Slovenia-krigen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Slovenia-krigen, også kalt tidagerskrigen (Slovensk: Slovenska osamosvojitvena vojna, «Uavhengighetskrigen» eller desetdnevna vojna, «tidagerskrigen») var en kort militær konflikt mellom Slovenia og det tidligere Jugoslavia etter Slovenias uavhengighetserklæring fra 26. juni til 7. juli 1991.

Innhold 1 Bakgrunn 2 Eskalering til krig 3 Konflikten 3.1 26. juni 1991 3.2 27. juni 1991 3.3 28. juni 1991 3.4 29. juni 1991 3.5 30. juni 1991 3.6 1. juli 1991 3.7 2. juli 1991 3.8 3. juli 1991 3.9 4. - 6. juli 1991 3.10 7. juli og ettertiden 4 Omkomne 5 Strategiske aspekter ved krigen 6 Konsekvensene av krigen 7 Referanser 8 Se også

[rediger] Bakgrunn

Etter Titos død i 1980 kom etniske, religiøse og økonomiske spenninger til overflaten innenfor Jugoslavias grenser. I 1987 ble den serbiske nasjonalisten Slobodan Milošević president av Serbia, den største av de seks republikkene og også den med høyest befolkning. De mer velstående republikkene Slovenia og Kroatia hadde sett seg lei på å subsidiere resten av landet, og var på vei mot desentralisering og demokrati. Mens Serbia fortsatt holdt fast ved sentralisering og kommunisme hvor det kun var et politisk parti ledet av Milošević. I 1990 ble det første frie valget holdt i Slovenia og det ble vunnet av Kristen Demokratisk Parti.

[rediger] Eskalering til krig

23. desember 1990 holdt Slovenia en folkeavstemming om uavhengighet fra Jugoslavia hvor 88% stemte ja. Den slovenske regjeringen var høyst klar over at den sentrale Beograd regjerningen meget gjerne kunne ta i bruk militær makt for å hindre Slovenias uavhengighet. Umiddelbart etter krigen erklærte den Jugoslaviske Hæren (JNA) at en ny forsvars doktrine ville gjelde for hele landet. Man ville gå bort fra den tidligere doktrinen hvor hver republikk selv sørget for sitt eget forsvar (teritorialna obramba eller TO) og erstatte den med et sentralstyrt forsvar. Republikkene ville miste deres rolle i forsvaret og deres TO ville bli avvæpnet og underlagt JNA hovedkvarteret i Beograd.

Den slovenske regjerningen motstod disse endringene og var vellykkede med å beholde majoriteten av det militære utstyret. Slovenia erklærte også en endring i grunnloven 28. september 1990 som sikret at Slovenias TO ville være under egen kontroll. Samtidig etablerte Slovenia i all hemmelighet en alternativ kommando struktur, kjent som Manevrski Strukturi Narodne Zaščite eller MSNZ (Manøvrerings struktur for nasjonal beskyttelse).

Da JNA forsøkte å ta over kontrollen over Slovenias TO, ble den helt enkelt erstattet av MSNZ. Mellom mai og oktober 1990 ble ca 21 000 politi og militær personell i all hemmelighet mobilisert in i MSNZ sin kommandostruktur. Den slovenske regjeringen hadde også detaljerte planer om en militær kampanje mot JNA, som resulterte i en operasjonell og taktisk plan over syv måneder før krigen faktisk startet.

Slovenerne var fullstendig klar over at de ikke ville kunne motstå JNA over lang tid. Under forsvarsminister Janez Janša adopterte de en strategi baserte på asymmetrisk krigføring. TO enheter ville utføre gerilja angrep, ved å bruke anti-tank våpen og luftvernmissiler til å angripe JNA. Tank kolonner skulle angripes med å den forreste og bakerste stridsvognen i passende terreng, f.eks. en smal fjellvei hvor det er begrenset hvor godt man kan manøvrere en stridsvogn. For å gjennomføre dette ble de utstyrt med lette missil systemer som SA-7 Grail (Strela) luftvernmissil og den tyskproduserte Armbrust anti-tank systemet. «Hit-and-run» og forsinkelses taktikker ble foretrukket og man skulle unngå direkte kamper for i slike situasjoner ville JNAs slagkraft bli for mye.

På den diplomatiske fronten ville hverken EU eller USA anerkjenne Slovenias uavhengighet og jobbe sterkt for et fortsatt samlet Jugoslavia. Slovenia søkte internasjonal hjelp til å forhandle en fredfull splittelse fra Jugoslavia, men ble forbigått av vestlige land som heller ville ha en føderasjon å forholde seg til og ikke flere små stater.

