Norges Kommunistiske Ungdomsforbund
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Objektivitet: Denne artikkelens objektivitet er omstridt. Redigeringer som mangler referanser og/eller avviker fra en objektiv fremstilling, kan bli fjernet.Norges Kommunistiske Ungdomsforbund (NKU) er ungdomspartiet til Norges Kommunistiske Parti (NKP). Siden 2006 er det to organisasjoner som hevder å være det virkelige NKU, hvorav kun en anerkjennes av NKP.
Innhold |
[rediger] Historie
[rediger] 1903-40
NKU ble Stiftet i 1903 i Drammen under navnet Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbund (NSU), og var da ungdomsforbundet til Det Norske Arbeiderparti. Stiftelsen av NSU var ledd i en spesialisering som fant sted innen arbeiderbevegelsen - LO ble stiftet i 1899, Arbeiderpartiets Kvinneforbund i 1901. Mer spesielt oppstod NSU som en allmennrevolusjonær, etisk og ungdommelig reaksjon mot reformistisk treghet i partiledelsen. Stifterne oppfattet seg selv som «partiets salt». Tillitsmenn i partiet ble refset for å ha forsømt seg med det borgerlige samfunnet, f.eks. i samband med nasjonalistiske tilløp rundt 1905. De første åra var forbundet forholdsvis sterkt organisatorisk med 1 500 medlemmer i 1905. Det startet utgivelsen av «Det Tyvende Aarhundrede» som seinere ble DNAs teoretiske tidsskrift.
NSU ble i 1909 splittet og gjenforent. Først dannet de partitro ungdommene Arbeiderpartiets Ungdomsforbund. Etter et nytt oppgjør brøt de reine anarkistene ut og dannet Norges Ungsocialistiske Forbund. De gjenværende som hadde orientert seg mot marxismen, satset i stedet på det som ble kalt den «indre linje». For å nå innflytelse i partiet på lengre sikt, fikk de i stand en forsoning med Arbeiderpartiets Ungdomsforbund. Fra en organisatorisk meget svak situasjon ble NSU gjenreist fram til et virkelig organisatorisk og politisk gjennombrudd i 1911-12.
Etter makta var erobret i Arbeiderpartiet, kom motsetningene innenfor den nye retningen nokså raskt til syne. Ungdomsforbundets betoning av den politiske kampen var hos flertallet blitt utviklet til et leninistisk standpunkt under inntrykk av den russiske revolusjonen.
Ungdomsforbundet fungerte i virkeligheten som et parti i partiet under fraksjonskampene fram mot splittelsen i 1923. Under denne kampen stod NKU konsekvent på Den Kommunistiske Internasjonalens (Kominterns) side som Arbeiderpartiet på dette tidspunktet var medlem av, mot Tranmæls retning som ville føre en mer nasjonal politikk og føre partiet ut av Internasjonalen. Om kompromisset på DNAs landsmøte i 1921 som sikret DNAs fortsatte tilknytning til Komintern og delvise oppfylling av Moskvatesenes krav uttalte NSU som da samtidig endret sitt navn til Norges Kommunistiske Ungdomsforbund (NKU) at:
- «Forbundet ser i denne indstilling en indledning av den proces, som av og inden arbeiderpartiet skal utvikle et rent kommunistisk parti, der ikke bare i sine programerklæringer, men i hele sit arbeide følger den kommunistiske taktik og lar alle sine aktioner befrugte av denne.»
Ved partisplittelsene følgte dermed NKU nærmest fulltallig med det nystiftede Norges Kommunistiske Parti (NKP) videre i Komintern, og ble partiets ungdomsorganisasjon selv om NKU opprettholdt sin organisatoriske uavhengige stilling. Så stor oppslutning var det i ungdomsforbundet om denne linjen at det ikke kom til noen splitting i forbundet, og Arbeiderpartiet ble nødt til å starte helt fra grunnen av for å bygge opp en egen ungdomsorganisasjon som ble hetende Venstrekommunistisk Ungdomsfylkning (VKU), i dag Arbeidernes Ungdomsfylking (AUF). Et navn som understreket Tranmæls retorikk om at bruddet med Komintern ikke var et oppgjør med den kommunistiske ideologi men et forsøk på å dreie Komintern i retning venstre gjennom press uten fra.
