Romanifolket
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Romanifolket (råma' ni, råmm 'ani) er en etnisk gruppe, et vandrerfolk med opphav fra India. Dette folket er i dag spredt utover hele verden, etter at de for flere århundrer siden utvandret fra sitt opprinnelige hjemland.
Innhold |
[rediger] Befolkning
Man antar at det finnes mer enn 10 millioner romer (mennesker som tilhører romanifolket) i verden. De største romske befolkningsgruppene finner man på Balkan og i det tidligere Sovjetunionen, men det finnes også romer i hele Europa, Nord- og Sør-Amerika, i Australia, New Zealand, Sør-Afrika og i deler av Midtøsten. Små grupper av romer har også slått seg ned andre steder, som f.eks. i Kina.
Romanifolket er inndelt i forskjellige grupper og undergrupper. I Norge gjelder dette såkalte tatere og sigøynere (som begge er begreper gitt av andre enn romanifolket selv). Selv om disse gruppene kan være svært forskjellige, er hele romanifolket forent av et felles historisk opphav, en felles kulturarv og språk, som er oppdelt i mange dialekter, slik som de norske taternes romani og sigøynernes romanes. I nyere tid har dessuten romanifolkets egne interesseorganisasjoner arbeidet for samarbeid og enhet innad i folket, noe som innebærer at de har fått et felles flagg og symbol (det røde hjulet).
[rediger] Terminologi
En person som tilhører romanifolket kan kalles romani, eller - etter svensk modell - en rom; i flertall blir dette romer. På romani blir dette rom i entall, roma i flertall (romni er kvinnelig entallsform).
I de fleste land brukes uttrykket romanifolket som en fellesbetegnelse på alle grupper som har sitt opphav i romanikulturen. I Norge har myndighetene valgt å referere til tatere som romanifolket, og sigøynerne som roma eller romfolket. Dette forvirrende skillet er unaturlig, da også sigøynerne utgjør en gren av romanifolket, og også mange tatere bruker betegnelsen rom om seg selv. Fra norsk side finnes også en tendens til å anta at alle av romanislekt utenfor Norden er sigøynere, selv om det like ofte er snakk om grupper som er nærmere beslektet norske tatere. I denne artikkelen brukes uttrykket romanifolket som en fellesbetegnelse på de forskjellige grupper av tatere og sigøynere.
[rediger] Grupper og stammer
Romanifolket er oppdelt i forskjellige hovedgrupper. Hver av disse gruppene er oppdelt i mindre stammer, ofte på titusener eller hundretusener av mennesker spredt utover store land og områder. Hver stamme har sine egne særpreg, men er allikevel nærmere beslektet med andre stammer innad i sin egen hovedgruppe. Norske tatere ønsker for eksempel ikke å forveksles med sigøynere, som tilhører en annen hovedgruppe av romanifolket, men har ikke imot å forbindes med tyske sinti som tilhører den samme hovedgren som taterne selv. Det er vanlig for romer at man helst betrakter sin egen stamme, og andre stammer i sin egen hovedgruppe, som ekte romani, mens andre romer blir betraktet som ’’uekte’’. Dette bildet har endret seg betraktelig de siste årene, samarbeid og utstrakt kontakt mellom de forskjellige hovedgruppene og stammene forekommer, og ekteskap på tvers av gruppene har også blitt mer akseptabelt. Man anerkjenner forskjellene, men ser også likhetene mellom gruppene og at de alle utgjør forskjellige grener av ’’ett’’ folk.
[rediger] Hovedgruppene
- Vlax-romer (sigøyner): den østeuropeiske gren av romanifolket, hvorav mange siden slutten av 1800-tallet har emigrert til Vest-Europa, Nord-Amerika, Australia og andre deler av verden. Sigøynerne ankom Norge på slutten av 1800-tallet.
- Gitanos-romer (også kalt calè): den spanske/sør-franske gren av romanifolket, kjent for å ha utviklet flamenco. Denne gruppen er ikke representert i Norden.
