Adel
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for å oppnå en høyere standard. Du kan hjelpe Wikipedia med å forbedre den.Adel er betegnelsen på en samfunnsklasse som innehar særskilte juridiske privileger,til dels egen honorær tittel og (tidligere ofte) en viss grad av skattefrihet. Ordet kommer av tysk "edel, egentlig, uforfalsket". Uttrykket ble alminnelig brukt fra 1500-tallet i Norden og er i norske kilder første gang belagt i 1513. Når begrepet brukes om tiden før 1500-tallet refererer det vanligvis til verdslig aristokrati, til forskjell fra geistlig aristokrati[1].
I Europeisk middelalder var det en utbredt forestilling at samfunnet bestod av tre stender: De som sloss (adel), de som bad (geisligheten) og de som arbeidet (bønder og/eller borgere). Dette samfunnssynet var den dominerende frem til Den franske revolusjon og nedfelte seg i (nesten) samtlige europeiske staters konstitusjoner frem til 1800-tallet.
En prinsipiell forutsetning for adels-institusjonen var synet om ulikhet for loven: Rettigheter og plikter var knyttet til hvilken sosialgruppe man tilhørte, ikke til individet som menneske. Denne gruppetilhørigheten gikk oftest i arv. Etter at én etter én stat innførte prinsippet om likhet for loven i løpet av de siste 200 år, har adelskap i de fleste europeiske land i stor grad blitt omdefinert til å bli en symbolsk/honorær tittel, i steden for å medføre økonomiske privilegier.
Innhold |
[rediger] Prinsipper for definisjon av adel
- Symbolsk. Egen tittel, egne tiltaleformer, mens våpenskjold og segl også ble brukt av andre samfunnsklasser i de fleste europeiske land.
- Juridisk. Særrettigheter/privilegier, enerett til visse stillinger etc. I mange land ble adelskap definert ut fra retten til å opptre som dommer overfor bønder på eget gods.
- Økonomisk. Skattefrihet var tidligere vanlig, dette ble ofte begrunnet som en gjenytelse for adelig militærtjeneste.
Adelskap er i Europa i prinsippet basert på de saliske lover, slik at det kun nedarves gjennom agnatiske avstamning (sverdsiden), dvs. farssiden (enkelte unntak forekommer).
Norge, Finland, Danmark og Sverige tilhører den tysk-nordiske kulturkrets, således at det er den tyske adelsrett og tysk skikk som er gjeldende her. Den tysk-nordiske adelsrett avviker fra for eksempel den franske, skotske, spanske og italienske på noen områder, blant annet ved at alle medlemmer av en slekt i prinsippet ansees som like og alle mannlige medlemmer arver adelskapet (kvinner født av adelsmann er adelige, men de fører ikke adelskapet videre til sine barn) og eventuelle titler, med visse unntak for høyadelige slekter og for slekter adlet etter 1809 i Sverige og etter 1851 i Danmark.
I Storbritannia arver kun eldste sønn, eller i visse særtilfeller også datter, og kun etter farens død, tittelen. Yngre barn har i de to høyeste adelsklassene ærestitler som lord og lady, døtre endatil i de tre høyeste. Eldste sønn kan bruke farens lavere titler inntil han arver; sistnevnte fenomen finnes også i en form i Frankrike, men med mer automatikk, der sønnene konsekvent bruker farens territorialtitel, men en klasse lavere.
[rediger] Historie
Adelen har oppstått ved at familiefedre opprettholdt kontroll over sønnene i huset etter at disse etablerte sine egne gårdsbruk på farens område, eller grensende til farens område. Den sterkeste sønnen overtok denne rollen, oftest den eldste. Dette skapte storfamilier, eller småsamfunn. Dette ga ikke bare trygghet, altså folk eller soldater til å beskytte dette småsamfunnet, men også folk som kunne ta nytt land fra svakere grupper. I et område med flere småsamfunn ble den sterkeste familielederen områdets leder, og når områdeledere fra befolkningsrike områder kom for å få penger eller skatter, hadde disse områdene valget mellom å betale, og dermed få være i fred og var som oftest beskyttet, eller de måtte forsvare seg. Sjansen v ar da der for å bli drept eller såret, og angriperen kunne brannskatte flere småsamfunn ved å brenne ned alle hus som kunne brenne.