[rediger] Kamp mot streikebryterne
I kampen mot streikebryterne ble hardhendte midler brukt. De ble hengt ut med navn i arbeiderpressen. Det kom til slagsmål ved arbeidsplassene. De ble forfulgt på åpen gate og i sine hjem. De fikk trusler, og de ble banket opp. Streikebryterne forlangte og fikk beskyttelse av politi, påtalemyndighet og domstoler, og i blant væpnet de seg med skytevåpen.
Kampen mot streikebrytere hørte til dagens orden under streiker og lockouter i alle greiner av arbeidslivet. I skogskonfliktene gikk det ved flere anledninger særlig hardt for seg. De mest dramatiske sammenstøtene kom likevel når det var streik eller lockout i havnene. Slik var det i 1921, og også under det velkjente Menstadslaget under storlockouten i 1931 ved Norsk Hydro.
Straffesaker og domfellelser i streikebrytersaker rammet både menige og tillitsmenn i arbeiderbevegelsen. Arbeiderpressens redaktører stod i en særlig utsatt posisjon, og i 1924 falt dommene tett. Det førte til en opptrapping av kampen som dreide den inn i et annet spor med dypt alvorlige perspektiver for rettssystemet. Fra sommeren 1924 stod spørsmålet om å sette den revolusjonære arbeiderbevegelse som sådan utenfor loven på klassejustisens dagsorden. I første omgang gjaldt dette NKU og NKP.
[rediger] Kampen mot fascismen
Under skyggene fra fascismens fremvekst i Europa, først og fremst i Italia og Tyskland, ble det mer og mer åpenbart at arbeiderbevegelsen i de nærmeste årene kom til å stå overfor en mye større prøvelse enn det daværende borgerlige klassesamfunnet utgjorde. Dette gjorde at NKU anså at det ble nødvendig å la kritikken mot sosialdemokratiet forstumme til fordel for en forsoningspolitikk, med formål å sveise arbeiderbevegelsen sammen i kampen mot fascismen.
Kommunistpartienes nye hovedlinje ble ”enhetsfront med sosialdemokratene” og på dette grunnlaget igjen en videre ”folkefront” hvor det også var plass til borgerlige demokrater. Det første initiativ til dette ble tatt våren 1934 av det franske kommunistpartiet. Som offisiell Kominternlinje ble folkefrontpolitikken lansert på verdenskongressen i Moskva i august 1935 av Kominterns nye generalsekretær, Georgi Dimitrov.
Folkefrontpolitikken ble Kominterns generallinje helt fram til ikke-angrepsavtalen mellom Sovjetunionen og Tyskland høsten 1939. Dette til tross for at bestrebelsene på å danne en brei front mot fascismen ikke fikk særlig oppslutning blant de som kommunistpartiene henvendte seg mot. Allerede i mars 1933 hadde NKP henvendt seg til sentralstyret i DNA med forslag om forhandlinger for et ”kampfellesskap mot fascismen og de kapitalistiske framstøt”. Fra DNA-ledelsen ble det svart at forhandlinger bare var av interesse dersom NKP godtok at de skulle sikte mot en organisatorisk samling i ett arbeiderparti.
NKP-ledelsen på sin side avviste at et slikt skritt stod på dagsordenen i den nåværende alvorlige situasjonen. I et opprop henstilte den til medlemmene av DNA og Arbeidernes Ungdomsfylkning (AUF) om å skape en enhetsfront nedenfra, for på denne måten å ”tvinge frem forhandlinger ovenfra, mellom ledelsene”.
På grunnplanet i arbeiderbevegelsen var holdningene til enhet og samling mellom de to arbeiderpartier mer positive enn på lederplanet hos DNA. Flere steder ble det samarbeidet lokalt, særlig i fagforeningene. Og ikke minst var arbeideridretten en en faktor som fikk NKUere og AUFere sammen. Sammenslåingen av Kommunistenes Kampforbund for Rød Sportsenhet og Arbeidernes Idrettsforbund i 1934 var et konkret resultat av folkefrontpolitikken.
