Johan Nordahl Brun

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Johan Nordahl Brun

Johan Nordahl Brun (født 21. mars 1745 på gården Høyem på Byneset, død 26. juli 1816) var en norsk prest, biskop og dikter.

Hans far var Svend Brun, som var født på Røros. Denne var en tid kjøpmann i Trondheim, før han slo seg ned som bonde på gården Høyem på Byneset, siden på Lille Ugla i Klæbu. Moren het Mette Catharine Nordahl, datter av løytnant-vaktmester Johan Nordahl, som var bondesønn fra Norddal på Sunnmøre. Sønnen Johan Nordahl var først bestemt til å bli bonde, men da han heller ville bli offiser, ble han 12 år gammel innskrevet som underoffiser ved det nordenfjelske skiløperkorps. Etter tilskyndelse av en slektning besluttet imidlertid foreldrene snart å la ham studere, og han ble deretter undervist noen år av sin halvbror, daværende cand. theol. Johannes Brun, senere sogneprest til Fjeldberg.

Av halvbroren ble han innsatt i Trondheim latinskoles mesterlektie. Etter tre år ble han så i 1763 dimittert av rektor Gerhard Schøning til Københavns universitet. 1764 tok han ex. phil. med haud, hvorpå han bega seg til Trondheim og var huslærer hos kammerråd Meincke inntil 1767, da han vendte tilbake til København. Her tok han i oktober samme år teologisk embetseksamen med karakteren non contemnendus, og førte dimisspreken 31. oktober med karakteren haud.

Han vendte igjen tilbake til Trondheim, hvor han tilbragte tre år med å informere og preke. 1769 ble han medlem av Det kongelige norske Videnskabers Selskab, og fremtrådte året etter for første gang offentlig som dikter. Blant hans første arbeider var et lykkønskningsdikt til biskop Gunnerus. Da denne 1771 ble kalt til København av Struensee, ble Brun antatt som hans amanuensis og fulgte med til hovedstaden, hvor han bare en kort tid beholdt posten. Her skrev han sørgespillet Zarine, som ble mottatt med uvanlig bifall, og sørgespillet Einar Thambeskjælver. I København var han en av frontfigurene i Det Norske Selskab

Kort etter, 29. oktober 1772, ble han utnevnt til residerende kapellan til Byneset, og innviet 12. februar 1773. 14. april 1774 ble han sogneprest til Korskirken i Bergen, 1793 stiftsprost i Bergen og prost i Nordhordland. 18. februar 1803 fikk han tittel og rang som biskop, og ved Irgens' død ble han virkelig biskop over Bergens stift 6. januar 1804. Han ble ordinert i København 10. mai samme år.

28. januar 1810 ble han ridder av Dannebrog, 28. januar 1812 kommandør av samme orden, 28. januar 1813 Dannebrogsmann, 7. januar 1815 medlem av Nordstjerneordenen og 27. juli 1816 kommandør av samme orden. Han ble gift 2. september 1773 med Ingeborg Lind (1746–1827), og hadde 8 barn.

Da han døde 71 år gammel, etterlot han seg et berømt navn som dikter, taler og prest. Kong Carl Johan lot på egen bekostning reise et marmormonument over hans grav. Brun var en av de viktigste norske salmediktere på den tiden og skrev bl.a. Norges første (uoffisielle) nasjonalsang, For Norge, Kiempers Fødeland, og Udsigter fra Ulriken, Bergens bysang.