[rediger] Vikingtiden
I perioder med stor befolkningsvekst utviklet samfunnene seg mot at områdene oftere fikk besøk av områdeledere fra områder som lå langt borte, spesielt da skipsbyggingsteknikken i Norden hadde utviklet båttyper som knarr. Knarrene gjorde det mulig for en områdeleder, med sønner, nevøer, brødre, svogere og fettere å trekke seg raskt tilbake, om nødvendig. Dette bedret jo sjansene for overlevelse i slag, samt at disse båtene lastet mye. Disse områdelederne ble etterhvert kalt herser. Etter Norges første rikssamling, da Harald Hårfagre fikk alle landets herser til å anerkjenne seg som overherse, eller konge ble Norge i mye større grad enn sine nordiske naboer et samfunn med et sterkt aristokrati. Hersene, eller drottene som enkelte ble kalt var nå ledere i de facto selvstendige småriker, med en kongemakt over seg som skulle hindre bytteraid og krig. Vikingraid hadde derimot pågått noen decennier mot Eirann (Irland), Anglerland (England), Skotland og Frankland (Frankrike) Riket ble oppløst da Hårfagresønnene delte riket mellom seg. Kriger oppstod igjen. Despotiet som Harald Hårfagre hadde hatt som styreform, gjorde at noen herser tok land på Hjaltland (Shetland), Færøyar, Island, Grønland, Helluland og Vinland. Kongeverdigheten i Norge ble gjenstand for valg på ting, da herser og haulder ville ha med et ord i laget. Tross alt kunne en krigerkonge med sine menn kjempe seg til overhøyhet over et område eller tinglag, men han kunne lett styrtes, hersene kunne samle seg mot ham , og dessuten medførte jo kamp en risiko. Valget fikk preg av en kontrakt, denne ble kalt håndfestning.
Var en konge valgt på et ting, ble han lettere valgt på neste, da jo hersene visste at han hadde avtale med hersene på det forrige tinget. Kongen lovte hersene at gamle skikker og avtaler skulle holdes, og kongen skulle garantere fred innad. For å slå tilbake angrep utenfra organiserte kongen skipreider og leidang. Hersene måtte stille med soldater i et slikt område, til forskjell fra det tidligere systemet med at våpenføre menn stilte ved tinget. Etterhvert ble avtaler og sedvaner som regulerte ofte forekommende problemer nedskrevet, det ble kalt lover. Kongen benyttet nå sin kongeverdighet til å innsette sysselmenn, lendmenn og til slutt jarler. Ofte var det herser eller folk fra hersefamilier som fikk disse embedene.
[rediger] Middelalderen
På 1200-tallet får vi den første hertugtittelen i Norge. Den skulle erstatte jarletittelen. Kongen hadde en del lendmenn og andre stormenn i sitt riksråd, disse skulle utgjøre stammen til det vi kan kalle den norske høyadelen. Resterende ledere i landdistriktene kan man kalle landadelen. Leidangsforsvaret hadde utspilt sin rolle , og en ny type dugnadsforsvar oppstod, et forsvar til hest med full rustning. De som ikke kunne stille måtte betale erstatning eller skatt. På samme tid oppnådde kirken i Norge skattefrihet, og kirkelige embeder ble lukrative da kirken hadde begynt med sin kirkeskatt på 10%, tienden. Man kan altså på 1200-tallet se en fullt utviklet adel (som dog ikke betegnet seg selv som adel). For å tilhøre adelen måtte man også ha et levesett som betinget at man ikke arbeidet manuelt, eller som kjøpmann. Renter var forbudt, så formuen måtte vedlikeholdes med jordbruk, skatt på underlydende eller krigstokt. Etterhvert ble tingene avløst av herredager, og da kan man si at de som møtte der tilhørte høyadelen, men det kunne være ulikt hvem som møtte, så det var andre enn de som møtte der også. Norge hadde gått fra å være valgrike til arverike, til forskjell fra Danmark og Sverige som fortsatt var valgriker.