I august 1935 ble det fra NKU med Arne Gauslå som leder foretatt et framstøt mot AUF-ledelsen om en enhetsfront. Liknende framstøt ble gjort mot lokale AUF-lag enkelte steder. AUFs landsmøte i 1934 hadde innskjerpet forbudet mot slikt. Men nå sa AUF-ledelsen seg likevel villig til å oppta forhandlinger om en organisatorisk samling av de to ungdomsorganisasjonen. NKU-ledelsen aksepterte dette, og forhandlinger kom i gang i oktober.
Det ble problemer da det gikk opp for AUF at NKU primært bare var interessert i et politisk fellesopprop, mens AUFs forhandlere presiserte at en organisatorisk samling innebar innlemmelse i DNA. NKU-forhandlerne kunne strekke seg til en felles ungdomsorganisasjon på sikt, med medlemmer både fra DNA, NKP og partiløse sosialister. En forutsetning var at alle bøyde seg for lovlig fattede vedtak i fellesorganisasjonen. NKU så en ny ungdomsorganisasjon i lys av å bedre samarbeidet mellom moderpartiene NKP og DNA, ”for å bidra til arbeiderklassens politiske enhet i ett enhetlig marxistisk parti”.
Subsidiært foreslo NKU at AUF fortsatt kunne opprettholde sin organisatoriske tilknytning til DNA, men at enkeltmedlemmer som ønsket det, i den nye fellesorganisasjonen individuelt kunne stå i NKP. NKUs forslag ble avvist av AUFs forhandlere.
Også NKP gjorde i 1935 fornyede framstøt mot DNA for å skape en folkefront, men igjen ble de møtt med krav fra DNA om organisatorisk samling. Et forslag fra NKP om å stille felleslister ved stortingsvalget i 1936 ble avvist, selv om forslaget bare innebar felleslister der NKP sto sterkest og trekking av lister til fordel for DNA de andre stedene.
Fra juli 1936 til våren 1939 raste borgerkrigen i Spania. Utgangspunktet var et opprør mot den lovlig valgte regjeringen, iverksatt av fascistisk orienterte offiserer fra spansk Marokko, ledet av general Franco.
NKU var sammen med en bred bevegelse av både NKP, DNA, AUF, fagbevegelsen, arbeideridretten og andre organisasjoner sterkt engasjert i hjelpearbeidet for Spania. Store summer av penger, mat, klær og medisiner ble samlet inn. Ambulanser, barnehjem og sykehus ble drevet i Spania for norske midler. Da borgerkrigen sluttet med seier for Francos fascister, var det samlet inn 2 millioner kroner.
Men for mange fra NKU og arbeiderbevegelsen var det ikke nok å bare delta i det humanitære arbeidet for den spanske republikken. De følte med rette at dette var ikke bare Spanias kamp mot fascismen, men hele den internasjonale arbeiderklassens kamp, og ca. 300 meldte seg til militær tjeneste på linje med mange andre arbeidere fra nær sagt alle kanter av verden. Mange av de som senere skulle stå fremst i kampen mot den tyske okkupasjonsmakten – slik som Asbjørn Sunde – fikk sin ilddåp i Spania.
Men mange medlemmene vendte aldri tilbake. Dette gjaldt bl.a. for Oluf Milde som var NKUs formann på Vestlandet. For de som vendte tilbake fra tjeneste i Spania ventet et oppgjør med rettsstaten. Arbeiderpartiregjeringen hadde undertegnet nonintervensjonsavtalen og gjort det straffbart for norske borgere å tjenestegjøre under den spanske republikk.
Frivillige som ble arrestert, fikk tre måneders fengsel. Også å drive verving var ulovlig og politiet gjennomførte flere husundersøkelser og arrestasjoner for å avsløre slik virksomhet. Særlig rettet aksjonene seg mot NKP og NKUs lokaler og presse.
