Den romersk-katolske kirke
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Den romersk-katolske kirke blir som begrep brukt om to kirkelige størrelser:
- Om hele den katolske kirke, som i virkeligheten er en kirkefamilie der alle de 22 tilhørende kirker har biskopen av Roma, paven, som overhode. Ettersom paven i Roma er det felles overhode, kan romersk-katolsk også benyttes om katolske kirker av orientalske riter.
- Om den vestlige og helt dominerende kirken innenfor det ovennevnte fellesskap. Denne kirken, kalt Den latinske kirke eller «vestkirken», har Roma som sitt patriarkat (Paven er «Vestens patriark»). Det er bare i kirkehistorisk forstand at tilnavnet «vestkirken» gir mening, for den vestlige/latinske ritus er den som – på grunn av den latinske kirkes misjonsvirksomhet – dominerer på alle kontinenter, med unntak i de orientalske kirkers kjerneområder i deler av Midtøsten, det nordøstlige Afrika, Østeuropa og Kerala i India.
[rediger] Struktur
Den romersk-katolske kirke er hierarkisk oppbygget, med paven som overhode. Til hjelp i administrasjonen av kirken har han kardinalene. Under dette er bispedømmene den grunnleggende enhet, med en biskop som leder. Biskopens hovedansvar er forkynnelse og overvåking av den kirkelige disiplin. Sammen med paven har biskopene del i kirkens læreembete (magisterium). Til slutt kommer menigheten, der sognepresten har det høyeste embete. Etter Annet Vatikankonsil (1962–1965) har også legfolket fått en større rolle i kirkens styre, men kirken har fortsatt en monarkisk styreform.
Kirken har også en rekke ordener og klostere, som spiller en viktig rolle. Disse tar seg ofte av oppgaver som er særegne for den enkelte ordenen. Ordener har blitt grunnlagt gjennom hele kirkens historie og har forskjellige kjennetegn. Ikke alle ordener er nødvendigvis like sterkt preget av å være klostere.
Denne religionsrelaterte artikkelen er dessverre veldig kort. Om du vet mer om temaet kan du hjelpe Wikipedia ved å utvide den.