- Nordvesteuropeiske romer: dette gjelder tatere i Norge/Sverige samt beslektede grupper i andre land, slik som sinti i Tyskland, Frankrike og Italia, kalès i Wales og romanichals i England; innenfor denne gruppen finner vi også de finske kaale (som gjerne kalles finske sigøynere). Disse var de første og opprinnelige sigøynere i nordvest-Europa, men da vlax-romene ankom på 1800-tallet, overførte man i Norge uttrykket sigøyner til de nyankomne, mens de gamle norske romene fortsatt ble kaldt tatere. Slik klarte man her å skille mellom de to, svært forskjellige romske gruppene. I andre land brukes uttrykk som zigeuner (i Tyskland) både om det man i Norge ville kalt tatere (sinti) og sigøynere (roma).
- Arli/erli-romer: for det meste bofast romanibefolkning fra det sørøstlige hjørnet av Europa og Tyrkia. Det finnes små grupper av nyere emmigranter fra denne gruppen i Norden.
[rediger] Stammene
Hver av hovedgruppene er inndelt i mindre undergrupper, kalt stammer.
Hver gruppe snakker forskjellige dialekter av romani, de har forskjellig musikkstil, utseendemessige trekk og andre særpreg. I noen romske grupper er det f.eks. typisk med svart hår, brune øyne og olivenfarget hud, mens i andre grupper kan blondt hår og blå øyne også forekomme. Svært mange romanifamilier har både lyse og mørke trekk representert.
I Norge finnes det antagelig 5-6 000 mennesker som tilhører romanifolket. Bare noen få hundre av disse er lovari-sigøynere, eller tilhører andre sigøyner- grupper som har emigrert til Norden i nyere historie. De resterende romene er tatere, men dersom man skulle regne med alle nordmenn som er av taterslekt (lenger tilbake en kun èn forelder), ville tallet muligens blitt langt høyere.
[rediger] Historie
[rediger] Tidlig historie
Romanifolket stammer fra det nordvestlige India. Man tror de kan være etterkommere av nomadiske grupper av arisk-ættede handelsmenn, håndverkere og musikere. Allerede på 400-tallet f.Kr. hadde disse gjerne en høy status i det gamle indiske samfunnet, og ble godt mottatt i landsbyene. Mye tyder også på at romenes forfedre hadde slektskap med rajputene og den høyt anerkjente krigerkasten khsattriya.
Mellom år 1001-1026 e.Kr. ble det hinduistiske India invadert av den muslimske Mahmud av Ghazni. Kampene var intense, men invasjonshæren gikk av med seieren. En halv million indere ble tatt til fange og tvunget til slaveri. Mye tyder på at det var i denne kaotiske perioden romanifolkets forfedre forlot India og reiste vestover, inn i det muslimske Persia, og videre til det nåværende Tyrkia og Hellas, der de ankom tidlig på 1000-tallet.
[rediger] Innvandring til Europa
Ingen vet med sikkerhet hvorfor romanifolket forlot India. Men man vet at de på 1300-tallet begynte å bre seg utover Europa. Svært mange etablerte seg i Øst-Europa, der de fikk en tung skjebne. Mange ble tvunget til slaveri av befolkningen i de landene de kom til. Et slaveriet som ikke tok slutt før i 1864.
Mange dro imidlertid også vestover. De ankom Tyskland omkring 1407, Frankrike i 1418, Spania i 1425, Skottland og Danmark i 1505, og Sverige og Norge i 1512.
I land etter land ble romanifolket ønsket velkommen med nysgjerrighet, for deretter å støtes bort. De var et fremmed folk, omreisende utlendinger med et fremmed språk, mørkt utseende og merkelige skikker. De ble ofte forbundet med magiske krefter og ble raskt stemplet som farlige forbrytere og trollmenn. Voldsom fremmedfrykt i den europeiske befolkningen utløste grusomme rasistiske forfølgelser av romanifolket i hele Europa. Dette innebar bla. annet piskestraff, halshugging, landsforvisning, slaveri og brenning på bål. Det forekom også jakt på tatere og sigøynere. Dette var jakt i ordets fulle betydning, der romske menn, kvinner og barn var fritt vilt, de kunne fritt skytes uten lov og dom, på lik linje med hare, kanin og hjort.
De ble et hatet og forfulgt folk, og noen har hevdet at det var derfor fire medlemmer av romanifolket fulgte med Christopher Columbus på hans Amerika-reise i 1498.