[rediger] Moskva-prosessene
Mot slutten av 30 årene var det tre viktige hendelser som satte den kommunistiske bevegelsen i Norge på svært harde prøvelser. Moskva-prosessene ble først for alvor kjent i Norge etter interneringen av Trotskij i 1936. Det dreide seg om tre omfattende rettssaker hvor dommene falt i årene 1936-38. De første kom i august 1936, da 16 gamle revolusjonsledere med Sinovjev og Kamenev i spissen ble dømt til døden. I januar 1937 fikk de følge av 17 andre ledere, bl.a. Karl Radek og Jurij Pjatakov. Og i mars 1938 fulgte den tredje saken mot de 21, deriblant Nikolaj Bukharin.
I kjølvannet av prosessene mot lederne ble det iverksatt utrenskinger og henrettelser i Sovjetunionens kommunistiske parti (SUKP), som omfattet millioner.
Bakgrunnen for prosessene og berettigelsen av dem var omstridt på den tiden. Det var i arbeiderbevegelsen en betydelig overløping til fascistisk side, av til dels meget fremstående tidligere sosialistiske ledere. Også fra NKU var det folk som ble overløpere som tidligere hadde vært svært sentrale i ledelsen, bl.a. Eugene Olaussen som i en årrekke var redaktør for Klassekampen.
For de fleste lå grunnen for overløperiet i en svært radikalistisk og idealistisk oppfatning av sosialismen og mulighetene under et sosialistisk samfunn. Mange ble skuffet over at det ikke ble gjort større fremskritt under sosialismen i Sovjetunionen, og endte opp med å vende seg mot systemet og ble forrædere.
NKP og NKU så moskvaprosessene som nødvendige oppgjør mot slike overløpere. At oppgjøret ble så brutalt gjennomført måtte sees på bakgrunn av Sovjetunionens pressete internasjonale stilling og trusselen om en nærstående invasjon fra Tyskland. I en slik invasjonssituasjon var det helt avgjørende at fascistene ikke kunne dra nytte av en indre 5. kolonne slik som de kunne i Spania.
NKPs forsvar av prosessene fikk flere til å forlate partiet. En var dikteren Arnulf Øverland, mens dikterkollegaen Nordahl Grieg ikke gjorde det. Han forsvarte hele tiden prosessene både i tale og skrift, slik som i romanen ”Ung må verden ennå være”.
Kommunistene var likevel ikke alene om å forsvare prosessene. En mindre gruppe i DNA flokket seg rundt Trond Hegna og Jakob Friis.
Dertil kom Sovjetunionens angrep på Finland høsten 1939 som definitivt snudde DNA og LOs holdning til sosialismen i øst. Foranledningen var at Finland nektet å undertegne en ikke-angrepspakt som ble tilbudt fra Sovjetunionen, og avslo å avstå militært viktige områder rundt Leningrad og grensen mot Norge. Til gjengjeld skulle Finland få et større område av Øst-Karelen.
I Norge utløste vinterkrigen en massiv opposisjon mot Sovjetunionen og mot NKP og NKU. Det ble startet innsamling til fordel for Finland, og det ble satt i gang verving av frivillige. De fleste frivillige hadde borgerlig bakgrunn, men det ble også rekruttert fra arbeiderbevegelsen.
Kommunister ble fritt vilt for hetskampanjer på gata og på arbeidsplassene, iscenesatt av DNA- og AUF-folk. Men likevel var det fremdeles kommunister i DNA og AUF som også i denne situasjonen stod rake og forsvarte Sovjetunionen og kommunismen, spesielt i Trondheim, Selbu, Rjukan og på Røros. Vestkanten AUL i Trondheim stod i mot AUF-ledelsens forsøk på å presse dem i å trekke sin støtte til Sovjetunionen, og ca 50 personer ble ekskludert. Mange av disse kom aktivt med i motstandsarbeidet under 2. verdenskrig og sluttet seg til NKU.
