Vatikanbiblioteket

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Vatikanbiblioteket (latin: Bibliotheca Apostolica Vaticana) er Den hellige stols bibliotek, og ligger i Vatikanbyen. Den har en av de eldste og viktigste biblioteker samlinger av historiske tekster.

Pave Nikolas V opprettet biblioteket i 1448 da han kombinerte omkring 350 greske, latinske og hebraiske kodekser overlevert av hans forgjengere med sin egen samling og fortløpende kostbare nyanskaffelser, blant dem manuskripter fra Konstantinopels keiserlige bibliotek.

Da den første bibliotekaren, Bartolomeo Platina, satte opp en bestandsfortegnelse i 1481, kom den på over 3500 enkeltposter. Dermed stod det fast at biblioteket allerede da var det største i den vestlige verden. Omkring 1587 gav pave Sixtus V arkitekten Domenico Fontana i oppdrag å konstruere en ny bygning for biblioteket. Denne bygningen er fremdeles i bruk. Bøkene var lenket til og utstilt på benker.

Over åphundrene ble biblioteksbestanden ytterligere utøket ved gaver og anskaffelser.

I 1623 ble biblioteket for arvefyrstedømmet Pfalz i Heidelberg med sine omkring 3500 manuskripter skjenket av hertug Maximilian I av Bayern til Pavestolen. Litt er senere blitt gitt tilbake til Geidelberg, men storparten av samlingen er fremdeles i Vatikanet.

I 1657 anskaffet bibioteket også manuskriptene som hertugene av Urbino hadde samlet. I 1661 ble grekeren Leo Allatius utnevnt til bibliotekar. Christina av Sverige sørget for at hennes bibliotek, som i praksis var omtrent alt som hadde hørt til det svenske kongelige bibliotek, også ble del av Vatikanbiblioteket ved hennes død i 1689.

I 2005 hadde biblioteket 75.000 manuskripter og over 1,1 millioner trykte bøker, av dem ca. 8.500 incunabula. Vatikanets hemmelige arkiver ble utskilt fra biblioteket tidlig på 1600-tallet; de har ytterligere 150.000 bestandeler.

Blant bibliotekets mest fremstående skatter er Codex Vaticanus, det eldste bibelmanuskript som kjennes til. Procopius' "hemmelige historie" ble oppdaget i biblioteket i 1623.