Leidang

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Leidang (norrønt leiðangr) var en ordning for å få frie bønder til å utruste og bemanne skip. Ordningen var typisk for de skandinaviske vikingene. Leidangen ble likevel etablert mer enn hundre år før starten av vikingtiden.

I alle de tre skandinaviske landene utviklet leidangen seg til en skatt, som skulle betales av alle frie bønder. Skatten ble holdt i hevd helt fram til 1800-tallet. Prestestanden og adelen var fritatt fra denne skattebyrden. Dermed var denne skatten med på å legge til rette for at adelen og kirken tok over jord fra bøndene. Etterhvert ble staten (kongen) i økende grad avhengig av adelen for å kunne mobilisere krigsmakt.

Leidangen var et system for å organisere en kystflåte med tanke på forsvar. Flåten kunne og bli brukt mer offensivt, som i handelstvister, plyndring og kriger. Alle frie menn (bønder) hadde plikt til å delta i eller bidra til utrustingen av leidangen. Hele leidangen ble mobilisert når fremmede skip truet landet. Om somrene kunne det være ekspedisjoner på to til tre måneder. I ekspedisjoner utenlands deltok bare deler av leidangen. Ekspedisjonene ga ofte rikt bytte, og høvdingene var med for å få ære og ta del i rikdommen.

På 1000-tallet var leidangen på sitt mest suksessrike. Deler av den norske og danske leidangen hærtok landområder vest i England.

I 954 vant Håkon den gode over Eirikssønnene og deres allierte, i et slag som sto ved Avaldsnes på Karmøy. Heimskringla forteller at Håkon skrev i loven at over hele landet langs sjøen, og så langt opp i elvene som laksen gikk, så skulle landets deles inn etter skipreider. Bøndene i et skipreide måtte bygge og utruste et seilskip. Størrelsen på skipet ble definert som et visst antall årer. Til og begynne med var dette tallet ca 40 årer, senere ble det øket.

Håkon hadde god innenriks kontroll, og leidangen ble først brukt mot danskekongen i slaget i Hjørungavåg. En bondehær møtte danskekongen og Eirikssønnene, og avverget danskekongens ønsker om kontroll i Vest-Norge og Trøndelag. Leidangen styrket og kongens territorielle makt, og bøndene var i så måte med på å verne samfunnet mot herjing, et av de største farene mot et bondesamfunn. Håkon den godes regjeringstid var god og stabil.

I Norge var det 270 slike skipreider i 1277, i Danmark to til tre ganger så mange. Lederen for et skipreide ble kalt «styrmann», (styrimaðr eller styræsmand). Han fungerte som kaptein for skipet. Den minste enheten var de bøndene som skulle utruste en roer (manngerð på norrønt).

Skipsreien skulle sendes ut da det var allmenning. Allmenning skulle sendes ut da det var fiendtlige styrker i landet. Hverken i Heimskringla eller Fagrskinna ble ordningen kalt leidang, men den ligner på vesentlige punkter på den ordningen vi finner igjen i lovbøkene senere.

Før 1270-tallet var det egne lovbøker for hvert av landskapene Gulating, Frostating, Eidsgivating og Borgarting. Lovtekstene for Gulatinget og Frostatinget har overlevd til vår tid. Gulating sier følgende om leidangen: «Kongen skal rå for bod og bann og for utferdene våre. Vi skal ikkje nekta han leidang til landsenden, når han byd ut fordi han treng det og til gangs for oss.» Leidangen går altså til landets grenser, og det er understreket at den må kalles ut til allmenn nytte. De to lovtekstene regulerer begge manntall: der står det hvor mye som skal ytes i leidang og hvem som skal være ansvarlige. Videre er det regler for organisering av leidangsferden, utrustning og beredskap og bot ved brudd på loven. De to lovene uttrykker ting forskjellig, men de motsier ikke hverandre, noe som gir et inntrykk av en enhetlig organisering av leidangen.

Lovgivningen om leidangen hadde også to distinkte deler, nemlig hva som skulle skje hvis kongen kalte ut leidangen, og hva som skulle skje hvis leidangen ble mobilisert ved angrep på landet.

Våpnene på skipet var typisk buer, spyd, sverd og økser. Som beskyttelse mot fiendens våpen brukte man skjold.

På 1000-tallet er jarler nevnt som høvdinger i leidangen.

På 1100-tallet ble biskopene sjef for leidangsflåten.

[rediger] Kilder

Ersland/Holm, Norsk forsvarshistorie - bind 1, ISBN 82-514-0558-0
Bull,Edvard, Leding: militær og finansforfatning i Norge i ældre tid - Steenske forlag - Kristiania 1920