Etter at Svartedauen kom til Norge i 1349, ble adelen muligens rammet hardere enn andre grupper, uansett så var mannefallet så stort at store deler av adelen ikke lyktes å holde sine gårder i fullt bruk. Svartedauden førte også til et drastisk fall i adelens inntekter, det såkalte landskyldfallet. Mange norske adelsslekter var ikke lenger rike og sank ned i bondestanden. Under møtet i Kalmar der dronning Margrete ble valgt til de tre rikenes husbond og regent, var de norske stormennene fraværende. At det norske riksrådet ble avskaffet på 1500-tallet spilte mindre rolle, Norge hadde til forskjell fra Sverige og Danmark ikke noe forbud mot at utenlandske adelsmenn giftet seg inn i norske slekter og overtok setegårdene, derfor var det mest dansker og tyskere i rådet allikevel.
[rediger] Dansketiden
Det hadde utviklet seg en skikk der kongen kunne utnevne riddere i sine egne ordener, (Elefantorden i unionsriket Norge-Sverige-Danmark), og gi skattefrihet (frelse) uten krav om hest og rustning. Dette var vel ment som belønning for ulike tjenester. Etterhvert mente man at kongen kunne adle hvem som helst, og at de hadde rett til å møte sammen med andre herrer. Den gamle adelen fikk da ofte titler som baroner og grever. Adelen fremstod som en samlet stand av kongens nåde.
Adelen hevdet i Danmark-Norge overfor kongen sine privilegier og sin politisk-økonomiske makt gjennom danehof, riksråd og håndfestninger frem til eneveldet ble innført i 1660, hvoretter adelen blott ble en hoffadel underlagt kongen. I 1671 ble det oprrettet en ny høyadel av lensgrever og lensbaroner.
Det skjelnes mellom uradel og brevadel. Uradelen kalles ofte den adelen som kan føres tilbake til middelalderen. I Danmark-Norge regnes den adelen som kjennes fra før reformasjonen som uradel. Videre har man brevadelen, den adel som (i Danmark-Norge etter reformasjonen) har mottatt sitt adelskap som adelspatent. I Danmark-Norge regnes tradisjonelt den uradel som har hatt sete i Riksrådet som en del av høyadelen, uansett om den er betitlet.
På 1600-tallet ble det hevdet at adelig var den som hadde samtlige oldeforeldre som hadde levd som adelige (rikdom uten kjöpmannskap eller tyveri), de som hadde far eller farfar som var eller hadde vært riksråd eller de som hadde kongelig brev på adelsskapet. De fleste norske adelsslekter var døde ut omkring 1500, mange ble rammet av Svartedauen i 1349-1350. Allikevel har vi i Norge en håndfull adelsslekter, for det meste danske. Ellers finnes en rekke slekter av tysk opprinnelse som gjør krav på adelskap, dessuten noen franske, foruten innflyttede svenske og svensk-finske slekter. Det finnes i dag ca. 200 danske og ca. 900 svenske adelsslekter. I Finland finnes 148 nålevende adelsslekter. Utover dette finnes det 26 finske adelsslekter boende utenfor Finland.
[rediger] Nyere tid
I Norge forbød Grunnloven av 17. mai 1814 opprettelse av adelstitler, stamhus, fideikommisjoner og andre titler som ikke var knyttet til embedet. Adelens offisielle posisjon, i form av privilegier og anerkjennelse av deres titler, ble opphevet i Adelsloven av 1821. De betitlede beholdt den norske anerkjennelsen av sine titler til de døde. Siden så godt som alle norske adelige er utenlandske, fortrinnsvis danske, adelsmenn, endret den norske adelsloven ikke noe på deres adelskaps offisielle stilling i det landet de hadde mottatt det. I Danmark ble adelens privilegier opphevet i 5. juni grunnloven i 1849; i 1919 blev lenene fri eiendom.
