Den sosialistiske føderale republikken Jugoslavia

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Socijalistička Federativna Republika Jugoslavija / Социјалистичка Федеративна Република Југославија
Den sosialistiske føderale republikken Jugoslavia
Flagg	Riksvåpen
Offisielle språk	Serbo-kroatisk
Hovedstad:	Beograd
Styreform:	Sosialistisk føderasjon
Statsoverhode:	President Tito, mfl
Statskirke:	Ortodoks, muslim, katolikk
Valuta:	Jugoslavisk dinar
Areal:	255 804 km²
Befolkning:	21 522 972 (1989)
Eksisterte:
Geografisk plassering:

Den sosialistiske føderale republikken Jugoslavia (Socijalistička Federativna Republika Jugoslavija / Социјалистичка Федеративна Република Југославија / Socialistična Federativna Republika Jugoslavija) var den jugoslaviske staten som eksisterte fra slutten av andre verdenskrig til 1990-tallet da den falt sammen under Jugoslavia-krigene. Det var en sosialistisk stat.

Innhold 1 Opprettelsen 2 Oppløsningen 3 Se også 4 Fotnoter

[rediger] Opprettelsen

31. januar 1946 ble den nye grunnloven for Den Føderale Folkerepublikken Jugoslavia vedtatt. Den var bygd opp etter mønster av den sovjetiske grunnloven, og etablerte seks konstitusjonelle republikker og to autonome provinser, og bestod av Bosnia-Hercegovina, Kroatia, FYRO Makedonia, Montenegro, Serbia og Slovenia. Alle er i dag selvstendig stater.

Dessuten ble det innenfor Serbias reduserte grenser, etablert to provinser, som fikk begrensede autonome rettigheter: Vojvodina og Kosovo og Metohija^[1].

Landet tok etter hvert avstand fra Sovjet (Tito brøt offisielt med Stalin i 1948) og bygde sin egen sosialisme under Titos sterke politiske ledelse. Landet kritiserte åpent de andre østblokklandene og Sovjet. Samtidig var man like kritisk overfor NATO. Sammen med flere andre land startet man i 1961 De Alliansefrie Staters Organisasjon; dette forble landets offisielle tilhørighet til landet opphørte.

7. april 1969 byttet nasjonen navn til Den sosialistiske føderale republikken Jugoslavia, og Tito ble utnevnt til «President for livet».

I 1974 fikk de to provinsene Vojvodina og Kosovo utvidet indre selvstyre og flere statsrettslige rettigheter innenfor føderasjonen. Det samme fikk republikkene Bosnia-Hercegovina og Montenegro. Samtidig ble albansk og ungarsk anerkjent som offisielle minoritetsspråk, og språket i Bosnia og Montenegro ble endret til en variant basert på det lokale språket og ikke på standardene fra Zagreb og Beograd.

I SFRJ hadde hver republikk og provins sin egen grunnlov, høyesterett, parlament, president og statsminister. På toppen av den jugoslaviske regjeringen satt President Tito, den føderale statsministeren og det føderale parlamentet. Kommunistpartiet var også en viktig maktfaktor. Presidentene for hver republikk og provins, og presidenten for sentralkomiteen hadde innflytelse.

Tito var den viktigste og mektigste personen i landet, deretter kom statsministerne og presidentene i republikkene og provinsene, og deretter presidentene for kommunistpartiene. Mange mennesker led under hans mistillit til dem. Slobodan Penezić Krcun, sjef for det hemmelige politiet i Serbia, døde i en omstridt bilulykke etter han hadde begynt å klage på politikken til Tito. Innenriksministeren Aleksandar Ranković mistet alle sine titler og rettigheter etter en større uenighet med Tito angående statens politikk.

Undertrykkingen av nasjonale identiteter eskalerte etter den såkalte «Kroatiske våren» i 1970 – 1971, da studenter i Zagreb arrangerte demonstrasjoner for større sivile rettigheter og friheter og for større kroatisk selvstyre. Regimet dempet de offentlige protestene og fengslet lederne, men mange viktige kroatiske representanter støttet i stillhet denne saken. Derfor ble en ny grunnlov vedtatt i 1974, og denne gav flere rettigheter til de individuelle republikkene og provinser. I følge denne grunnloven kunne republikkene ta flere avgjørelser selv, deriblant løsrivelse fra føderasjonen.

[rediger] Oppløsningen

Etter Titos død i 1980 økte de etniske spenningene innenfor Jugoslavias grenser. Problemene mellom republikkene kom fram til overflaten etter å ha blitt undertrykt av Tito i mange år. Den nye grunnloven fra 1974 skapte mer kaos enn orden med tanke på avgjørelser som skulle taes, og konfliktene mellom republikkene ble uforsonlig. Ikke en eneste avgjørelse som kunne lettet på problemene ble tatt. Den konstitusjonelle krisen som ubønnhørlig fulgte var til fordel for Slovenia og Kroatia og deres sterkere krav om løsere bånd innen føderasjonen. Den økonomiske krisen som oppstod på samme tid gjorde ting enda verre.

