Johann Gottfried von Herder

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Johann Gottfried von Herder (født 25. august 1744 i Mohrungen, død 18. desember 1803 i Weimar) var en tysk dikter, filosof og teolog under den tyske Weimar-klassisismen.

Han var på sin tid en av de mest innflytelsesrike forfattere og tenkere i Tyskland, og regnes til den klassiske «firstjernen» (sammen med Christoph Martin Wieland, Johann Wolfgang von Goethe og Friedrich von Schiller).

Innhold 1 Biografi 2 Filosofi 3 Verker (utvalg) 4 Eksterne lenker

[rediger] Biografi

Herder ble født i Mohrungen i Øst-Prøyssen, som sønn av presten Gottfried Herder og skomakerdatteren Elizabeth Pelz. Han vokste opp sammen med to søstre. Oppveksten var svært gudfryktig, og det ble lest flittig i Bibelen. Herder utmerket seg tidlig, og skolelæreren ga ham derfor privatundervisning i gresk og hebraisk. Foruten interessen for språk, viste gutten også musikalske evner, og utmerket seg i musikk og sang.

Han var en grublende og rastløs natur, og umettelig etter nye kunnskaper, men foreldrene var ikke villige til å sende ham på universitetet. Han ble i stedet kopist for byens diakon, og studerte i dennes private bibliotek.

I 1762 flyttet Herder til Königsberg, der han begynte sitt teologiske studium. For å finansiere studiene ble han inspisient på gymnaset i byen, og snart underviste han her i en rekke fag. I Königsberg fulgte han forelesningene til Immanuel Kant, som også introduserte Herder for verkene til Rousseau. På denne tiden møtte han også Johann Georg Hamann, som var en del av Sturm und Drang-bevegelsen, og representerte et opprør mot opplysningstidens fornuftsbaserte tenkning. Gjennom Hamann ble Herder innført i diktningen og engelsk litteratur.

Herder ble kjent som en dyktig pedagog og ble snart etterspurt. I 1764 flyttet han til Riga for å undervise på katedralskolen der. Det var i Riga Herder utviklet sin tanke om Volkstum, som kom til å stå sentralt i filosofien hans. Siden Riga var underlagt Russland, oppdaget Herder snart at den tyske identiteten ble ekstra vernet om blant tyskerne i byen. For Herder ga dette støtet til tanken om en egen tysk kultur. Her ga han også ut sitt første verk, Fragmente über die neuere deutsche Literatur, et innlegg til forsvar for en egen tysk nasjonal litteratur. Santidig bruker han tid på å argumentere for "morsmålet", og oppfordrer til å samle inn folkeviser. I sin tenkning foregriper han dermed nasjonalromantikken og en folkeopplysningsidé vi senere finner hos Grundtvig.

Boka Kritische Wälder, som kom ut 1768-69, argumenterer Herder for at dikterne skal gå vekk fra de klassisistiske idealene og søke inspirasjon i den nasjonale kulturen og folkediktningen. På denne tida begynner han for alvor å argumentere mot rasjonalismen, og krever mer "erfaring og natur", følsomhet og innlevelse. Med dette legger Herder langt på vei premissene for romantikken.

Fra 1769 til 1771 foretok han en rekke studiereiser, blant annet til Frankrike. Mens han var ute, skrev han en kjent "dagbok", der han for alvor tar et oppgjør med fornuften til fordel for følelsene. Han tar til orde for en ny historieskrivning, en "kulturhistorisk" innfallsvinkel. I 1770 møtte han dikteren Goethe, som kom til å ta sterkt farge av møtet. Herder inspirerte Goethe til originalitet, og anbefalte ham å sette seg inn i folkevisene og Shakespeare. Sturm und Drang-epoken begynte for alvor etter dette møtet.

I 1771 kom han til Bückeburg, der han bodde til 1776. Her giftet han seg i 1772, med Karoline Flachsland fra Darmstadt. De fikk seks barn sammen. Herder trivdes ikke godt i denne byen, men fikk forfattet noen bøker som skulle få betydning for historiefaget. Herders holdning er at menneskeheten går framover mot større og større humanitet. Utviklingstroen er tydelig til stede hos ham. Han begynte nå å drøfte kulturers vekst og fall, og sammenlignet deres tidsløp med menneskelivet. Herder er dermed opphavet til en organisk historieforståelse. Men verkene hans ble ikke godt mottatt, og i 1776 flyttet han til Weimar, der han bodde til sin død.

I Weimar ble han hoffprest for fyrsten i byen. Fra 1783 til 1792 arbeidet han på sitt største filosofiske verk, som i grunnen kan kalles "historisk-filosofisk". Verket ble sterkt kritisert av Kant. I årenes løp skulle disse to komme til å stå sterkt mot hverandre, og dermed representere brytningen mellom opplysningstid og gryende romantikk.

Herder var de siste årene en bitter og skuffet mann. Han døde 18. desember 1803. Han ligger begravet ved Peter og Pauluskirken i Weimar.

[rediger] Filosofi

Johann Gottfried von Herder ønsker å formulere en filosofi som ivaretok alt det unike ved kulturer. Han ble forløper for den såkalte historismen. Det innebærte at man ikke kunne se historien når man selv var midt i den. Det vil si hans ideer var en forløper til at alt måtte settes inn i en konsteks t for at å se den samlede sannheten.

Inidividet er ikke noen ensom øy, men en del av en større helhet. Med dette mener han at mennesket er hva det uttrykker seg.

[rediger] Verker (utvalg)

• Fragmente über die neuere deutsche Litteratur, Riga 1766-67.
• Von deutscher Art und Kunst. Einige fliegende Blätter (1773)
• Auszug aus einem Briefwechsel über Ossian und die Lieder alter Völker (1773)
• Volkslieder nebst untermischten anderen Stücken (1778/79 Erst in der 2. Auflage 1807 unter dem Titel Stimmen der Völker in Liedern )
• Ideen zur Philosophie der Geschichte der Menschheit (4 Teile 1784/91)
• Briefe zu Beförderung der Humanität; zehn Sammlungen (1791-1797)
• Terpsichore Lübeck 1795
• Christliche Schriften, Riga 1796-1799, 5 Sammlungen.
• Metakritik zur Kritik der reinen Vernunft, Leipzig 1799, 2 Tle.
• Kalligone, Leipzig 1800.

[rediger] Eksterne lenker

• http://projekt.gutenberg.de/autoren/herder.htm -- E-Texte beim Projekt Gutenberg-DE
• http://german.ucdavis.edu/herdersociety/ -- International Herder Society / Internationale Herder-Gesellschaft
• Kommentierte Linksammlung
• http://www.johann-gottfried-herder.de/ -- ein Portal, das Links auf biografische Artikel, auf Bilder und auf einige Werke des Schriftstellers setzt