I Storbritannia forveksles adelen ofte med the Peerage, men dette er den politisk-juridiske adel og en del dommere og geistlige. Adelen omfatter også den politisk-juridiske adels familier, riddere (knights), baronetter og landadel (gentry). Noen av disse har titler som Lord, Lady og Sir.
De aller fleste adelige er ubetitlede. I Danmark-Norge førte den nye høyadel etter eneveldets innførelse titler som baron, lensbaron, greve og lensgreve. I Norge fantes grevskapene Laurvigen, Jarlsberg og baroniet Rosendal.
Disse utgjorde sammen med den gamle riksrådadelen, dvs. de mest betydningsfulle gamle adelsslekter, som satt i Riksrådet, høyadelen. En jarl var i Norge kongens stedfortreder, og den danske kong Knut tok denne titel med seg til England i 1028. Den ble erstattet med baron av Vilhelm Erobreren , helt til den ble gjenninnført på 13-hundredetallet som tittelen earl, senere kom viscount i mellom.
[rediger] Høyadelige titler
| Norsk | Dansk | Tysk | Svensk | Italiensk | Fransk | Engelsk | Nederlandsk | Finsk | Skotsk-engelsk |
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Fyrste | Fyrste | Fürst (også Prinz [-essin]) |
Furste | Principe | Prince | Prince | Prins | Ruhtinas | Prince |
| Hertug,tidl. jarl | Hertug | Herzog | Hertig | Duca | Duc | Duke | Hertog | Herttua | Duke |
| Marki | Markis (også Markgreve) | Markgraf | Markis | Marchese | Marquis | Marquess | Markgraaf | Markiisi | Marquess |
| Greve | Greve | Graf | Greve | Conte | Comte | Earl (Utenfor UK:Count, brukt på utenlandske grever) |
Graaf | Kreivi | Earl |
| Intet tilsvarende |
Intet tilsvarende |
Burggraf | Intet tilsvarende |
Visconte | Vicomte | Viscount | Burggraaf | Intet tilsvarende |
Viscount |
| Baron (friherre) |
Baron (friherre) |
Freiherr (Baron) |
Friherre (I tiltale: baron) |
Barone | Baron | Baron | Baron | Vapaaherra I tiltale: Paroni |
Lord (of Parliament) |
[rediger] Lavadelige titler
| Norsk | Dansk | Tysk | Svensk | Italiensk | Fransk | Engelsk | Nederlandsk | Finsk |
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Ridder | Ridder | Ritter | Riddare | Cavaliere | Chevalier | Knight | Ridder | Ritari |
| Væpner | Væbner | Väpnare | Scutare | ? | Esquire | ? | Asemies, mojl. "knaappi" |
I Storbritannia tiltales en knight Sir, og tituleres dette i i brev og tale. For eksempel: Sir John. Dette er uavhengig om han er knight bachelor (uten ordenstilknytning), eller om han er knight commander eller knight Grand Cross i en britisk orden.Tilsvarende for kvinner er Dame. Baronet er en britisk spesialitet, denne tituleres som en knight, men rangerer høyere enn alle knights. Og titelen er arvelig på mannsiden. I Skottland er en baron lavadelig, og tituleres laird, om han ikke har en annen tittel. Han kommer etter en knight i rang.
[rediger] Kvinners titler
Adelskap arves kun gjennom ens egen slekt, og altså ikke gjennom kognatisk avstamning. Kvinner som tilhører betitlede adelsslekter får ofte titler ved fødselen. De beholder disse til de eventuelt gifter seg, mens deres egne barns eventuelle adelige status og titel vil være avhengig av barnets far. En kvinne kan, i motsetning til menn, gifte seg til adelskap (fordi slektstilhørigheten og dermed adelskapet følger mannen). I Tyskland kalles en fyrstes hustru fyrstinne. Fyrstens døtre kalles derimot prinsesser. I Danmark kalles en greves hustru grevinne. En greves døtre kalles derimot komtesser. En barons døtre kalles baronesser. Enkelte grevelige slekter har sitt adelspatent fastsatt slik at kun slektens hovedmann er greve, yngre medlemmer av slekten baroner. Kvinner som ikke selv er døtre av en greve, men av et yngre medlem av slekten (en baron) kalles baronesser. En barons hustru kalles også baronesse. I Tyskland benytter baroners hustruer tittelen Baronin, for friherrers hustruer Freifrau. Døtrene kalles Baronesse eller Freiherrin.