[rediger] Holocaust og krigsår
Den store skepsisen til romanifolket kuliminerte under den andre verdenskrig (1939-1945), da nazistene utpekte disse og jødene som sine fiender. De skulle utslettes på et rasemessig grunnlag. Allerede i 1940 ble 400 barn av romanifolket brukt som prøvekaniner på Zyklon-B gass. Totalt ble opptil 1,5 millioner menn, kvinner og barn av romanifolket myrdet i nazismens gasskamre og massakre. Mange av disse ble skutt og lagt i massegraver, ofte registrert som asosiale og kriminelle i dødsleirene. Både sigøynere og sinti (grupper som er beslektet med norske tatere) ble like hardt rammet.
I Norge mistet sigøynerne retten til norsk pass allerede i 1924, og de ble utestengt fra riket i 1927. I 1934 forsøkte noen av de norske sigøynerne å komme hjem til Norge, men de ble nektet adgang av Justisdepartementet. De fleste ble siden myrdet i konsentrasjonsleire.
I 1943 planla sentrale personer i Nasjonal Samling (NS) folkemord på taterne i Norge. Krigen sluttet imidlertid før de rakk å sette planene ut i verk. Dette er en lite kjent og ofte ignorert del av historien om holocaust.
Samtidig, under kommunismen i Sovjet, forbød Stalin romanifolkets språk og kultur. Man kunne ikke lenger leve som romani.
[rediger] Etterkrigsåra i Norge
I etterkrigstiden fortsatte rasediskrimineringen mot romanifolket. Den norske regjeringen handlet bevisst for å utslette romanifolkets egenart. Blant tatere ble blant annet kvinnene tvangssterilisert, og barn ble tatt fra foreldrene og plassert på institusjoner. Hele familier ble drevet til tvungen assimilasjon for å oppgi sitt språk, sin kultur og sin etniske egenart.
Dette medførte at folket mistet sin identitet og ble oppløst i den etnisk norske majoritetsbefolkningen. Det finnes allikevel store slekter av tatere som klarte å unngå myndighetenes tvangshandlinger. De har beholdt en særegen romsk kultur, språk og livsform, og identifiserer seg fortsatt som en del av romanifolket.
[rediger] Moderne tid og samling
Forfølgelsene til tross, romanifolket har klart å overleve som folk. De har beholdt språket, kulturen og egenarten. Tatere og sigøynere kan derfor fortsatt kommunisere med hverandre på romani, og de opplever at mange skikker og uskrevne regler er felles, selv om de tilhører befolkningsgrupper som har vært adskilt gjennom århundrer.
I 1971 ble den første World Romani Congress holdt i London, der romske deltagere fra 14 land deltok. Flere forskjellige romske grupper var representert. Det ble vedtatt at romanifolket - til tross for de store forskjellene mellom grupper/stammer - skulle samles som «ett folk» og forens under ett flagg og en folkehymne (Djelem djelem).
[rediger] Kultur
[rediger] Den kulturelle arven
Romanifolket har en fargerik og mangfoldig kultur, som har satt dype spor i kunst- og kulturlivet over hele Europa, og verden for øvrig. Fra musikk til litteratur og teater til moter, har mange latt seg inspirere av romanifolkets frihetstrang og særegne, fargerike stil.
Dette folket har gjennom historien vært kjent for å være dyktige musikanter, der forskjellige undergrupper har utviklet forskjellige musikkstiler. Eksempelvis spansk calò-romenes flamenco, visesang hos taterne, gitarspill hos sinti og fiolin hos sigøynere. Mest kjent i Norge er sigøyneren og musikeren Raja, og tatere som Elias Akselsen, Laila Yrvum og Åge Aleksandersen.
Romanikulturen har utviklet seg forskjellig blant de ulike gruppene/stammene, men visse fellestrekk går allikevel igjen blant alle romer. Denne felles kulturarven bygger på sterke verdier, som:
- ærefrykt for Gud
- kjærlighet til familien
- lojalitet mot slekten
- respekt for de eldre
- respekt for de avdøde
- samhold og solidaritet innad i romanifolket
- uskrevne regler for etikk, moral og ’’passende’’ oppførsel
- uskrevne regler for ’’renhet’’, i større og mindre grad
[rediger] Rituell renhet
Rituell renhet er et sentralt og viktig prinsipp i romanikulturen, selv om romene neppe benytter seg av dette uttrykket selv. De skiller strengt mellom ’’rent’’ og ’’urent’’, hva som er akseptabel atferd og hva som er ’’skam’’. Dette kan være vanskelig for utenforstående å forstå eller sette seg inn i. Spesielt kjøkkenet og alt som kommer i berøring med mat må holdes svært rent. Dette har medført at mange romer ikke vil spise mat laget av ikke-romer, eller at de først vil undersøke at de holder et minimumsnivå av renslighet (sett med romske øyne).