[rediger] 1940-45
Politiske uenigheter, organisatoriske spenninger og partiets tilbakegang hadde gjort at NKU var en liten ungdomsorganisasjon, med omkring 900 medlemmer, ved krigsutbruddet. Angrepet kom overaskende på organisasjonen, og den hadde følgelig ikke diskutert hvordan den skulle forholde seg. På den ene siden ble angriperen ansett som et av de verste utslagene for borgerlig ideologi, men på den andre siden var parolen fra Komintern at man ikke skulle ta standpunkt i den imperialistiske omfordelingskrigen. I tillegg var fortsatt ikke-angrepspakten mellom Tyskland og Sovjetunionen gyldig.
Mange meldte seg til aktiv tjeneste, men det kom til få kamphandlinger den første tiden, og Norge kapitulerte raskt. Den 12. april deltok NKU med representantene Odin Nygård, Arne Pettersen og Knut Willoch på et faglig tillitsmannsmøte i LO-regi. Det viktigste for dette møtet var å stoppe den panikk og uorden som rådet blant de fagorganiserte i de første dagene av invasjonen.
Kommunistenes grunnholdning var at det arbeidende folk ikke kunne gjøre felles sak verken med de pro-engelsk eller de pro-tysk orienterte og strømninger i storborgerskapet som er avhengige av imperialistene. Arbeiderklassen, som i motsetning til borgerskapet ikke har noen felles interesser med noen av de imperialistiske sidene, var kalt til å ta ledelsen i kampen for folkets nasjonale uavhengighet. Det gjaldt å føre en uavhengig proletarisk klassepolitikk i internasjonalistisk ånd, uten kompromiss verken til den engelske eller tyske imperialismen, noe som under okkupasjonens vanskelige vilkår ikke utelukket dyktige manøvreringer overfor okkupasjonsmyndighetene.
Derfor opprettholdte kommunistene sin legale arbeidsform og sin presse under den tyske okkupasjonen fram til partiforbudet kom den 16. august 1940. Kommunistene forsøkte også å opprettholde fagorganisasjonenes arbeid og aktivitet under tysk okkupasjon så lenge som mulig før Nasjonal Samling (NS) greide å få kontroll.
På tross av at det hadde vært forbudt i nesten ett rå var det først etter Tysklands angrep på Sovjetunionen 22. juni 1941 at kommunistene ble aktivt involvert i motstandsbevegelsen, selv om en fløy av partiet, under ledelse av Peder Furubotn allerde sommeren 1940 hadde forberedt illegalitet. NKUs formann til da Arne Gauslå ble i 1941 satt til å lede omorganiseringen av partiet, og ny formann ble Ørnulf Slåttelid. Begge ofret sine liv i kamp mot tyskerne, i likhet med en rekke kadre og grunnplansmedlemmer. Kommunistenes viktige rolle i motstandskampen, samt Sovjetunionens betydning for frigjøringen av Norge gjorde imidlertid at NKU, i likhet med moderpartiet, var blitt flerfoldige ganger større og sterkere da krigen var over i 1945
[rediger] 1945-49
En stor del av de nye medlemmene av NKU hadde altså kommet til under krigen, og disse sto i nær forbindelse med Peder Furubotn. Allerede før partisprengningen i 1949 begynte det å oppstå et motsetningsforhold mellom ungdomsforbundet og Stortingsgruppa. NKU kritiserte partiet for ikke å agitere sterkt nok for vennskapet med Sovjetunionen, for å dyrke illusjonen om at det norske militærvesenet var et folkeforsvar og for å akseptere regjeringens stabiliseringspolitikk.
Etter hvert som spenningene mellom Furubotn og Johan Strand Johansen/Emil Løvlien tiltok fikk dette også store følger for NKU, som etter hvert reelt sett ble delt i to. I likhet med i partiet vant Løvlien-fløyen i partiet, selv om det stilles spørsmålstegn ved hvorvidt det faktisk var et flertall. Blant dem som ble skjøvet ut var de senere faglig tillitsvalgte Ragnar Kalheim og Lars Skytøen, samt senere fiskeriminister Vesla Vetlesen - og også senere partiformann Hans I. Kleven
[rediger] 1949-67
Ved valget i 1949 ramlet NKP ut av Stortinget, og partisprengningen bidro til en varig svekkelse av ungdomsforbundet.