Det serbiske akademiet for vitenskap og kunst gjorde et utkast til et memorandum som tok opp disse temaene i 1986.^[2] Det erklærte at hvis man ikke kom fram til noen tiltak, ville sakene utvikle seg katastrofalt for hele landet. Det tok også opp spørsmålet om Serbias stilling som den største og mest folkerike republikken i Jugoslavia. Til tross for at den var størst hadde Serbia mistet mye makt i den nye grunnloven fra 1974. Fordi de to provinsene innenfor Serbia, Vojvodina og Kosovo-Metohija, også hadde fått en status med tilnærmet like rettigheter som en republikk følte Serbia at dets hender var bundet, ettersom den føderale regjeringen ikke lenger kunne ta avgjørelser som også ville gjelde for provinsene. Siden provinsene hadde en stemme hver i det føderale presidentrådet (som ble etablert etter Titos død) kunne de gå i i koalisjon med andre republikker, og dermed kunne de stemme ned Serbias interesser. Serbias politiske impotens gjorde det mulig for andre å legge press på de ca 2 millioner serbere (20 % av den totale serbiske befolkningen) som bodde utenfor Serbias grenser. Den serbiske kommunistlederen Slobodan Milošević kom inn i politikken for alvor i april 1987 og han ønsket å gjenopprette den serbiske suvereniteten de hadde før 1974. Dette motsatte republikkene Slovenia og Kroatia seg kraftig og kalte det en gjenopplivelse av serbisk hegemoni. Som et ledd i denne planen reduserte han autonomirettighetene til Vojvodina og Kosovo 28. mars 1989, men de beholdt begge sin stemme i det føderale presidentrådet.

Som en følge av dette streiket de etnisk albanske gruvearbeiderne i Kosovo i november 1989; en streik som føyde seg inn i rekken på etniske konflikter mellom albanere og ikke-albanere i provinsen. 90 % av Kosovos befolkning på 1980-tallet var etniske albanere, dermed var de den store majoriteten. Antall slavere i Kosovo (stort sett serbere) falt drastisk og ved utkanten av 1999 var de kun ca 10 % av 2 millioner innbyggere.

Både Slovenia, under ledelse av Milan Kučan, og Kroatia støttet åpent de albanske gruvearbeiderne, og streikene utviklet seg til demonstrasjoner hvor det ble krevet status som republikk for Kosovo. Dette irriterte den serbiske ledelsen, og de tok i bruk politiet for å roe gemyttene. Da det viste seg at dette ikke var nok, ble den føderale hæren satt inn for å gjenopprette orden. De arresterte flere ledere, bla. Azem Vllasi som var leder for det kosovoalbanske kommunistpartiet.

I januar 1990 ble den ekstraordinære 14. kongressen til Forbundet for Kommunister i Jugoslavia holdt. Kongressen ble dominert av krangel mellom slovenerne og serberne om framtiden til Forbundet og Jugoslavia. Den serbiske delegasjonen, ledet av Milošević insisterte på en «en person, en stemme»-policy som ville styrke makten til majoriteten, serberne. Slovenerne, støttet av kroatene, ville på sin side reformere Jugoslavia og deligere makten enda mer til republikkene, men dette ble nedstemt. Den slovenske, og etter hvert også den kroatiske delegasjonen forlot deretter kongressen, og det Jugoslaviske Kommunistparitet ble oppløst.

Etter Sovjetunionens fall, og østblokkens oppløsning, hadde hver av de seks republikkene flerpartivalg i 1990. De uløste problemene forble uløste. Slovenia og Kroatia valgte regjeringer som var orientert mot uavhengighet, mens Serbia og Montenegro valgte kandidater som var for en jugoslavisk enhet. I Kroatia var det en økende virksomhet for «kroatisk stat og historiske rettigheter», og serberne ble fratatt sine nasjonale og konstitusjonelle rettigheter, og ble degradert til en nasjonal minoritet. Følgen av dette var at serberne erklærte en uavhengig republikk kjent som Krajina i Kroatia.

I mars 1990, under demonstrasjoner i Split, Kroatia, ble en ung jugoslavisk vernepliktig kvalt av kroatisk mob. Over hele Jugoslavia økte spenningen mellom de etniske grupperingene. Kroatia satte i gang på dette tidspunktet illegal import av våpen, stort sett fra Ungarn. Dette ble avslørt i januar 1991, og den jugoslaviske etterretningen (KOS, Kontra-obavjestajna Sluzba) kunne vise fram en video der den kroatiske forsvarsministeren Martin Špegelj hadde et hemmelig møte med to menn. Špegelj erklærte i møtet at den kroatiske regjeringen var i krig med den føderale hæren JNA, og gav instruksjoner om våpensmuglingen og opplysninger om hvordan våpenhandlerne skulle takle den jugoslaviske hæren som var stasjonert i kroatiske byer.