[rediger] Konflikten

Slovenia og Kroatia erklærte begge uavhengighet 25. juni 1991. Som Slovenia hadde forventet reagerte den sentrale regjeringen med å mobilisere JNA for å forhindre en oppløsning av Jugoslavia. Men JNA ledelsen var splittet med tanke på hva de skulle foreta seg. General Blagoje Adžić, JNA stabssjef, fremmet en stor militær aksjon for å fjerne den slovenske regjeringen og etablere en ny pro-sentralisert regjering. Hans politiske overhode General Veljko Kadijević, Jugoslavias forsvarsminister, insisterte på en mer forsiktig fremgangsmåte, først og fremst en «show of force» hvor man skulle overbevise Slovenia at overmakten var for stor og at de skulle trekke sin uavhengighetserklæring. Etter flere debatter fikk Kadijević sin vilje.

[rediger] 26. juni 1991

På morgenen 26. juni begynte enheter av JNAs 13. korps fra deres base i Rijeka, Kroatia mot Slovenias grenser med Italia. Denne bevegelsen ble umiddelbart møtt med en sterk slovensk reaksjon hvor lokale slovenere organiserte barrikader og demonstrerte mot JNA. Det var foreløpig ingen kamper og det var åpenbart at begge parter hadde en uoffisiell policy om ikke å avfyre skudd.

[rediger] 27. juni 1991

JNA troppenes videre bevegelse fant sted tidlig om morgenen 27. juni. En enhet fra JNAs 306. anti-fly regiment fra Karlovac, Kroatia beveget seg over grensen Metlika. Noen få timer senere forlot enheter av JNAs 1. pansrede brigade sin base i Vrhnika nær den slovenske hovedstaden Ljubljana, med retning mot flyplassen i Brnik. De ankom noen få timer senere og tok kontroll over flyplassen. I øst forlot JNA enheter Maribor med retning mot grensepasseringen Sentilj og grensebyen Dravograd lengre vest.

Den slovenske regjeringen hadde mottatt advarsler at JNA ville bruke helikopter for å frakte spesialstyrker til strategiske beliggenheter. De svarte med å advare JNAs 5. militær kommando distrikt i Zagreb mot å fly helikopter, hvis det fortsatte ville de bli skutt ned. Advarselen ble oversett av JNA som fortsatt trodde at Slovenia heller ville overgi seg enn å kjempe. Dette var en stor feilkalkulering. På ettermiddagen 27. juli skjøt den slovenske TO ned to JNA helikopter over Ljubljana, og drepte alle som var ombord. Ironisk nok var piloten slovensk.

Slovenias TO inntok også posisjon rundt JNAs baser ved flere beliggenheter, beleiret dem, og lanserte en serie av angrep på JNA styrker over hele Slovenia. Ved Brnik angrep en TO enhet JNA tropper som holdt flyplassen, og ved Trzin utviklet det seg skuddvekslinger hvor fire JNA soldater og en TO soldat ble drept, resten av JNA troppen ble tvunget til å overgi seg. Slovenske TO angrep JNA stridsvogn kolonner ved Pesnica, Ormoz og Koseze nær Ilirska Bistrica.

[rediger] 28. juni 1991

I løpet av natten mellom 27. og 28. juni ble slovenske TO enheter beordret til å foreta en generell offensiv mot JNA. Ordren lød:

Alle beliggenheter hvor RS (Republikken Slovenia) væpnede styrker har taktisk overtak, skal offensive aksjoner mot fiendtlige enheter og fasiliteter utføres. Fienden skal tvinges til å overgi seg, den korteste mulig tidsfristen for overgivelse skal gis og tiltak skal brukes med alle tilgjenglige våpen. Når i kamp, skal de nødvendige arrangement bli gjort for å evakuere og beskytte sivilbefolkningen.

Videre kamper foregikk gjennom hele dagen. JNA stridsvogn kolonnen som ble angrepet ved Pesnica dagen før, ble blokkert av barrikader av slovenske lastebiler ved Strihovec, noen kilometer fra grensen med Østerrike, hvor det igjen ble angrepet av TO og politi personell. Den jugoslaviske flyvåpenet angrep to ganger for å støtte JNA styrkene ved Strihovec og drepte fire lastebil sjåfører. I Medvedjek, i sentral Slovenia, ble nok en kolonne blokkert av lastebiler og angrepet, her ble seks lastebil sjåfører drept i flyangrep.

Grensepasseringen ved Homec ble okkupert av slovenske styrker og tok 91 JNA soldater til fange. JNA leiren ved Bukovje, nær Dravograd ble angrepet av TO enheter og JNAs våpendepot ved Borovnica ble tatt av slovenske TO, og med det forbedret Slovenia sine våpen kraftig. Det jugoslaviske flyvåpenet lanserte flere angrep over hele landet, spesielt ved Brnik flyplass hvor to østerrikske journalister ble drept.

