Nikolaj Gogol
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Nikolaj Gogol (født 1. april 1809 (20. mars i følge gregoriansk kalender) i Velikije Sorotsjinskij i guvernementet Poltava 300 kilometer sydøst for Kiev, død 4. mars 1852 (4. mars) i Moskva) var en forfatter og dramatiker. Han var altså opprinnelig fra Ukraina, men flyttet 19 år gammel til St. Petersburg i Russland hvor han siden bodde. Selv om han står i en russisk forfattertradisjon og må regnes blant russerne, er det mulig å spore elementer fra ukrainsk folkediktning og ukrainske tradisjoner i noen av verkene hans.
Den store russiske dikter i tiden Gogol vokste opp var Alexander Pusjkin, og Gogols første dikteriske forsøk var sterkt påvirket av ham. Gogol ville også være poet, og gav ut noen små verk under pseudnymet V. Alov (blodrød), verk han siden sies å ha brent da de ble utsatt for kritikk.
Prosadebuten kom med novellesamlingen Aftener på en gård nær Dikanka, med undertittel "Fortellinger utgitt av birøkteren Rudyj Panko". Også her brukte Gogol pseudonym som et forsvar mot samtidens konservative kritikere, som ikke vek tilbake for å slakte en debutant. Men frykten var ubegrunnet og samlingen ble godt mottatt. Gogols fortellinger representerte nor nytt i russisk litteratur. 1820-årene var poesiens tiår i Russland, og den lille prosa som fantes var inspirert av franskmennenes, der knapphet og presisjon var viktigst. Gogol brøt med alt dette, hans betraktninger var omstendlige og snirklete, ordbruken var utradisjonell med et folkelig russisk språk, også iblandet ukrainske ord og uttrykk. Denne stilen skulle Gogol utvikle i sine senere verker.
Hans mest kjente verk er romanen Døde Sjeler, novellen Kappen og teaterstykket Revisoren.