Noen romske grupper vasker også klær fra underlivet og overkroppen separat, andre holder herre- og dameklær atskilt, eller begge deler. Skillet mellom rent og urent, rett og galt, preger alle deler av tilværelsen. Dette medfører også et skille mellom romanifolket og alle andre (en ikke-rom blir kalt en ’’gadjo’’, ’’gavo/gaji’’, ’’buro’’). Dette skillet har hjulpet romanifolket å beholde en særegen gruppeidentitet og følelsen av å være et eget folk. Ved å spise sammen, og å spise mat tilberedt av hverandre eller å drikke av andres kopper, viser de at de anerkjenner hverandre som ekte romani og skaper en følelse av fellesskap og samhold innad i folket.
[rediger] Familier og ekteskap
Som tidligere nevnt er romanifolket oppdelt i forskjellige hovedgrupper, som igjen er oppdelt i stammer. Hver stamme er igjen oppdelt i mindre undergrupper, som igjen består av store slekter, som igjen består av familier. Til familien regnes gjerne foreldre, besteforeldre, søskenbarn, onkler, tanter og andre nære slektninger. En familie regner seg som en enhet basert på en felles stamfar eller stammor, som holder familien samlet. Det blir betraktet som ideelt at familien reiser, arbeider og bor sammen eller besøker hverandre hyppig. I romanikulturen tror man ikke på stengte dører eller formell oppførsel mellom nære familiemedlemmer. Dørene står alltid åpne for familien.
Mange romer gifter seg som tenåringer eller tidlig i 20-årene. Man praktiserer ikke tvangsekteskap, selv om dette har forekommet i noen familier og slekter. Arrangerte ekteskap er derimot vanlig i noen stammer, der det er familien som finner en passende ektefelle til sin sønn eller datter. Men slike ekteskap kan avslås av den vordende brud eller brudgom. For alle romer er det viktig å ha familiens anerkjennelse, slik at bruden eller brudgommen blir godtatt i slekten.
Ekteskap med ikke-romer blir ofte betraktet som svært uheldig i en familie. I noen grupper er slike forbindelser totalforbudt, mens andre er villige til å akseptere blandingsekteskap, dersom den ikke-romske partneren er villig til å oppgi sin egen kultur for å leve og oppdra barna sine i romanikulturen.
[rediger] Religion
Romanifolket kom opprinnelig fra det hinduistiske India, men ble også preget av buddhisme, kristendom og jødedom lenge før de forlot landet. I den moderne romanikulturen finner man lite av hinduistiske røtter. Alle romer tror derimot på èn allmektig Gud, og de har en etikk og kulturform (spesielt skikker vedrørende rituell renhet) som på mange måter virker beslektet med jødedomen.
De fleste romene er kristne, som oftest pinsevenner, katolikker og ortodokse. Det finnes også en del muslimer. Den kristne pinsebevegelsen er imidlertid i sterk vekst i alle grener av romanifolket, og ser ut til å være en samlende faktor. Store grupper av romer samles til kristne møter og treff, for å be, studere Bibelen og ha fellesskap med hverandre. I pinsebevegelsen har romene sluppet til med mange kjente evangelister, pastorer og musikere. De har også fått aksept til å tilbe Gud på sitt eget språk og med sin egen kultur. Kristendommen har blitt en sentral og viktig del av romanikulturen, og dens etiske verdier står allerede i tråd med romenes tradisjonelle morallover.
[rediger] Næringsvirksomhet
Tradisjonelt har romene livnært seg som omreisende handelsmenn, håndverkere og musikere. De ble raskt kjent som spesialister på hestehandel, kjeleflikking, fortinning, musikk og dans, spådomskunster og annen underholdningsvirksomhet. Familiene reiste ofte med hest og kjerre, mens man i andre land også skaffet seg større vogner.