I den samme måneden møtte representanter fra JNA Presidentskapet for Jugoslavia (et åttemannsråd sammensatt av representanter fra de seks republikkene og de to autonome provinsene) i et forsøk på å få dem til å erklære unntakstilstand som ville gi hæren kontroll over landet. Serbia, Montenegro, Kosovo og Vojvodina stemte for, mens Kroatia, Slovenia, Makedonia og Bosnia-Hercegovina stemte mot. Dette utsatte eskaleringen av konfliktene, men ikke lenge.

Etter det første flerpartivalgets resultater, foreslo Slovenia og Kroatia at Jugoslavia skulle omformes til en løs konføderasjon av seks republikker høsten 1990. Milošević motsatte seg alle slike forslag og argumenterte med at serberne, i likhet med slovenere og kroater, måtte ha rettigheter til å bestemme. 9. mars 1991 ble det holdt demonstrasjoner mot Milošević i Beograd, men politiet og militæret ble satt inn i gatene for å gjenopprette orden, og drepte to personer. Sent i mars la flere hendelser grunnlaget for krigen i Kroatia. JNA gav inntrykket av å være nøytrale, men etter hvert ble de mer og mer involvert i statens politikk.

25. juni 1991 ble Slovenia og Kroatia de første republikkene som erklærte uavhengighet fra Jugoslavia. I Slovenia tok det territoriale forsvaret til Slovenia over de jugoslaviske grensene til Østerrike og Italia, der de tok ned det jugoslaviske flagget og heiste det slovenske. Den jugoslaviske hæren fikk ordre om å ta tilbake kontrollen over alle de internasjonalt anerkjente landegrensene og gjennomførte dette innen 48 timer. Men den jugoslaviske hæren hadde ikke skarp ammunisjon og det slovenske TO brukte dette til sin fordel ved å skyte mot unge vernepliktige. Den østerrikske TV-stasjonen ORF, viste i 2005 bilder av flere unge jugoslaviske soldater ved Holmec (grensepasseringen til Østerrike) med hvite flagg og hendene i været, åpenbart i ferd med å overgi seg til de slovenske TO, før man hører skudd og soldatene faller ned. Dette og andre hendelser er kjent som Ti-dagers-krigen i Slovenia.

Det var ingen politisk enighet innenfor føderasjonen med tanke på hvor mye man skulle bruke hæren. Etter ti dager ble en våpenhvile underskrevet. I månedene som fulgte trakk hæren seg ut, men i Kroatia brøt det ut en blodig krig høsten 1991. Etniske serbere som hadde opprettet Den Serbiske Republikken Krajina i serbiskbebodde områder gav motstand til styrkene til Kroatia som forsøkte å få denne utbryterregionen tilbake under Kroatias kontroll. I noen områder fungerte JNA som en buffersone i andre de beskyttet serbere fra den kroatiske hæren.

I september 1991, erklærte også republikken Makedonia uavhengighet og ble den eneste republikken som fikk uavhengighet uten motstand fra Beograds Jugoslavia ledelse. 500 soldater fra USA ble satt inn fra FN for å overvåke Makedonias nordlige grenser med Serbia. Makedonias første president, Kiro Gligorov, oppretthold gode forhold med Beograd og de andre utbryter republikkene og det har derfor vært ingen problemer mellom makedonske og serbiskmontenegriske grensepoliti.

FNs sikkerhetsråd adopterte enstemmig resolusjon 721 27. november 1991 som la grunnlaget for fredsbevarende operasjoner i Jugoslavia. ^[3]

I Bosnia-Hercegovina holdt bosniaserberne en folkeavstemming november 1991 som resulterte i et overveldende ja i spørsmålet om hvorvidt de skulle fortsatt være med i Jugoslavia. 9. januar 1992 erklærte bosniaserberne en separat «Republikk av det serbiske folket i Bosnia og Hercegovina». Folkeavstemningen og opprettelsen av republikken ble erklært ulovlige av regjeringen til Bosnia og Hercegovina. I februar – mars 1992 holdt regjeringen en nasjonal folkeavstemming om bosnisk uavhengighet fra Jugoslavia. Denne avstemmingen ble sett på som ulovlig av bosniaserberne og de boikottet den. Ett overveldende 98% stemte for uavhengighet.

Republikkens regjering erklærte uavhengighet 5. april, og siden denne avgjørelsen ble tatt uten samtykke fra alle de tre nasjonalitetene som bodde i Bosnia, erklærte serberne umiddelbart uavhengighet med Republika Srpska for å beskytte sine rettigheter. Bosnia-krigen fulgte like etter.

Den såkalte Badinter-kommisjonen etablert av EU erklærte tidlig i 1992 at den sosialistiske føderale republikken Jugoslavia hadde blitt oppløst.

[rediger] Se også

• Jugoslavia-krigene

[rediger] Fotnoter

1. ^ Provinsen Kosovos offisielle navn i Serbia er Kosovo og Metohija
2. ^ SANU Memorandum av 1986
3. ^ www.nato.int