I 1967 sprengtes partiet nok en gang. Denne gang var det en høyrefløy under ledelse av Jørgen Vogt som ble ekskludert fra partiet. Denne fløyen hadde imidlertid flertall i NKU-ledelsen. Derfor opprettet NKP ungdomsorganisasjonen Kommunistisk Ungdom (KU), mens NKU brøt med partiet. Organisasjonen som het NKU eksisterte i noen år, men gikk etter hvert i oppløsning. KU tok så NKU-navnet.
[rediger] 1967-2006
I juni 2006 fant en ny splittelse sted. Bakgrunnen er at våren 2006 kom det til et brudd mellom NKP og til da siste valgte ledelsen i NKU. 1. april 2006 kom NKPs sentralstyre med følgende uttalelse:
- «Nåværende NKU fungerer ikke som organisasjon, ei heller etter egne vedtekter. Nåværende NKU anses derfor ikke lenger å være NKPs ungdomsorganisasjon. NKP vil ta nødvendige skritt for å gjenreise den kommunistiske ungdomsbevegelsen i Norge.» [1]
Samtidig som nettsteder, kontaktadresser osv. ble fjernet, og det stod i Friheten at NKP ikke lenger betrakter NKU som sin ungdomsorganisasjon, ble Norges Kommunistiske Ungdomsforbund den 11. april 2006 registrert i Enhetsregisteret i Brønnøysund med NKP-leder Zafer Gözet som daglig leder [2]. På en konferanse i Trondheim 12. og 13. mai ble det så satt ned et ungdomsutvalg som fikk i oppgave å reorganisere NKU. Til leder ble valgt Kristin Dalehamn, og til nestleder Jørgen Hovde. [3].
Den gamle ledelsen hevdet derimot at organisasjonen fortsetter som før. 13. mai holdt den landsmøte i Drammen [4]. Et forbundsstyre på 13 medlemmer og et sentralstyre på 5 ble valgt:
- Leder: Vegard Aamodt
- Nestleder: Asgeir Kjelstad
- Sekretær: Erik Dokken
- Kasserer: Svend Erichsen
- Sentralstyremedlem: Ingar Gundersen
[rediger] Ledere
- Carl Øien 1903 - 1904 (NSU)
- Randolf Arnesen 1904 - 1905 (NSU)
- Ole Vold 1905 - 1906 (NSU)
- Theodor Jaaberg 1906 - 1907 (NSU)
- Anders Bye 1907 - 1908 (NSU)
- Georg Emil Stubberød 1908 - 1909 (NSU)
- Hans Nitteberg 1909 - 1911 (NSU)
- Edward Mørk 1911 (NSU)
- Sverre Krogh 1911 - 1912 (NSU)
- Johan Jacobsen 1912 (NSU)
- Ingvald Rastad 1912 (NSU)
- Edward Mørk 1912 - 1914 (NSU)
- Kyrre Grepp 1914 - 1915 (NSU)
- Edward Mørk 1915 - 1917
- Arvid G. Hansen 1917 (NSU)
- Peder Løwe 1917 - 1921 (NSU)
- Aksel Zachariassen 1921 - 1923
- Peder Furubotn 1923
- Henry Wilhelm Kristiansen 1923
- Arne Gauslå 1934 - 1941
- Ørnulf Slåttelid 1941 - 1942
- Roald Halvorsen 1945 - 1946
- Einar Andreassen 1946 - 1949
- Reidar T. Larsen 1949 -
- Jan Storteig 1967 - 1969 (KU)
- Georg Ovesen 1969 - (KU)
- Tarald B. Ellingsen - 2006
- Kristin Dalehamn 2006 - (NKPs ungdomsorganisasjon)
- Vegard Aamodt 2006 - (Det selvstendige NKU)