[rediger] 29. juni 1991

Utbruddet av krigen galvaniserte diplomatiske tiltak fra EU for å få en slutt på krisen. Tre utenriksministere møtte slovenske og jugoslaviske regjerings representanter i Zagreb natten mellom 28. og 29 juni. Der ble det avtalt en våpenhvile avtale, men dette ble ikke gjennomført i praksis. På morgenen oppnådde Slovenia to viktige militære suksesser. JNA troppene ved Brnik flyplass overga seg til slovenske TO styrker som hadde omringet flyplassen i løpet av natten. I nord ble flere JNA stridsvogner fanget nær Strihovec og senere reorganisert til et TO stridsvogn kompani.

JNA stilte et ultimatum til Slovenia kl 0900 30. juli og krevde en umiddelbar opphøring av alle fiendtligheter. Som en respons ble en resolusjon adoptert for å finne en fredlig løsning på krisen som ikke risikerte slovensk uavhengighet.

[rediger] 30. juni 1991

Uroligheter fortsatte flere steder gjennom dagen. Slovenske styrker erobret den strategiske Karavanke tunnelen under alpene ved grensen til Østerrike og fanget ni JNA stridsvogner nær Nova Gorica.

[rediger] 1. juli 1991

Det var flere uroligheter, hvor slovenske styrker erobret en JNA leir ved Nova Vas, sør for Ljubljana. JNA stridsvogn kolonnen ved Medvedjek beveget seg inn i Krakovski skogen, men ble stoppet av nok en blokade. På kvelden stilte JNA nok et ultimatum.

[rediger] 2. juli 1991

De tyngste kampene i krigen så langt fant sted 2. juli. En JNA stridsvogn kolonne i Krakovski skogen ble tungt beskutt av TO enheter, og tvang den til å overgi seg. Enheter fra JNAs 4. pansrede korps forsøkte å bevege seg opp fra Jastrebarsko i Kroatia, men ble slått tilbake nær grensebyen Bregana. Den slovenske TO hadde flere vellykkede angrep ved grensepasseringene Sentilj, Gornja Radgona, Fernetici og Gorjansko, og fanget flere JNA soldater. En lang kamp mellom JNA og TO styrker fant sted på kvelden ved Dravograd, og flere JNA leire over hele Slovenia falt til slovenske styrker.

Kl 2100 erklærte den slovenske regjeringen en våpenhvile, men den ble avslått av JNA som sverget å ta kontroll og knuse den slovenske motstanden

[rediger] 3. juli 1991

En stor JNA panseret konvoi forlot Beograd på morgenen 3. juli på vei mot Slovenia. Den kom aldri fram; ifølge den offisielle forklaringen var dette pga mekaniske feil. Men observatører har indikert at den virkelige grunnen til tropp bevegelsen var å posisjonere de for et angrep på den kroatiske regionen Slavonia.

(se Kroatia-krigen for mer informasjon)

Kamper fortsatte i Slovenia. En JNA styrke på vei mot Gornja Radgona grensepasseringen ble stoppet nær Radenci. JNA styrker ved Kog grensepasseringen ble også angrepet av TO enheter. På kvelden aksepterte JNA våpenhvilen og dro tilbake til leirene.

[rediger] 4. - 6. juli 1991

Med våpenhvilen nå effektiv, gikk de to partene fri. Slovenske styrker tok kontroll over alle landets grense overganger, og JNA enheter fikk lov til å returnere til sine leire i fred og krysse grensen til Kroatia.

[rediger] 7. juli og ettertiden

Tidagers krigen var formelt over med avtalen Brioni akkorden, signert på de kroatiske Brioni øyene. Avtalen var mest av alt fordelaktig for Slovenia, en tre måneders moratorium på slovensk uavhengighet ble avtalt – som reelt i praktiske betydninger hadde liten innvirkning – og det slovenske politiet og hæren ble anerkjent som suverene på deres territorium.

Det ble avtalt at all jugoslaviske militære enheter skulle forlate Slovenia, hvor den jugoslaviske regjeringen satte en tidsfrist til slutten av oktober for å gjennomføre dette. Den slovenske regjeringen insisterte på tilbaketrekkingen ikke skulle inkludere JNAs tunge artilleri og militære utstyr, som senere ble brukt lokalt eller solgt til andre jugoslaviske republikker. Tilbaketrekkingen begynte etter ti dager og var ferdig innen 26. oktober.

