft (4.572 m): 5 min Maks. tjenestehøyde: 41.600ft (12.679 m) Normal rekkevidde: 755 miles (1.215 km) Maks. rekkevidde med dropptanker: 1.530 miles (2.462 km)