Oghuz-tyrkere
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Oghuz-tyrkerne regnes som en av hovedgrenene av de tyrkiske folkeslagene i historien.
Oghuz-tyrkerne er forfedrene til dagens vestlige tyrkere som teller mer enn 100 millioner mennerkser og er bosatt i områdene i Vest-Asia og Øst-Europa. Disse inkluderer aserbajdsjanere (eller aserier) i Aserbajdsjan og Iran, tyrkerne i Tyrkia og Kypros, Balkan-tyrkerne på Balkan-halvøya (Hellas, Bulgaria og tidligere Jugoslavia), turkmenerne i Turkmenistan, nordøstlige Iran og nordvestlige Afghanistan, qasgai og khorasanerne-tyrkerne i Iran, i tillegg til gauguz (gokoguz)-tyrkerne i Moldova.
Under tyrkisk massemigrasjon i 9. til 12. århundrene var oghuzene blant tyrkerne i Sentral-Asia som migrerte mot Vest-Asia og Øst-Europa via Transoxiana. Fra det 5. århundre var oghuzene grunnleggere og herskere av flere viktige tyrkiske kongedømmer og imperier, de mest kjente er goktyrkerne, seldsjukkene, safavidene og osmanerne.
Selv om de også slo seg ned og dannet byer, førte deres nomadiske livsstil til en kjempende innstilling, sans for lederskap, vane for å flytte på seg, dyktighet som ryttere og en uvanlig evne som bueskyttere på hesteryggen. Fra tidlige tider i deres historie ble de anerkjent for moralske dyder som utholdenhet, lojalitet, selvdisiplin og fremsynthet.
I senere århundrer tilpasset de seg og innførte sine egne tradisjoner og innstitusjoner til den islamske verden og steg frem som byggere av imperium med en konstruktiv sans for statsvitenskap som gjorde et positivt bidrag til historien da de enorme regionene de styrte utviklet seg i nye faser av sosial, økonomisk, religiøs og intelektuell utvikling.
