Planøkonomi
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Planøkonomi er en økonomistruktur hvor myndighetene bestemmer hva slags varer og tjenester, og hvor mye, som skal produseres og være tilgjengelig for innbyggerne. Planøkonomi er ofte funnet under kommunistiske eller sosialistiske styrer.
Myndigheter som benytter seg av planøkonomi, lager ofte planer for tre til fem år frem i tid.
Planøkonomi er det motsatte av markedsøkonomi. De fleste land fører i dag en blanding av de to økonomiske modellene, vanligvis med en hovedvekt på en av delene. Dette kalles «blandingsøkonomi».
[rediger] Fordeler og ulemper
Planøkonomiens tilhengere hevder at man ikke kan ha et demokratisk samfunn uten at også økonomien er under demokratisk kontroll. Markedsøkonomien anses av disse som udemokratisk av natur, fordi forskjellige aktører har varierende grad av innflytelse avhengig av kjøpekraft. Dersom staten kontrollerer økonomien, slik hensikten er med planøkonomi, vil alles stemmer telle likt, og innbyggerne kan føre økonomien, som resten av samfunnet, i den retningen de ønsker.
Motstanderne hevder at planøkonomi er et særdeles ineffektivt økonomisk system. For å få nytte av det en økonomi produserer, er det nødvendig å forutse hva folks behov vil være i fremtiden. At én aktør har kontroll over økonomien, kan i denne sammenheng sammenliknes med å legge alle eggene i samme kurv, hevder kritikerne. Når det kun er en enkelt aktør som tar alle avgjørelser, vil man ikke få den typen diversifisering av risiko som man får i en markedsøkonomi der forskjellige aktører gjør forskjellige valg. Til dette innvender tilhengerne av planøkonomi at denne diversifiseringen også reduserer den potensielle gevinsten. Dersom staten som eneste aktør gjør de riktige valgene, vil resultatet kunne bli bedre enn om forskjellige aktører i en markedsøkonomi gjør forskjellige – noen gode, andre dårlige – valg.
Kritikerne vil imidlertid hevde at planøkonomien i praksis har vist seg å fungere dårlig. I land som Sovjetunionen under kommunismen, var det ikke uvanlig at innbyggerne måtte stå i lange køer for å få tak i grunnleggende velferdsgoder. På et mer overordnet nivå, hevder mange at den makten staten har i en planøkonomi, gjør at faren er meget stor for maktmisbruk.