[rediger] Omkomne

På grunn av den korte tiden krigen faktisk varte, var tallet på omkomne lave. Ifølge slovenske estimater var det 44 omkomne og 182 sårede på JNAs side og 18 omkomne og 146 sårede på slovensk side. Tolv utenlandske personer ble drept i konflikten, stort sett journalister og lastebilsjåfører som forvillet seg inn i kamper. 4 692 JNA soldater og 252 føderale politioffiserer ble tatt til fange av Slovenia. Ifølge JNA ble 31 stridsvogner, 22 pansrede personellkjøretøy, 6 helikopter, 6 787 infanterivåpen, 87 artillerivåpen og 124 luftforsvarvåpen skadet, ødelagt eller konfiskert. Materielle skader var lette på grunn av spredte og korte kamper.

[rediger] Strategiske aspekter ved krigen

Handlingene til de slovenske styrkene var stort sett diktert av den militære strategien som var lagt noen måneder i forveien, og ble tett integrert med en like detaljert mediabehandlingsplan. Et internasjonal mediesenter ble etablert før utbruddet av konflikten, og Jelko Kacin ble utnevnt til informasjonsministere og Slovenias ansikt utad. Den slovenske regjeringen presenterte konflikten som David mot Goliat kamp mellom et gryende demokrati og en autoritær kommunistisk stat, og bildene av kolonnene av jugoslaviske stridsvogner minnet sterkt om massakren ved Den Himmelske Freds Plass (Tiananmen squere) bare to måneder tidligere. Med dette fikk de stor internasjonal sympati, og mye mediaomtale som var pro-Slovenia.

Den slovenske strategien var avhengig av en rekke risikofylte gamblinger. Slovenia kunne ikke motstå JNA over lang tid hvis den fulle styrken hadde blitt brakt inn, men isteden gamblet de på JNA- ledelsens motvilje mot å risikere store sivile tap. I den dipolmatiske arenaen gamblet den slovenske regjeringen på internasjonalt press mot Jugoslavia. Igjen fikk de rett. De var også klar over at den serbiske regjeringen, ledet av Slobodan Milošević, ikke var spesielt bekymret for Slovenias uavhengighet da det ikke var mange serbiske innbyggere i området. Selv før krigen var over posisjonerte JNA tropper seg for krigen i Kroatia.

[rediger] Konsekvensene av krigen

Tidagerskrigen hadde viktige konsekvenser for alle de involverte. For Slovenia markerte krigen et definitivt brudd med Jugoslavia. Det ble offisielt anerkjent av hele Europa 15. januar 1992 og av USA 22. mai, sammen med de andre jugoslaviske statene. Med Kroatia som en buffer mellom Slovenia og Serbia, ble de i stand til å beholde sin uavhengighet og ble raskt den mest velstående av de tidligere jugoslaviske republikkene, og ble medlem av EU 1. mai 2004.

Krigen sørget også for store endringer på den jugoslaviske siden. JNA mistet fort alt av sitt slovenske og kroatiske personell, og bestod nesten kun av serbiske og montenegrinske soldater. JNAs svake innsats i Slovenia og senere i Kroatia gjorde at ledelsen fikk dårlig omdømme, Kadijević resignerte som forsvarsminister i januar 1992 og Adžić pensjonerte seg av medisinske grunner like etterpå. Ideen om å beholde et samlet Jugoslavia måtte avsluttes etter Slovenias uavhengighet og gikk over i Miloševićs konsept om alle serbere i en stat.

Kroatia ble ikke direkte involvert i krigen til tross for at territoriet ble brukt av JNA som en base. Rollen til den kroatiske regjeringen ble kontroversiell, mange slovenere mente at Kroatia, som også søkte uavhengighet, i det minste skulle ha forsøkte å forhindre JNA. Kroatia erklærte nøytralitet i den slovenske konflikten og det skuffet mange slovenere, som nesten anså det som et svik. Det etterlot en viss mistillit, noe som gjorde forholdte mellom dem anstrengt flere år.

[rediger] Referanser

• Allcock, John B. et al. Conflict in the Former Yugoslavia. ABC-CLIO, Denver, 1998
• Gow, James & Carmichael, Cathie. Slovenia and the Slovenes. C. Hurst, London, 1999
• Gow, James. The Serbian Project and its Adversaries. C. Hurst, London, 2003
• The War in Croatia and Bosnia-Herzegovina, 1991-1995, ed. Branka Magaš and Ivo Žanić. Frank Cass, London, 2001
• Svajncer, Brigadier Janez J. "Krig for Slovenia 1991", Slovenska vojska, May 2001.

[rediger] Se også

• Slovenia
• Jugoslavia-krigene