[rediger] Adelen idag
[rediger] Danmark
De danske titler lensgreve og lensbaron kan ikke uten videre innordnes i dette systemet. Titlene betyr at innehaveren har fått tildelt et len av kongen, i motsetning til de som kun er titulære grever eller baroner. I Danmark er adelen ikke avskaffet, bare dens forretigheter i 1849, så titlene er det eneste som finnes. I Danmark bruker greves døtre titelen komtesse.
[rediger] Spania
Spanske titler kan være av Kastilja, Katalonia, hele Kongeriket eller Grandee av 1., 2. eller 3.klasse. Disse Grandeer kan være ubetitlet, og en ubetitlet Grandee er alltid av høyere rang enn en kastiliansk, katalonsk, eller adelsmann av kongeriket , selv om denne skulle være hertug. Dette gjælder uanset klasse på Grandeen. Riddere kalles i Spania hidalgos.
[rediger] Italia
I Italia er adelen avskaffet, men det finnes byadelskap, landskapsadelskap, savoyisk adelskap, Siciliansk adelskap. Disse titlene er nå en del av navnet.
[rediger] Tyskland og Østerrike
I Tyskland og Østerrike er adelens formelle stilling avskaffet, titler er nå en del av etternavnet. Man regner riksadelskap, provinsadelskap og andre, og høyadelen har titler som fyrste, prins, erkehertug, markgreve osv. Adelen er tallrik og har stor sosial betydning i Tyskland.
[rediger] Frankrike
I Frankrike er adelen avskaffet, og hvem som helst kan kalle seg hva som helst, men det fantes to hovedformer for adelskap: l´ancien regime, og Regime Napoleon.
[rediger] Benelux-landene
I Belgia, Luxemburg og Nederland finnes fortsatt, som i Spania og Storbritannia, adel og adling.
[rediger] Sverige
I Sverige forsvant adelens politiske rettigheter i 1866, adling ble opphevet i 1974 (dog ble den siste adelsmann adlet i 1902), og de siste forrettigheter i 2003.(Dog var disse forrettigheter ikke reelle) Så adelens status er lik den i Danmark fra 1.juli 2003.
[rediger] Norge
I Norge ble adlingen avskaffet 1814, og alle titler 1821 (dog kunne de med tittel familier, beholde disse)
[rediger] Finland
I Finland ble adelens politiske makt avskaffet 1905, adlingen 1918 (siste adling 1912), og forretighetene ophevet samme år. Titlene kan brukes, som i Sverige og Danmark.
Merkelig nok gir internasjonal courtoisie en del utslag på tittelbruk. I Sverige blir en tysker, som bare i navnet er Prinz, benevnt prins ved Kungliga Hovet (spesielt om han er gift med en svensk prinsesse). Det samme gjelder i Norge, en utenlandsk adelstittel blir akseptert ved Det Kongelige Hoff, mens nordmenns eventuelle adelige titler ikke blir anerkjent.
[rediger] Publikasjoner
Dansk Adels Forening utgir Danmarks Adels Aarbog (DAA), som er den beste kilde til dansk-norske adelsslekter. Det finnes ellers et vell av andre adelskalendre, den viktigste i den tyske verden er Gothaen og den nåværende Genalogisches Handbuch des Adels (GHdA). Riddarhuset i Sverige utgir Sveriges Ridderskaps- och Adelskalender, som inneholder «introduserte» slekter. Over «ikke-introduserte» svenske adelsslekter utgis Sveriges ointroducerade adels kalender. Også Riddarhuset i Finland utgir en adelskalender over finske adelsslekter.