I mange land førte moderniseringen til problemer for romanifolkets tradisjonelle yrker og kompetanse, fordi det ikke lenger var et behov for deres tjenester. Dette førte mange inn i arbeidsløshet og fattigdom.
Romer som har hatt muligheten, spesielt i Vesten, har allikevel tilpasset seg de kontinuerlige endringene i samfunnet med stor kreativitet. Hest og kjerre har blitt byttet ut med bil og campingvogn. Mange har funnet seg moderne yrker, som har gitt de økonomisk frihet til å opprettholde sin reisetilværelse og fortsatt være sin egen arbeidsgiver.
Mange romer har også valgt å bli bofaste om vinteren og skaffe seg «vanlige» yrker. Flere av disse driver imidlertid med reisevirksomhet i sommerhalvåret og opprettholder slik den tradisjonelle handelsvirksomheten. Andre reiser sjelden, men drar gjerne på småturer eller oppsøker den lokale campingplassen når slektninger og andre romer er på gjennomreise.
[rediger] Kjente romer
Mange kjente mennesker er romer:
- Moder Teresa – albansk boyash
- Ludvig Karlsen – norsk tater
- Django Reinhardt – nederlandsk sinti
- Katharina Taikon – svensk kalderash-sigøyner
- Charlie Chaplin – engelsk romanichal
- Rita Hayworth – amerikansk romanichal
- Ava Gardner – amerikansk gitano
- Michael Caine – amerikansk romanichal
- Bob Hoskins – amerikansk romanichal
Også en del andre kjendiser har opphav i romanifolket:
- Elvis Presley – sinti-røtter på farssiden (jødisk på morssiden)
- Eric Cantona – manouche/sinti røtter på farssiden
- Freddie Prince Junior – ungarsk sigøynerblod på farssiden
[rediger] Lignende folkegrupper
I en rekke europeiske land finnes vandrerfolk som har visse likhetstrekk med romanifolket. I mange tilfeller er disse gruppene etterkommere av romer som ble opptatt i lokale omstreifergrupper og mistet sin tilhørighet i romanifolket.
Disse gruppene kan ha mye til felles med romanifolket i levesett, men de snakker ikke en form av romani og følger heller ikke romanikulturens skikker og uskrevne regler for etikk, moral og renhet.
I Tyskland finner man «jenischefolket», et omreisende folk av handelsmenn og håndverkere i Tyskland, Østerrike, Sveits og Frankrike. De snakker fra gammelt av jenischespråket. Dette folket har, i likhet med romanifolket, vært utsatt for diskriminering av myndighetene i landene der de bor.
I de sørlige og sørvestlige deler av Norge finner vi et ikke-romsk reisende folk, kalt «skøyere» eller «meltravere». De snakket tideligere «rodi», fulgte ikke romanikulturens skikker og oppfattet seg som et annet folk enn de norske tatere. De er av blandet opphav, og stammer antagelig fra norske omstreifere, tyske innflyttere og tatere som har giftet seg inn i gruppen. Skøyerne blir ofte feilaktig forvekslet med tatere, men blir ikke betraktet som romani verken av tatere eller sigøynere. I nyere tid, etter voldsom diskriminering og forsøk på assimilering fra myndighetenes side, har dette reisende folket mistet mye av sin egenart. Enkelte skøyere hevder i vår tid å være tatere og de snakker en form for romani.
I en rekke andre land finnes tilsvarende, men ikke beslektede, grupper av lokale omreisende folk som etter generasjoner med vandreliv formet særegne etniske grupper. Dette gjelder for eksempel «quinquis» i Spania, de irske «tinkers» eller «travellers» (på engelsk med stor T) i Irland og Storbritannia osv.
Felles for disse folkegruppene er:
- de har en nomadisk livsform som ligner romanikulturen
- de snakker ikke romani
- de følger ikke romanifolkets særegne skikker og tradisjoner
- de blir ikke betraktet som en del av romanifolket
- de (fleste) hevder ikke å være en del av romanifolket
[rediger] Annet
- Romanifolket mottok Raftoprisen i 1997. Prisen ble mottatt av Ian Hancock.
[rediger] Se også
[rediger] Litteratur
[rediger] Eksterne lenker
- Patrin (omfattende informasjon om romanifolket) (engelskspråklig)
- European Roma Rights Center (engelskspråklig)
- Romani.org Home Page (artikler om romanifolket) (engelskspråklig)
